Da ”Line” var 14 år, forelska hun seg i en gutt over internett.

- Jeg ble veldig betatt, han var snill og omtenksom. Han ga meg komplimenter og smigra meg veldig. Etter et par måneder ville han at vi skulle ha nettsex. Han var veldig pågående,. Han var også noe eldre enn meg , og jeg tenkte at etter som han syntes det var lurt, så var det sikkert det. Så det ble til at vi hadde nettsex. Etterpå sa jeg fra at jeg ikke ville gjøre det igjen, fordi jeg syntes det var veldig ubehagelig. Så hørte jeg ikke mer fra ham, forteller hun.

Uten at ”Line” visste det, tok gutten opp at hun kledde av seg foran webkameraet. Så la han ut en redigert versjon med musikk på internett. Hun ble også identifisert med fullt navn.

- Nesten to år etterpå oppdaga jeg at dette opptaket lå ute på internett, og at alle vennene mine hadde sett det. Det ble et problem, jeg kunne ikke gå på skolen. Kommentarene hagla i gangene, og guttene behandla meg veldig dårlig. I enkelte tilfeller gikk det så langt at det var voldtektsforsøk på skolen, forteller ”Line”.

Lite hjelp å få

- Jeg skammet meg veldig mye. Jeg hadde ikke lyst til å dele det med foreldrene eller lærerne. Men etter hvert ble det veldig, veldig tungt, så jeg sa fra til skolen.

Der var det overraskende lite hjelp å få. Skolen råda henne til å gå til politiet. Heller ikke der opplevde ”Line” å få støtte.

– Det virka som om det var lettere å tro på guttenes versjon, sier hun.

Ressursmangel gjorde at saken ikke ble etterforska videre.

- Jeg fikk et brev i posten hvor det sto at saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Jeg vet ikke helt hva slags bevis det skulle være snakk om, men slik ble det.

”Line” føler at denne behandlinga bekrefta at det var hennes egen feil.

- Jeg traff bunnen og fikk en veldig hard depresjon. Jeg fikk anbefalt av helsepersonell å komme meg unna.

Måtte skifte identitet

Hun tok mot til seg og snakka med foreldrene sine, og de møtte henne med stor forståelse. De tok tak i situasjonen og trådte til for å hjelpe. Barnevernet var ikke til noen hjelp. Her fikk ”Line” beskjed om at alt håp var ute. De mente at uansett hvor langt hun prøvde å flytte, ville alltid historien innhente henne.

”Line” flytta likevel. Hun bor nå alene - uten familien, vennene, og kjæresten. Hun har skifta navn, telefonnummer og adresse. Og håper på det beste.

- Hvordan er livet ditt nå?

- Jeg er veldig merka av det som har skjedd. For eksempel har mine jevnaldrende familie som de kan være hos i helgene, de har venner som vet alt om dem og de har kjæreste. Alt dette er utenkelig for meg.

- Jeg håper at de som har ødelagt livet mitt, får en tankevekker. I tillegg trenger jeg desperat at noen forteller meg at det ikke er bare min feil, at noen andre også gjorde en feil, sier ”Line”.

- Føler du at du gjorde noe feil?

- Jeg får høre at jeg ikke bør tenke at det er min feil. Men det blir jo sånn. Det blir sagt så mye stygt at jeg tror jo på det til slutt.

”Line” tenker mye på at hun sjøl var den siste som fikk høre om opptaket som lå ute.

– Sjølsagt hadde ingen lyst til å fortelle at de hadde sittet og sett på meg. Men det ble ikke gjort noen tiltak for å fjerne eller stoppe det. De som ble anmeldt, fjerna alle bevis som de fikk til å fjerne – men det er fortsatt mange som har det på private pc’er og det er helt forferdelig, avslutter ”Line”.