Det er tøft når voksne skal spille barn, spesielt tenåringer som er forelsket. I mange tilfeller går det sånn måtelig, spør du meg, men denne gangen fyker det unna.
Herlig typegalleri
Markus lar følelsene rive, kompisen Sigmund inkluderer et snev at tanker i det han gjør. Han legger planer som stadig lar seg forpurre. Ellen Christine presenterer en lun varme, Mona aspirerer til rivjern. Typene er mange og morsomme og er mer enn endimensjonale, og de kan synge. De opptrer i og rundt en skoleklasse på sekstitallet uten at det egentlig betyr så mye.
Mangslungen historie
Her er vi innom flere årganger ved hjelp av listige små grep i musikk og ordvalg og de mer tydelig parodier på forgagne fenomen. Sånn sett er det flust av ingredienser som gjør forestillinga mer enn gangbar for hele familien. Den er varm, den er lystig, den er burlesk, den er fantasifull, den har en fin mengde iboende overraskelser. Det gir den framdrift.
Musikalsk sterkt
Historien startet ut i fra Markus-bøkene til Klaus Hagerup. Ved hjelp at Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov og en mengde andre har det blitt en musikal til lyst og glede. Musikken har mange høydepunkt, elegant tolket og formidlet av de seks gutta i orkestergrava. Dette svinger. Det er forestillingas virkelige styrke.
Godt spilt
Så var det sangerne, danserne og skuespillerne da. Historien de skal fortelle er enkel og grei som musikaler flest. Den spenner over de stemninger musikaler skal innom. Men de forteller godt, farten holder dem oppe, det burleske vanvidd og parodiene dukker opp når det trengs uten at det mer enn noen ytterst få ganger glir litt over kanten. Vi blir fort fortrolige med dem uten at vi helt vet hvor det bærer. De er gode sammen.
Glødende
Dansene fungerer, sangene svinger, humoren smitter. Var det dødpunkter. Nei, egentlig ikke. Dette står støtt på samtlige føtter. Ingen nevnt ingen glemt, men kjøp en plass nærme midten, da får du med ansiktsmimikken til Trond Ove Skrødal som 13-årige Markus også. At forelskelsen gir energi kan du føle uansett, Marte Stolp som Ellen Christine gløder som en nytent 13-åring langt opp i benkeradene.
