Gullveps, med sine skinnende og metalliske farger, er blant de vakreste insektene som finnes. De er utpregete solskinnsdyr og lever som spesialiserte snyltere på andre veps. Mangfoldet av gullveps i Norge er helt nylig kartlagt og det finnes i underkant av 40 arter hos oss.
En av våre vanligste gullveps som også er vanlig i tettbygde strøk. Den er ofte å finne på husvegger, trestammer og liknende. Arten parasitterer på murervepsen Symmorphus bifasciatus og er trolig utbredt over hele landet. Skilles fra nærstående arter på liten kroppsstørrelse, svak punktering på T2 og smal kroppsform.
En sjelden art som kun er påvist et fåtall ganger på Østlandet. Vertsart er muligens murervepsen Ancistrocerus claripennis. Arten minner om Chrysis angustula men har grovere punktur på bakkroppen.
En meget sjelden og karakteristisk art. Kun noen spredte funn på Østlandet i varme skogkanter med mye død ved. Vertsart i Norge er trolig murervepsen Discoelius zonalis. Enkel å kjenne igjen på unike fargekombinasjoner av blått og grønt og seks tenner på siste ryggledd.
En relativt sjelden art som er mest tallrik i varme skogsområder på Østlandet. Vertsart i Norge er trolig murervepsen Symmorphus crassicornis. Ikke mulig å feilbestemme på grunn av den utbredte blå tegningen på bakkroppen som omfatter første ledd på hunnen og i tillegg nesten hele andre ledd hos hannen.
En relativt liten art som er vanlig i tørre sandskrenter på hele Østlandet. Parasitterer på graveveps i slekten Tachysphex. Ulike fargetegninger med rødt også på thorax gjør at arten ikke kan forveksles med noen andre norske arter.
Dette er en av de vanligste artene i Chrysis ignita-gruppen. Finnes trolig over det meste av landet. Mulige vertsarter i Norge er murervepsene Ancistrocerus parietinus og A. parietum. Vanskelig å skille fra nærstående arter, men punkturen på T2 blir gradvis svakere bakover på leddet. T3 er typisk salformet hos hunnene.
En nokså sjelden art i Norge som er funnet noen steder på Østlandet, gjerne i varme skogkanter med mye død ved. Vertsart er murervepsen Ancistrocerus antilope, men det er litt usikkert om den også kan bruke andre verter i Norge. Arten skilles fra nærstående arter bl.a. på svært kraftig punktur på bakkroppen. Dette er også en av våre største Chrysis-arter.
En meget sjelden art som i Norge kun er funnet en gang på Lista. Vertsart i Norge er trolig murervepsen Euodynerus quadrifasciatus. Dette er en av de største Chrysis-artene og minner om Chrysis longula, men har to like lange sporer i enden av midt-tibiene.
En nokså vanlig art både i skog og sandområder i hele Sør-Norge. Vertsart er murervepsen Ancistrocerus oviventris. Arten er relativt enkel å artsbestemme gjennom den tett punkterte bakkroppen kombinert med bredt pronotum.
En vanlig art i skogsområder og som trolig er utbredt over hele landet. Vertsart ser ut til å være murervepsen Ancistrocerus trifasciatus. Arten er vanskelig å skille fra nærstående arter, men det beste kjennetegnet ser ut til å være at hunnens mandibler er svært tynne sett fra siden. Svakere og tettere punktur på T2 enn Chrysis impressa.
En vanlig art i hele Sør-Norge inkludert Vestlandet. Vertsart er ukjent, men en kandidat er murervepsen Ancistrocerus trifasciatus. Arten skilles fra nærstående arter på det brede og mørke eggleggerøret (egentlig en samling av indre bakkroppsledd), samt at T2 er tydelig finere punktert enn T1.
Denne arten er foreløpig ikke beskrevet, men ser morfologisk ut som Chrysis ignita. DNA-barkoding indikerer imidlertid at dette er en annen, ubeskrevet art, som også er kjent fra noen andre europeiske land. Flere eksemplarer er kjent fra Trondheim i Norge. Vertsart ukjent.
