Varmt Weidemann-portrett

Selve lyset er sitt eget fokus på en ellers oktobersvart urpremierekveld.

Sår undertone

Jakob Weidemanns lys, -på lerretet, i livet og i fysisk forstand - som symbol på det livsviktige synet for den unge kunstneren. Ei ulykke under krigen, han berget så vidt synet på det venstre øyet sitt. Det holdt akkurat.

Jakob møtte faren sin for første gang som 16-åring. Usikker, bitter men samtidig nysgjerrig på Oswald Weidemann. En sårhet deles med publikum, kort og sterk i tekst og tone:

"Ingen var far. Ingen ga svar."

Dermed antydes en årsak til personlig motgang som skulle komme.

Overbevisende rolletolkninger

Erik Wennberg Jakobsen spiller hovedpersonen. Et godt valg, og vi antar at research har gitt grunnlaget for en pålitelig personkarakteristikk av kunstneren som ung mann.

Erkjennelsen om at det ikke er alkohol kjærligheten trenger mest, ble kostbar for Weidemann. Det viser musikalen gjennom ekteskapelige scener.

Samtidig er det gjort god plass til i humøret henrivende hendelser, som for eksempel Jakobs jakt på kona Anne, like før de ble et par. Det oppstår stor underholdning når den allerede godt kjente maleren tropper opp i tre ulike redaksjoner i Akersgata på leting etter en kvinnelig journalist han har møtt kvelden i forveien, men ikke husker navnet på.

Produksjonen som sådan virker svært godt sammenskrudd, og vi finner ingen skjemmende feil. De fleste skuespillerne fyker mesterlig inn og ut av mange roller uten slurv.

Ola Fjellvikås overbeviser stort med delikat innlevelse og fingerspitzgefühl i sine roller. Som Øyvind Brandtzæg gjør det i tolkningen av Weidemanns venn Nils Aas.

Brandtzæg er innimellom spøkelsesaktig lik Straumens store sønn under sixpencen. Den ordknappe og heller lite forfengelige Nils Aas glitrer fåmælt som en nydelig kontrast til vennen Weidemann. Øyvind Brandtzæg si tolkning trekker tårene ut av oss i scener som det må førsteklasses regi og ellers en dedikert karakterskuespiller til for å skape.

Piano-poesi

Asgeir Skroves musikk stjeler ingen ord gjennom melodisk flørt. Musikken balanserer mot teksten, og er kanskje aller best helt alene. Særlig innledningsvis, hvor et lavmælt stykke piano-poesi presenterer publikumssjelen for Weidemanns ånd. Om mulig, så er han til stede der og da.

Tekstene krediteres i sangene Stig Nilsson og i tale Anderz Døving. En god match. Særlig Nilssons evne til ordhåndtering er ett av hovedelementene som løfter forestillinga inn i proffdivisjonen. Det er flott for det nye regionteateret.

Men det var dette lyset. Stor er den rolig rytmiske og smakfulle elegansen i Eivind Myhrens lysdesign. Det skjer mye i handlinga som forsterkes av lysbruk, som igjen beveger grunnstemningen.

Jakob Weidemanns liv er forbi. Forstummet er høylydt latter og tale, knapt et minne er flasker og glass som klirret på kunstnerklikkens bord når de gikk ut for å drikke seg abstrakt.

"Kjærligheten er blå" er blitt en god musikalsk biografi. Et vemod lever i grunnakkorden, vissheten om menneskets forgjengelighet kan i høstmørket gi streif av uro ...