– Jeg stoppet og ventet på Amundsen. Han burde være den første på polpunktet

14. desember 1911: Roald Amundsen og hans fire lojale menn sliter seg på fram over jordas mest ugjestmilde sletter for å plante det norske flagget på Sydpolen. Aller fremst kjører navigatør Helmer Hanssen med hovedkompasset på sleden sin. På 88 grader og 23 minutter syd heiser Hanssen flagget på sleden. Det var den posisjonen som briten Schackleton i sin tid hadde nådd.

Lenger sør enn dette hadde aldri noe menneske satt sine bein.

Noen få kilometer før de når polpunktet skjer det noe. På 50-årsdagen for bragden i 1961 viste NRK et sjeldent intervju med den glemte polarhelten. Her forteller Helmer Hanssen selv hva som skjedde denne historiske ettermiddagen:

– Vi begynte å nærme oss. Jeg stoppet og ventet på Amundsen. Jeg tenkte at han burde være den første på polpunktet.

• Les også: Jens Stoltenberg: – That's the man!

«Lurte» Amundsen med hundetriks

Oscar Wisting, Olav Bjaaland, Sverre Hassel og Roald Amundsen på Sydpolen, 14. desember 1911. Det er Helmer Hanssen som tar bildet.

Foto: Helmer Hanssen/eier: Nasjonalbiblioteket

Men Hanssen var usikker på hvordan han skulle gå fram. Han ville jo ikke gjøre sjefen sin forlegen.

– Jeg visste at det kom til å bli vanskelig å få Amundsen til å gå i forveien. Men jeg tenkte at jeg måtte forsøke. Jeg stoppet hundene, tok lederhunden min bort fra kobbelet og la han bort ved sleden. Der lå han som om han var livløs.

Da kameratene kom nærmere, ropte de og spurte om det var noe i veien.

– Jeg svarte at nei, ikke noe annet enn jeg måtte ha en mann til å gå i forveien, fordi jeg ikke fikk bikkjene til å gå.

Dette syntes Roald Amundsen var merkelig. Hundene hadde jo vært så ivrige på hele turen.

– Da svarte jeg «Ja, De kan se her, her ligger min beste hund og ikke klarer mer». Amundsen svarte at da fikk han forsøke. Slik gikk det til Amundsen gikk fremst de siste kilometrene, og kunne plante flagget på polpunktet, forteller Helmer Hanssen.

– Polarhistoriens Buzz Aldrin

Da Roald Amundsen hadde satt ned flagget, uttalte han at dette var «Haakon den VIIs vidde». Deretter var det fest i teltet. Hunden «Helge» ble slaktet, og det vanket en pipe tobakk på de fem besetningsmedlemmene.

– Hanssen var ekstremt storsinnet. Han var polarhistoriens Buzz Aldrin. Alle vet at Neil Armstrong var først på månen. Nummer to vet vi lite om. Helmer Hanssen var en toer. Men en sterk toer. Og en helt nødvendig for Amundsens suksess, sier biograf og sjefredaktør i Harstad Tidende, som har gitt ut boka «Den evige toer» om Helmer Hanssen.

Fikk statsbegravelse

I likhet med Roald Amundsen ble Helmer Hanssen feiret som polarhelt da han kom hjem i Norge. Han var med på alle de tre ekspedisjonene Roald Amundsen er kjent for – til Sydpolen, Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen.

Da han døde i 1956 ble han begravet på statens regning – en ære som er de aller færreste forunt.

Så ble det dørgende stille rundt nordlendingen.

Dagbøkene stjålet og brent

Retusjert bilde av Roald Amundsen på Sydpolen i 1911.

Foto: SCANPIX/Arkiv

– Det er flere årsaker til at han gikk i glemmeboka. Han var en beskjeden mann, og det var få som kjente ham. Da han døde etterlot han seg svært få skriftlige kilder. De fleste polfarere skrev dagbøker. Helmer Hanssens dagbøker finnes ikke. Da han kom fra Alaska i 1920 ble en av koffertene hans stjålet. Tyvene ble så forbannet da de fant at kofferten inneholdt papirer, at de brente den, forteller Michalsen.

