Ragnar Hovland: "Ei vinterreise"

Det går plutselig opp for Lindemann at han i livets høst står helt uten nære forbindelser. Han har bak seg et liv som reisende emissær, men på livets reise har han forsømt seg. Romanen åpner med at Lindemann trasker langs landeveien i det som var hans ungdoms dal. Grunnen er at han, etter å ha sett et gammelt klassebilde, har fått for seg at han skal finne igjen sin ungdoms kjære, Johanna. For det var de to som skulle fått hverandre, har Lindemann en følelse av. Etter hvert får Lindemann haik med en annen gammel skolekamerat, Thomas i Dalen, som ikke er uvillig til å hjelpe til med å oppspore Johanna som for lengst er flyttet over mange fjell. De får også selskap av 16-åringen Liv, som er på flukt fra en voldelig far. Sammen drar de tre ut på landeveien mot et mål, og kanskje også for å finne en mening. Vi blir i alle fall med på en slags road-movie à la Easy Rider og Lost Highway. Mye skjer underveis, og store hindringer legges det i veien for de reisende.

Dagbokdelen er forfatterens egen, og begynner i april 1998, da han får sine mistanker bekreftet; han har fått tarmkreft, og det må en stor operasjon til.

Det dreier seg altså om en mann som får vendt opp ned på livet, og perspektivene dreies tilsvarende. Likevel er dette dagboksopptegnelser fullstendig fri for sentimentalitet, og med mye besk og tørr humor.

Men nettopp fordi teksten er så stillfarende og udramatisk fortalt, virker den også så sterkt på leseren. Forfatteren og musikeren Hovland forteller om bøker han leser, musikk han lytter til, samvær med venner, sigarene og vinen han nyter. Livet leves så nær opp til det normale som mulig, men under ligger den store usikkerheten. Ærlig som han er, legger forfatteren ikke skjul på at sykehuset og alt dets vesen er skremmende ting for en "enkel kar".

Etter hvert som vi leser disse to historiene nærmer de seg hverandre, og sammenhengen mellom dem blir tydeligere. Mye av den uhyggen og angsten som vi aner ligger under de nøkterne dagboksnotatene, blir konkret i historien om Lindemann og hans reisefeller. Usikkerheten har de også til felles. Usikkerheten for hva som vil skje når eller hvis Lindemann kommer fram, og utryggheten som knytter seg til sykdommen hos forfatteren.

Denne genreblandingen mellom roman og dagboksopptegnelser skaper et veldig driv i boken. Når vi leser et kapittel i romandelen, ser vi fram til det neste i dagboken, og omvendt. Konklusjonen må bli at begge hovedpersonene står overfor vendepunkt i livet. Hverken Lindemann eller Hovland vet hvordan reisen ender. Det blir likevel ingen tragisk eller vond leseropplevelse. Humoren, både den svarte og den som er av det lettere slaget, er for nærværende til det.

Bibliotekar Reidun Ruud ved Asker Bibliotek pleier ikke å snakke om "nye" bøker, men denne boken gjør hun et unntak for. –For meg var dette en spennende og givende leseropplevelse, som jeg gjerne vil dele. Boken har etter min mening ikke fått så mye oppmerksomhet som den fortjener, for det første fordi det er en svært god bok, men også fordi den speiler en spennende litterær tendens, skriver Ruud.