Den tidligere frimureren Roger Karsten Aase gir et unikt innblikk i Frimurerlosjens hemmelige ritualer i boka "Frimurernes hemmeligheter".
Fortalt fra innsiden
Det må hodeskaller, likkister og symbolsk blodtapping fra hjertet, for å nevne noe, til når det hemmelige brorskapet i Den Norske Frimurerlosjen forfremmer sine brødre. Det kommer fram i boka Frimurernes hemmeligheter Fortalt fra innsiden som Roger Karsten Aase har skrevet ut fra sine egne erfaringer i løpet av sitt 15 år lange medlemskap. Jeg spurte meg selv hvilket rart samfunn jeg var kommet inn i, skriver han om hierarkiet og omgangsformen blant frimurerne, mens han noe senere, etter å steget til andre grad, skriver at innerst inne satt jeg med en følelse av at dette bare er tull og nonsens.
Meldte seg ut
Aase er en av de få i Norge som har kommet seg langt opp i Frimurerlosjens hierarki for så å søke om utmelding. Selv mener han bare å ha hørt om ett annet medlem som har gjort det samme. Etter ti års aktivt medlemskap hadde han nådd niende grad, med tittelen Høyt Opplyste St. Johannes, Losjens Betroede Broder. Men en stadig mer kritisk holdning til det han i forordet beskriver som en sekt førte til at han valgte å søke utmelding. Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi, sier Aase til A-magasinet.
Bryter tausheten
Ikke bare er det uhørt å søke utmelding av frimurerlosjen, det blir gjort klart allerede under opptaksseremonien, men det er strengt forbudt å skrive om ritualene, hilsningstegnene og symbolene som brukes. Aase har, i likhet med alle de rundt 19.000 medlemmene losjen har i Norge i dag, avlagt både skriftlig og muntlig taushetsløfte. Det bryter han til gagns over bokas rundt 470 sider, selv om han har anonymisert de aller fleste personene som nevnes. Jeg har etter nøye overveielse valgt å bryte det løftet jeg høytidelig og rituelt avga, fordi jeg mener det er viktig, i et demokratisk land, at folk får innblikk i en institusjon som forvalter et lukket nettverk som involverer så mange medlemmer med makt og innflytelse, skriver han i forordet til boka. Aase understreker at det er viktig at de som vil melde seg inn i losjen skal vite hva de går til. Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med, forteller han.
Makabre ritualer
Han beskriver i boken i detaljerte ordelag hvordan de forskjellige ritualene som blir brukt når et medlem skal få høyere grad foregår. Det er rik forekomst av symboler og oppstyltede taleformer. Men mest rystende var det kanskje for ham da han ved opptak til tredje grad måtte stille seg foran et alter med en ekte hodeskalle, før han kort tid etter ble lagt i en likkiste og båret bort. Over ti kapitler går han inn i samtlige av de ti gradene losjens medlemmer kan oppnå i stor detalj. Gjenfortellingen av sine egne opplevelser på losjevandringen; fra den første Lærlingegraden til den niende St. Johannes-losjens Betroede brødre; er blant annet basert på dagboknedtegnelsene han gjorde i løpet av de ti årene han var aktivt medlem.
Opphav i 1749
Den norske frimurerlosjen har trolig sitt opphav i losjen St. Olai, som ble stiftet i 1749 og hadde den britiske St. Martin som moderlosje. Svenskene forsøkte å stifte en selvstendig norsk frimurerlosje etter 1814 uten særlig hell. Den norske losjen måtte innordnes under den svenske, før man først i 1891 opprettet Den Norske Store Landsloge, ifølge Aase. Først etter unionsoppløsningen i 1905 lå Norge an til å få sin selvstendige frimurerlosje. Men frimurerne lyktes aldri i å rekruttere verken kong Haakon eller kronprins Olav til sin øverste leder, med tittelen Stormester.