Tok ny rekord rundt Hjørundfjorden- fikk kun gnagesår i rumpa

– Au, au, au hvordan klarer du å gå så fort Mads, jamrer Torsten Solem Lianes seg søndag kveld.

For Torstein Solem Lianes og Mads Gausdal, var søndagen tung. De har 105 kilometer i beina etter å ha sprunget rundt Hjørundfjorden.

I tillegg til de 105 kilometerne må en regne inn de nesten seks tusen høydemeterne de har klatret over fem fjelltopper, den høyeste, Jakta, på 1588 meter.

– Det var mye klatring, og til tider seilet vi og datt, ler de.

Kun gnagsår en plass

I retrospektiv, mens de pleier hovne ben og ankler, synes de turen var litt vel lang.

– Akkurat nå så føler jeg at vi har gjort noe helt idiotisk, sier Lianes når NRK møter de dagen derpå.

De har sluppet fra turen uten gnagsår på bena. Men Lianes gjorde en generaltabbe og endte opp med gnagsår en plass ...

– Jeg glemte dopapir og måtte ta til takke med mose. Jeg fikk rett og slett gnagsår i rumpa. Det kjente jeg etter vi var ferdig. Det kjente jeg godt, ler han.

Lei av å høre på andres skryt

Det hele begynte med at han og kompis Mads Gausdal var på en ukes lang tur rundt Hjørundfjorden. Etter hvert som dagene gikk merket de at mange av de de møtte hadde en ting til felles; de skrøt gjerne av hvor fort de hadde tatt turen.

– Vi ble rett og slett møkklei av alle som skrøt av hvor kort tid de hadde brukt rundt fjorden, sier Lianes.

Etter de kom hjem gjorde de litt research og fant ut at de tidligere rekordholderne brukte 23 timer og 41 minutter på strekningen. Den rekorden bestemte de seg for å knuse. Da var det bare å sette i gang.

Vant til å trene

De begynte treningen for vel ett halvår siden.

– Det måtte vi bare for å klare dette. Vi har hatt sinnssykt mange toppturer i vinter på ski, sier Gausdal.

Men de har ikke trent på å holde på så lenge.

– Det var vel en tur som bikket 14 timer, men det er det eneste, sier Gausdal.

Grunnen var enkel;

– Vi ville ikke kjenne på hvor vondt det kom til å være, ler de.

Og natt til lørdag var treningen over. Nå skulle de se om de ville klare å slå alle skrytepavene.

Planla å gjøre turen på 20 timer

Klokka 03:15, natt til lørdag, begynte ferden. Tidspunktet var nøye timet slik at de skulle få dagslys på de vanskeligste strekningene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det gikk lenge veldig bra og de var ved godt mot på de første etappene de hadde satt opp på forhånd. Men etter hvert begynte det å gjøre vondt. Det var også vanskelig å få i seg nok næring.

Da de var seks timer unna mål klarte de ikke spise mer. Da drakk de kun vann.

– Jeg tror jeg drakk 20 liter vann på turen, sier Gausdal.

– Man må like å hate

Og det var flere ganger veldig tungt.

– Man må like å hate og grave kjellere, sier Gausdal.

Han synes i ettertid det er vanskelig å forstå at de faktisk klarte det.

– Til tider hadde vi troa, men der var også øyeblikk da jeg tenkte at dette klarer vi aldri, innrømmer Gausdal.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eget støtteapparat

Kristina Alexandra Helland og Hans Jacob Indrestrand var med som gode hjelpere. Indrestrand kjørte følgebil der det lot seg gjøre, og vartet opp med mat ved hvert møtepunkt. Helland var motivator.

– Jeg motiverte de så godt jeg kunne, og laget klar nye joggesko så de stod klar når de kom løpende, i tillegg til å dokumentere det hele med å ta bilder, sier hun.

Hun svarer nølende at hun hele tiden trodde de skulle klare det.

Hun tok de også imot da de endelig kom i mål.

Hvor glad var de da de så deg da?

– Jeg vet ikke hvor glad de var, ler Helland.

– Jeg fikk en klem av Mads, men Torstein var helt utenfor, sier hun.

Tok rekord

22.55 lørdag kveld kom de frem til Festøya og rekorden var et faktum. Lianes og Gausdal passerte målstreken 20 minutter før de tjue timene de hadde satt seg som mål.

Da hadde de også en liten heiagjeng møtt opp langs løypa.

– Tenk at vi klarte det. Vi kom i mål på 19 timer og 40 minutter, smiler Lianes.

Det var en stor opplevelse samtykker de.

– Du har på en måte opplevd alt. Vi sprang omgitt av fantastisk natur, vi var en bra gjeng som gjorde dette, men samtidig var det ufattelig fysisk hardt, sier Lianes.

Den psykiske påkjenningen var ifølge turkameratene det verste.

– Da vi skulle begynne på siste etappen og jeg visste at nå skulle vi springe to timer på asfalt da visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare det, sier Lianes.

Gausdal mener at nitti prosent av utfordringen var å holde motivasjonen oppe.

– Det er bare psyke og å pushe seg selv videre. Dette skal jeg leve lenge på, sier Gausdal.

Men allerede har de to, som til vanlig studerer ingeniørfag på Høgskolen i Ålesund, planer om nye stunt.

– Det blir nok ikke det siste vi finner på, samtykker de spreke rekordholderne.