Søndag 18. desember 2011: Helgelendingene Ottar Haldorsen (35) og Jacob Palmer Meland (28) gir jernet, og når det geografiske polpunktet – fire dager etter 100-årsjubileet for polarhelten Roald Amundsens store bragd – og 21 dager etter at de startet.
Raskest i historien
Lørdag går polfarerne utrolige 55 kilometer på en dag. Ifølge bloggen sin fulgte de sporene til Vegard Ulvang, som så vidt rakk fram på datoen 14. desember. I ettertid viser det seg at ingen har gått raskere fra kanten av kontinentet inn til polpunktet uten etterforsyninger underveis.
– Det var en ekstrem lykkefølelse å nå fram. Helt magisk. Det var guttedrømmen som gikk i oppfyllelse, sier Ottar Haldorsen.
17. januar 2012: NRK.no møter han på sykehuset i Sandnessjøen. Han er akkurat kommet hjem fra et flere uker langt sykehusopphold i Paris og Tromsø hvor han har vært igjennom flere operasjoner for alvorlige frostskader i lårene.
Smertehelvetet er ikke over – fortsatt gjør de dype sårene vondt.
– Jeg vil slite med disse skadene resten av livet, men legene sier jeg vil bli funksjonsfrisk.
Pushet seg selv
Polfareren, småbarnsfaren og bankmannen fra nordlandskommunen Leirfjord er sjeleglad for at han slapp å amputere venstrebeinet. Men han fikk betale en høy pris for hardkjøret i den ekstreme kulden kombinert med mye vind i 3000 meters høyde.
– Frostskadene oppsto helt i starten av turen. Men jeg hadde ingen smerter og trodde ikke det kunne bli alvorlig.
Hasteoperert i Paris
26. desember 2011: Ottar Haldorsen lander på Charles de Gaulle-flyplassen i Paris andre juledag etter en 13 timers flytur fra Santiago i Chile. Noen dager tidligere har han tatt den tunge avgjørelsen å bryte ekspedisjonen etter halvgått løp.
Sårene på lårene blir gradvis mer betente mens han sitter på flyet. Når han kommer fram er buksene gjennomtrukket av blod. Likevel er han fast bestemt på å fly videre til Oslo.
– Men jeg måtte innom legevakta på flyplassen for å skifte bandasje.
Her blir det slått full alarm, og Ottar blir i all hast fraktet til nærmeste sykehus. Han blir tatt imot av kirurger og legges i full isolasjon før han opereres.
– Alt går veldig fort. Men det var helt nødvendig. Jeg hadde ikke klart å fly helt til Norge. Det ville vært en kjemperisiko.
Prøvene som måler på betennelse i kroppen viser akutt blodforgiftning. Bakterieinfeksjonen har angrepet vevet så kraftig at den kom i kontakt med blodårene. Dermed spredte den seg til hele kroppen.
– Operasjon var uunngåelig, sier Ottar.
Hver gang Ottar skal under kniven, må det full narkose til. Bandasjen grodde fast i såret mellom hver gang.
Kunne dødd
– Det gikk opp for meg at såret var så dypt at det gikk helt ned til muskulaturen.
De franske legene fikk til slutt ut det meste av frostskaden og det døde vevet.
Ottar ble liggende i Paris en uke før han kunne sendes hjem til Norge og Universitetssykehuset i Tromsø.
Det ble surrealistisk romjul alene på sykehuset i Paris – med god tid til å tenke over hva som kunne skjedd.
– Det var kjempeskummelt. Hadde jeg ikke fått hjelp der og da, hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag.
Fulgte guttedrømmen
Drømmen om store bragder i kaldt klima startet allerede i guttedagene hjemme i Leirfjord.
– Jeg begynte for alvor å tenke på Sydpolen da jeg krysset Grønland på ski. Men det tok ni år med funderinger før jeg faktisk gjennomførte dette, forteller den turvante eventyreren.
170 mil med blodslit
Han fikk meg seg kameraten Jacob Palmer Meland fra Lovund, og startet planleggingen av det som skulle bli en jubileumstur i Roald Amundsens for lengst nedsnødde skispor 100 år etter.
1. november 2011 forlater de Norge og flyr til Chile. Med seg har de mat og forsyninger til turen inn til polpunktet og tilbake igjen – en samlet distanse på 170 mil med blodslit.
Kraftig forsinket
Men dårlig flyvær i Antarktis gjør at de må vente i Chile. Og når de endelig kommer fram til Union Glacier, må de vente på fly til startpunktet ved Axel Heiberg-breen.
Det er tidlig vår i Antarktis når de entrer isen 26. november–18 dager forsinket.
– 18 dager er mye, og for å gjennomføre turen måtte vi gå fortere.
Starten går forbausende bra. På bloggen skriver de begeistret om hvor godt de 100 kilo tunge pulkene fungerer i 3000 meters høyde, og hvor fort det går over den endeløse isørkenen. Familie og venner som leser de daglige oppdateringene på bloggen får også lese at sydpolsfarerne har fått frostskader.
På få dager tar de igjen en uke av den tapte tiden.
Rakk ikke Stoltenberg
14. desember 2011, og det er 100 år siden Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen: Når Ottar og Jacob har gått i 16 dager rettes hele Norges blikk sydover. Datoen for 100-årsjubileet for bragden statsminister Jens Stoltenberg skal kalle «en av de største bragder i menneskehetens historie», er kommet.