Helmer Hanssen fulgte Roald Amundsen trofast i 18 år – lenger enn noen andre.

– Han var en svært verdifull mann for Amundsen. Helmer Hanssen hadde alle egenskaper som skulle til for å lykkes under ekstreme forhold. Han var en utmerket navigatør, hadde en usedvanlig fysikk, han ble etter hvert den beste hundekjøreren og den beste skiløperen. I tillegg hadde han gode mentale egenskaper, hadde stayerevne og var ekstremt lojal.

Hadde 13 søsken

Roald Amundsen og Helmer Hanssen (t.v.).

Helmer Hanssen ble født på Bjørnskinn på Andøya i 1870. Han var sønn av en småbruker og hadde 13 søsken.

– Han kom fra enkle og karrige kår i ei landbruksgrend ut mot havet. Han måtte tidlig lære seg og jobbe hardt, både hjemme på gården og i fiskebåten fra han var 12 år gammel.

Etter hvert brakte fiske og selfangst han både nordover i Ishavet og «ut i verden». Skjebnen ville at han skulle treffe Roald Amundsen i Sandefjord i 1897. Hanssen tok mot til seg og gikk om bord for å hilse på Amundsen, som allerede da var en kjent mann.

Disse solbrillene til Helmer Hanssen ligger lagret i et magasin i et museum i Sandefjord.

Foto: Mekonnen Wolday, Vestfoldmuseene

I løpet av ekspedisjonen lærte Hanssen av inuittene hvordan han skulle kjøre hundeslede.

• Les også: Slik overlever de 170 mil på isen
• Les også: Roald Amundsen bedre enn sitt rykte

På Sydpol-ferden ville Amundsen sikre seg at de faktisk hadde nådd polpunktet, og sendte Hanssen flere ganger ut for å sirkle inn polpunktet.

På en av disse turene er det i ettertid beregnet at Hanssen på det minste var kun 60 meter fra selve polpunktet.

Forfatteren er ikke i tvil om hvorfor Amundsen-ekspedisjonen lykkes for 100 år siden.

Krevde ekstrem lojalitet

Bård Borch Michalsen synes Helmer Hanssen fortjener å bli løftet fram i lyset igjen.

Foto: Dan Henrik Klausen/NRK

Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder.

Dette regimet bidro trolig til at det gode og nære forholdet mellom Amundsen og Hanssen tok slutt. Men da var det gått nærmere 30 år siden de møttes for første gang.

– I 1920 oppstod det stridigheter mellom dem. Hanssen var skipper om bord på turen til Nordøstpassasjen, men Amundsen var med som en «overskipper». Turen varte flere år, og var ingen suksess. Man tror det oppstod en faglig uenighet mellom dem. Dette resulterte i at Helmer Hanssen sluttet.

Selv om de brøt samarbeidet, snakket aldri Hanssen aldri et vondt ord om Roald Amundsen.

Møttes for siste gang i 1928

Polfarer Roald Amundsen. Polarheltene bidro sterkt til å bygge nasjonen Norge både fram mot 1905 og etter 1905.

Foto: Lomen Bros/Nasjonalbiblioteket

– De møttes minst to ganger etterpå. Amundsen dro til Tromsø i 1928 for å berge italieneren Umberto Nobile, som hadde forsvunnet i luftskipet «Italia». Da var antakeligvis Helmer Hanssen en av de siste som kunne ønske Amundsen god tur nordover, forteller Michalsen.

Amundsen omkom under redningsaksjonen ett eller annet sted ved Bjørnøya. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart.

• Les også: Slik kan du også bli polfarer
• Les også: Lager kopi av Amundsen sitt telt
• Les også: Amundsenmarkering i Tromsø

Bård Borch Michalsen synes Hanssen fortjener å bli løftet fram i lyset igjen.

– Han har fått altfor liten oppmerksomhet. I 1915 hadde Helmer Hanssen garantert blitt årets nordlending. Kanskje til og med hundreårets nordlending i det forrige århundre. Men han fikk aldri sin plass i vår kollektive hukommelse slik som Roald Amundsen.