En ubeskrevet art som tidligere gikk under navnet Chrysis mediadentata. Vertsart er ukjent, men en kandidat er murervepsen Ancistrocerus scoticus. Den ser ut til å være nokså vanlig i Norge, særlig i litt høyereliggende strøk. Den er ekstremt vanskelig å skille fra Chrysis impressa og Chrysis schencki, men er oftest tettere og kraftigere punktert på bakkroppen enn C. impressa. Hunnens mandibel er tykkere enn C. schencki.
En nokså sjelden art med noen spredte funn på Østlandet, gjerne i varme skogkanter med mye død ved. Vertsart er ukjent. Hunnene er nokså enkle å skille fra nærstående arter på at T2 domineres av tett finpunktur med noen ispedte grove punkter i et nokså stort område på sidene av leddet. Ellers grovt punktert.
Dette er arten som tidligere ble kalt Chrysis ignita Form A. Denne er funnet spredt på Østlandet og parasitterer på murervepsen Ancistrocerus nigricornis. Den er vanskelig å skille fra nærstående arter, men har kraftig punktur på hele bakkroppen, samt delte pannelister.
En sjelden art som først i nyere tid har fått avklart sin artsstatus gjennom DNA-barkoding. Publiserte norske funn fra før 2013 er feilbestemt, men det finnes flere sikkert bestemte eksemplarer fra kystområdene mellom Hvaler og Kristiansand. Dette er en mellomstor, nokså bred art med bredt pronotum og spisse propodeum-tenner. Vertsart er ukjent, men murervepsen Ancistrocerus scoticus er oppgitt fra utlandet.
En nokså sjelden art med noen spredte funn på Østlandet. Finnes i ulike varme naturtyper som skogkanter, sandområder og tørrbakker. Vertsart i Norge er trolig murervepsen Odynerus spinipes. Arten er ikke mulig å ta feil av gjennom kroppens unike fargetegninger.
En relativt vanlig art på lokaliteter med murerbier i skog og langs kysten på Østlandet. Den er aktiv på våren (mai) og parasitterer på flere ulike arter av murerbier (Osmia). Den er enkel å kjenne igjen på at den mangler tenner på siste ryggledd som også er forsynt med sorte utstående hår. Bakkroppens punktering er tettere enn hos Chrysura radians.
En sjelden art som kun er påvist på et fåtall plasser i varme skogkanter på Østlandet. Den er aktiv på våren i mai og parasitterer murerbier (Osmia). Chrysura-artene er enkle å kjenne igjen på at de mangler tenner på siste ryggledd. Bakkroppens punktering hos Chrysura radians er grovere og mindre tettsittende enn hos Chrysura hirsuta.
En relativt vanlig, men ofte fåtallig art, som lever parasittisk på planteveps i busker, kratt og ulik engvegetasjon. Slekten er umiskjennelig på både fargene og kroppsbygningen. Cleptes pallipes skilles fra de nærstående Cleptes nitidulus og Cleptes semicyaneus på den punkterte furen langs basis av pronotum.
En meget sjelden art, som kun er funnet i sanddynelandskap på Lista og Jæren. Arten parasitterer på planteveps som er knyttet til sandvier. Lett å kjenne skille fra Cleptes pallipes på at pronotum mangler fure ved basis. Arten er svært lik Cleptes nitidulus som kan tenkes å forekomme i Norge.
En relativt sjelden art som er påvist på noen sandområder i innlandet. Verten er trolig graveveps i slekten Mimesa. Besøker ofte blomster. Arten skilles fra de andre artene i slekten på lamellen på siste ryggledd, som er utformet som en omvendt og vid V, og svakt avsatt.
Arten er helt nylig påvist i Skandinavia, og er trolig en sjelden art som forekommer sammen med de andre artene i Elampus-slekten. Verten er trolig graveveps i slekten Mimesa. Til nå er den påvist i noen få sandområder i Sør-Norge, men ikke ved kysten. Arten skilles fra de andre artene i slekten på svakere punktering på bakkroppen og at lamellen på siste ryggledd har unik utforming (som en mellomting mellom Elampus panzeri og Elampus constrictus).
Dette er den vanligste arten i Elampus-slekta. Den finnes gjerne på tørre sandområder i juni. Verten er trolig graveveps i slekten Mimesa. Besøker ofte blomster. Arten skilles fra de andre artene i slekten på lamellen på siste ryggledd, som er hesteskoformet og sett fra siden med en dyp kløft. Utbredt i hele Sør-Norge, men ikke påvist i Trøndelag.