Ottar og Jacob er ikke den eneste ekspedisjonen som får det travelt. For å rekke festivitasen med Jens Stoltenberg, tyr andre til flyhaik for å rekke fram.
– Vi skulle selvfølgelig vært der. Det finnes mange måter å gjøre dette på. At deler av Ulvang-ekspedisjonen velger å ta fly, har sikkert med sponsorene å gjøre. Det er viktig å komme seg på tv. Vi velger å stå hele distansen–uten hjelp, sa Jacob Meland på satellittelefon til NRK.no 14. desember.
Frostskadene blir verre
Helgelendingene er bare 20 mil unna, og setter inn femtegiret. Etter en strabasiøs innspurt når de polpunktet fire dager etter seremonien.
Framme på polpunktet skulle polfarerne kjøre skiseil 1.200 kilometer til for å komme seg ut ved Hercules Inlet. Men de siste dagene er frostskadene polfarerne sliter med blitt verre.
– Det oppsto smertefulle blemmer. Da innså jeg at det var ordentlige frostskader, men hvor dype de var det umulig å si.
Ottar får en britisk lege i en annen ekspedisjon til å se på sårene. Legen rådet ham til å avslutte turen.
– Jeg ville fortsette, men innså jo at det var best å avslutte.
Makker Jacob sliter med frostskader på hendene, og vurderer å avbryte. Men sårene gror fint etter noen dager i «Camp Sydpolen», og han velger likevel å fortsette. Ottar setter seg på flyet tilbake til Union Glacier.
For trang bukse
I ettertid er Ottars konklusjon at han gikk med for trang bukse.
– Vi hadde veldig gode klær, men jeg tror jeg fikk kuldegjennomslag på buksa. Det gjorde at jeg fikk frostskader på lårene.
Svaret ble å gå med dunjakken foran beina. Men det var ikke nok i den lumske kulda. Til slutt visste ikke polfarerne hvor kaldt det var.
– Den digitale temperaturmåleren vår sluttet å fungere. I tillegg pushet vi oss hardt.
Alt dette dro allmenntilstanden ned.
– Vi ble slitne. Kanskje bedømte vi feil? Det er lett å sitte her i etterpåklokskap og si at jeg burde brutt tidligere. Men frostskader er lumske. Det tok lang tid før vi innså hvor alvorlig det var.
Angrer ikke
Nå venter en lang opptreningsperiode for å kunne bruke venstrebeinet igjen. Men Ottar mener det var verdt det.
– Jeg nådde hovedmålet, som var Sydpolen. Jeg fikk med meg hovedretten, men gikk glipp av desserten som var kitingen ut igjen, sier Haldorsen.
Han kan forstå om noen tenker at presset de to polfarerne utsatte seg for var dumdristig.
– Vi kom seint inn på isen, og det gjorde at bufferen ble brukt opp i starten. Vi hadde dårlig tid. Jeg hadde permisjon fra jobben, som gjorde at jeg måtte følge tidsskjema.
I tillegg ville de ikke skuffe sponsorene som hadde bidratt med en million kroner.
– Du gjør alt for at sponsorene skal bli fornøyd. Du tøyer grensene for å nå målene, sier Ottar.
Setter større pris på livet
Hjemme i Leirfjord satt kona Helene med sønnen på to år og datteren på ni måneder. Ottar innrømmer at opplevelsene ble i overkant spennende for familien.
– Jeg brukte mye tid i forkant på å forklare familien at det er risiko knyttet til en slik tur. Når du tøyer grensene, øker du risikoen for at det kan gå galt.
Man gjør seg sine tanker om livet mens primusen durer og vinden sliter i teltduken. Da er fotoalbumet med bilder av barna god å ha.
– Deres støtte betyr alt for meg. Det har kostet mye.
Nå ser han fram til å komme hjem og ta igjen det tapte. Målet er å leve så normalt som mulig.
– Du får et annet perspektiv på livet etter en slik tur. En egen ro. Jeg har små barn som skal følges opp. Jeg gleder meg til hver dag, følge utviklingen deres og få dem inn på et riktig spor.
Og dersom det sporet går i retning Sydpolen er det greit for far.
Planlegger ny tur
– Men jeg vil ikke presse dem. Antarktis er et utilgjengelig og ugjestmildt sted. Det å utfordre kulda og høyden og elementene er farlig. Det er ekstrem tur som passer for de sære av oss.
Men gjennomfører du, får du en opplevelse som bare er de færreste forunt.
– Det er helt øde. Du er helt alene, og du må stole på deg selv. Du kommer i et eget modus. Du glemmer klokka og all kommunikasjon opphører. Mestringsfølelsen gir et kick, sier Ottar.
Selv er han allerede begynt planleggingen av en ny tur. Men det blir nok en stund til.
– De skadene jeg har fått gjør at jeg må vente noen år. Jeg håper at jeg skal bli så frisk at jeg kan klare det. Det er det fineste du kan gjøre, sier Ottar.
Og blir det ikke noen ny tur, har han i hvert fall en historie å fortelle barnebarna.
–Hvis de klager over kulda, skal jeg vise dem bestefars «krigsskader», smiler han fra sykesenga.