- Skrevet av Jon Olav Larsen
– Han bestefar kom hjem med ørnene i sekker. Alle ungene stima til og for inn på det store kjøkkenet der han bodde på Måstad, forteller 73 år gamle Valter Berntsen når vi møter ham hjemme på Værøy.
– Da tok han opp seks ørner og satte dem på gulvet. De hadde tau mellom beina, men klarte å stå. Det var et fantastisk syn og se de svære fuglene og de store øynene deres. Du skulle sett så rolige de var. Da bestefar tok på vingene deres, gjorde de ingenting. Det var akkurat som de var paralyserte.
Fikk betalt
De majestetiske rovfuglene på kjøkkenet til Oluf «Ørnefanger» Berntsen skulle ringmerkes og settes fri.
Før den tid tok man livet av ørnene. På Værøy hadde man sauer som gikk ute hele året, og fordi det hendte at ørner forsynte seg av disse godbitene, utbetalt myndighetene skuddpremie.
– Jeg tror årsaken til at man fanga ørn, var en kombinasjon av å få litt levebrød og for å redusere bestanden. Fangstmennene fikk jo litt for det vet du. De for til lensmannen med klørne, så fikk de to kroner. På den tiden var en krone mye penger, sier Berntsen.
- Les også:
- Les også:
Her kan du se ørnefanging i praksis:
Beskrevet av italiener
At man fanget ørn med hendene på Værøy, gikk det rykter om langt utenfor Norges landegrenser. Så tidlig som i 1665, ble den spesielle ørnefangsten på øya beskrevet da Italieneren Franseco Negri nevnte fangstformen i sine reisebeskrivelser fra Nord-Norge.
Fangsten foregikk sent om høstene, da hadde man slakteavfall fra sauene som ble brukt som åte. Små og trange skjul kalt ørnhus var bygd opp av stein i fjellsidenes steinurer, godt kamuflerte.
Inni disse mørke hulene satt tålmodige fangstmenn og frøs i kulda. Ører og øyne var på stilk, blikket var spent festet mot den lille åpningen. Ville ørnas sylkvasse klør vise seg?
– Man bandt et tynt tau rundt lokkematen som var lagt utenfor huset, så satt man med tauet inni der. Den første som brukte å komme var ofte ravnen. Når ørna så ravnen, da regna den med at alt var trygt og gjevt. Så, etter at ørna hadde satt seg, dro man forsiktig i tauet med maten. Helt til ørna var så nær at man lynkjapt klarte å gripe tak i beina på den og dra den inn, forteller Berntsen.
(artikkelen fortsetter under)
252 ørn på ett år
Både havørn og kongeørn ble tatt. Ifølge bygdehistorieboken Øyfolket, ble det i 1851 fanget 90 ørn på Værøy, mens det i 1891 ble fanget 51 ørn og i 1893 63 ørn.
Ørnene som ble tatt på Værøy utgjorde en stor del av de rundt 200 ørnene det årlig ble utbetalt skuddpremie på i Nordland fylke.
Ett år skal det ha blitt utbetalt skuddpremie for hele 252 ørn på øya.
Vingene var gode feiekoster
Havørnas vingespenn kan bli imponerende 2,40 meter, mens kongeørnas når nesten samme lengde med opptil 2,25 meter.
Siden lensmannen kun trengte klørne for å utbetale skuddpremie, fant ørnefangerne på noe de kunne bruke de kjempemessige vingene til.
– De var jo store de der vingene. De kappa de av og brukte dem som svære sopelimer. Jeg husker da jeg var unge, da var det en masse hus her på Værøy hvor de hadde ørnevinger stående på steinhella utenfor, akkurat som man i dag har kosten stående på trappa, forteller Berntsen.
– Med vingene sopa man reint framfor inngangen, også sopa man snøen av seg med de om vinteren. De ble spesielt brukt av ørnefangerne, men det var mange andre som kjøpte vinger hos dem. Jeg tror det var 50 øre stykke de fikk for hver, forteller Berntsen.
Ringmerking i stedet for avlivning
Etter århundrer med hard jakt på havørn og kongeørn i Norge, med blant annet skytevåpen, gift og reirplyndring, ble disse flotte fuglene fredet i 1968.
Før den tid, i de årene hvor den gamle fangsttradisjonen på Værøy var på sitt høyeste, ble øya besøkt av forfatteren Carl Schøyen (1877-1951).
Han var opptatt av naturvern og av egen lomme betalte han ørnefangerne litt mer enn lensmannen for at de skulle gi ørnene levende til ham i stedet for å avlive dem.
– Schøyen ringmerka ørnene og satte dem fri. Men etter hvert ble det slutt på den gamle fangstmetoden, det dabbet av da bestefar Oluf og generasjonen hans ble for gamle til å holde på med det, minnes Berntsen.
Den siste kjente ørnefangsten på Værøy ble gjort av læreren Walter Kilvik som fanget og ringmerket en ørn i 1974.