Lørdag fyller Åge Aleksandersen 60 år, og for å markere dagen gis det ut to bokser med hans tjue studioalbum samt fire CD-er med blant annet demoer, konsertversjoner og innspillinger som ikke er gitt ut på ordinære album.
– Summen av dette er at jeg har vært veldig heldig som har kunnet holde på med dette hele tiden. At jeg har kunnet livberge meg med dette og at jeg har reist rundt omkring i landet og møtt så mange hyggelige og flotte mennesker, sier han til NTB.
Les:
Under gjennomhøringen av materialet kom han fram til noen sannheter om seg selv.
– Jeg har vært trofast mot stilen og formatet. Det mest interessante for min del er at jeg har greid å ta med meg at årene har gått. Den første sangen i boksen er «Langt igjen til Royal Albert Hall». Det var sanger om å spelle. Nå er sangene mine blitt mer personlig. Jeg tør mer nå, sier musikeren som selv har tre store forbilder – Bob Dylan, Bruce Springsteen og Vidar Sandbeck.
Utmattende
Plateprosjektet har vært en kraftprøve.
– Det har vært utmattende. Planen var å ikke ta livet av noen. Det er et heftig dokument. Bare ekstramaterialet var på 300 timer. Vi klarte å koke det ned til fire CD-er. Det gir et rimelig bra bildet av en spellemann og sangskriver.
Han hørte vel et par hundre versjoner av «nasjonalsangen» ”Lys og varme”.
– Det er forferdelig!, sier han og ler høyt.
Her er blant annet en demoversjon av «Dains me dæ» spilt inn på natta i blokka familien Aleksandersen bodde i på Flatåsen i 1981.
– Jeg måtte være litt stille fordi jeg ikke skulle vekke familien eller naboene.
Les:
Det er høsten 81 på en gammel kassettspiller. Han pleier ikke å høre på egen musikk.
– I går hørte jeg «Ramp»-plata for første gang i sin helhet siden den kom ut for 29 år siden. Det var et kjempepositivt gjenhør. Jeg ble overrasket over at den var så pass som den var. Så om ikke annet er det en bra mulighet for meg til å få komplettert platesamlingen min.
Nøktern
Aleksandersen er nøktern i forhold til sin egen rolle i norsk musikkhistorie. I forbindelse med 60-årsdagen skal det blant annet avdukes en statue av ham i hjembyen Namsos.
– Jeg synes ikke selv jeg er verdig en statue. Samtidig må jeg si at musikkhistorien i Namsos er flott. Dette har fått mitt navn og ansikt, men det er å leve med at jeg er en del av mange. Samtidig er det folk som er glad i meg og som vil meg godt.
Les:
Selve feiringen på lørdag tar han med knusende ro.
– Nå har det vært så hektisk i forbindelse med boksen, at jeg ikke helt har kommet i stemningen enda. Det blir veldig løs jakke og privat fest med venner og familie. Det blir koselig.
Når festivitasen er over, skal han bevilge seg en lang ferie.
– Jeg skal på hytta, sette ut båten, fiske og se på ørna. Det er en fantastisk fuggel. Det er mye ørn i nærheten av hytta, spesielt på denne tiden av året, når den finner seg nye dansepartnere.
Aktiv 60-åring
Til sommeren skal han selv få andre til å danse når han drar på turné med Sambandet.
– Vi starter 1. juni og er ferdig i midten av oktober og gjør mellom 40-50 konserter. Det er så elektrisk at det er ille.
I løpet av året vil han også sette i gang en innsamling til musikere i Nicaragua som har behov for hjelpemidler som opptaksutstyr og PC-er.
– I min situasjon er det bra at jeg har mye å gjøre og utfordringer. Jeg må være skjerpet og levere varene på konsertscenen. Jeg trives med det. Det er ikke bra for meg å sette meg i godstolen. Jeg må ha litt å holde på med.
Og det skal være visst at han har. I februar neste år legger han ut på turné med Dan Andersson-prosjektet, som han ga ut på plata «Snöharpan», i Norge og Sverige.
– Så kommer det en ny plate med meg og Sambandet våren 2011. Så gjør jeg cirka tusen konserter i mellomtiden da, sier han og ler.
Den ene sangen
Mange vil nok si at «Lys og varme» er den store sangen til Åge.
– Det er nok det på mange måter, men målt med mine egne mål er det litt annet. Jeg jakter fortsatt på den ene sangen. Det er derfor jeg holder på, sier han.
Si din mening:
Det har gått mange år siden Åge Aleksandersen i 1975 satt sammen med sin gamle gruppe Prudence på gresset bak scenen ved Holmenkollbakken der Ragnarock-festivalen ble avholdt. Gruppa hadde ikke fått spille.
– Vi var deprimerte og lei oss. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle vare så lenge. Jeg levde jo også som om hver dag var den siste. Om noen hadde sagt til meg i dag at jeg i en alder av 60 skulle gjøre det jeg gjør nå, ville jeg ha ledd meg i hjel.
(©NTB)