En nokså vanlig art i Norge, særlig langs kysten fra Hvaler til Kristiansand. Vertsart i Norge er gravevepsen Oxybelus bipunctatus. Arten er relativt grei å identifisere på tett punktur og utbredt grønn farge og liten kroppsstørrelse.
En relativt sjelden art som er funnet spredt i sandområder på Østlandet. Vertsart i Norge er trolig Dryudella pinguis. Arten er relativt grei å identifisere på punktur og farge.
En ikke uvanlig art i veikanter og tørre skråninger der vertsarten Astata boops flyr i juli. Mest vanlig nær kysten fra Østfold til Kristiansand. Arten er ikke mulig å forveksle med andre arter med den røde bakkroppen uten metallglans.
Arten er på langt nær så vanlig som Hedychrum nobile, men er funnet på en rekke steder. Vertsarten er trolig Cerceris quadrifasciata. Besøker ofte blomster. Skilles fra den nærstående H. nobile på at den er mindre, samt unike kjønnskarakterer på siste bukledd og midtre legger.
En vanlig art i sandområder med vertsarten Cerceris arenaria, der den kan finnes i store mengder. Besøker ofte blomster. Skilles fra den nærstående Hedychrum niemelai på at den er større, samt unike kjønnskarakterer på siste bukledd og midtre legger.
Omalus aeneus s. l.* er en relativt vanlig art i hele Sør-Norge i busk og kratt i varme skråninger med mye død ved. Basert på DNA-strekkoding, ser denne ut til å bestå av fem atskilte arter i Norden. Tre av disse er påvist i Norge. Det ser ut til å være morfologiske forskjeller på de tre formene, som går på ulikheter i punktur på thorax og utforming av propodeum-tannen. Artskomplekset må derfor revideres. Sannsynligvis har de ulike artene preferanser blant vertsartene som er oppgitt. Dette er vedlevende graveveps i slektene Passaloecus, Pemphredon, Psenulus.
En sjelden art som kun er påvist to ganger i Norge i Hole i Buskerud og på Asmaløy i Østfold. Arten parasitterer på vedlevende små graveveps, og høyst sannsynlig er Passaloecus gracilis aktuell vert i Norge. Omalus biaccinctus er nokså lett å skille fra nærstående arter på den rynkete strukturen på thorax.
Omalus puncticollis har tidligere vært ansett som synonym til Omalus aeneus, men resultater fra DNA-barkoding indikerer at dette er en god art. Den er relativt vanlig på Østlandet i busk og kratt i varme skråninger med mye død ved. Verter er ulike arter av små vedlevende graveveps, sannsynligvis av slekten Passaloecus. Arten skilles fra Omalus aeneus på at thorax er kraftigere punktert. Kan være vanskelig å skille fra former av Omalus aeneus med små punkter på thorax, men hos Omalus puncticollis er disse punktene hårbærende.
Dette er den vanligste av de små gullvepsene som ruller seg sammen som ei kule. Den er utbredt på Østlandet og finnes i busk og kratt med død ved. Den er oppgitt som parasitt fra både Passaloecus, Pemphredon og Psenulus, men det er uklart hvilke verter den prefererer hos oss. Kjennes igjen på den lange behåringen og den dype innskjæringen i bakkroppsspissen.
En relativt sjelden art som er funnet på noen lokaliteter på Østlandet i nyere tid. Vertsarter er trolig vedlevende graveveps i slekten Pemphredon. Arten er lett å forveksle med Pseudomalus auratus, men er gjennomgående større, har lengre antenner og har en mer trekantet innskjæring i bakkroppspissen.
En sjelden art som kun er funnet noen ganger i Norge. Nyere funn fra Jomfruland i Telemark og Kristiansand. En stor og helblå art som er parasitt på graveveps i slekten Pemphredon.
En meget vanlig art som trolig finnes i hele Norge. Parasitterer på vedlevende graveveps i slekten Trypoxylon. Ikke mulig å feilbestemme gjennom den helblå fargen, smale kroppsformen og det siste bakkroppsleddet, som er jevnt rundet med en midtstilt tann.