Barnehjemmet med gode minner

Har du hørt historia om barnehjemmet som var så grusomt at ungene fikk skader på sjelen som varte livet ut?

Dette er ikke den historia.

Dette er historia om barnehjemmet som var fylt av gode minner.
Eller som det står om Symra i den offentlige utredningen som for alvor gjorde det norske folk klar over hvor dårlig det har stått til på landets barnehjem:

«Heimene ga inntrykk av harmoni og orden. Barnas rom virket personlige, og barna var høflige og tonene god mellom alle».

Kapittelet i rapporten hadde tittelen: «De gode hjemmene».

Utgått på dato

– Et trist syn å se Symra barnehjem rives, sier byhistoriker Ola Gjendem. Men han skjønner at det må skje. Den gamle utdaterte bygningen sentralt i Molde må vike for nye boligblokker.

– Men det ligger så mye historie i dette bygget - ikke bare for byen vår- men for samfunnet forteller dette om ei ganske stor utvikling over tid, sier Gjendem.

Symra barnehjem ble tatt i bruk i 1925. Da hadde det i flere år vært utført mye arbeid og godt politisk håndverk for å få opp denne institusjonen.

Opprinnelig var dette en institusjon som hadde med en av de store folkesjukdommene å gjøre – tuberkulosen.

Der Fylkeshusa i Molde ligger i dag, var den gang Reknes hospital. Et hospital som siden slutten av 1890-åra behandla tuberkuløse og var den første offentlige institusjonen i Norge for denne sjukdommen.

Reknes Sanatorium i Molde var for voksne. Så i 1917 kom et barnesanatorium like ved for tuberkuløse barn. Dette er bygget som i dag er Reknes ungdomshus.

Friske barn men trua av sjukdommen

– Men så er det åpenbart at det er en del unger som er «tuberkulosetruede» - friske barn av foreldre som hadde tuberkulose, forteller Ola Gjendem. Det var ikke heldig at barna skulle bo sammen med dem, de var altfor utsatte.

Det var dette damer i Molde tok tak i tidlig i 20-åra – damene som seinere danna Bolsøy helselag og Molde Sanitetsforening. Damene manøvrerte seg fram og fikk bygd og tatt i bruk institusjonen i 1925.

Godt å vokse opp på Symra

Ola Gjendem, som seinere vokste opp i nabolaget til Symra, kjente sjøl mange av barna som bodde der. Han husker spesielt tre brødre fra en av nabokommunene som ble fulgt til barnehjemmet av sin mor. Guttene fikk deretter resten av oppveksten sin på barnehjemmet, mens mora var på sanatoriet til hun døde.

– Du bodde jo nært Symra og fikk du inntrykk av at det var et godt hjem for barna?

– Jeg så mye, var mye her og mange av barna som vokste opp på Symra gikk i klasse med meg hele vegen i skolesystemet.

Sett utenfra opplevde jeg dette som et veldig godt hjem for barna. Nylig snakka jeg med en av mine gode kamerater, som hadde gått sammen med meg siden dag én på skolen. Han sier det var et skup for han å få lov å vokse opp her.

Fra mange barnehjem har vi hørt historier om overgrep mot barna og vonde oppvekster, men for Symra har det ikke vært slike historier.
– I alle fall er det ikke mange slike, sier Ola Gjendem. Jeg kjenner til ett tilfelle, men det blir helt atypisk i denne sammenhengen.

Flere gode barndomsminner i Romsdal Sogelag sitt årsskrift i 1994.

Damene på barnehjemmet

– Barna hadde kvinnene rundt seg hele tida – ansatte som ble som mødre for dem, sørga for at de så skikkelig ut, fikk pussa tenne sine og oppførte seg.

Symra var også en institusjon som utdanna barnepleiere – ni elever sommer og ni elever hver vinter. Dette var dyktige damer i en tidlig fase i livet, unge flotte damer som gjorde sterke inntrykk på barnehjemsguttene – inntrykk de aldri glemmer, forteller Gjendem.

Men så var det en gruppe damer som tilhørte Bolsøy helselag og Molde sanitetsforening og Nasjonalforeninga. Det var de som drifta barnehjemmet og sørget for at ting skjer. Her finner du flere av byens bedrestilte kvinner, folk i sentrale funksjoner i politikk og samfunnsliv ellers.

– Som en av guttene her sa til meg: Dette var ikke damer du tulla med!
Og dette slo tilbake på institusjonen og ga Symra barnehjem et godt ord i Molde.

Barnehjemmet med status

Det var ikke noe minus å være barnehjemsunge. Jeg har aldri opplevd at noen av mine kamerater der ble mobba, sier Gjendem.

– Ungene som bodde her på barnehjemmet – ble de integrert og var sammen med andre barn i Molde?

– Ja, det opplevde jeg i alle fall. De gikk på skolen sammen med oss og mange av dem var veldig dyktige på skolen. Sjøl var jeg litt svak i tysk. Men en god kamerat her på barnehjemmet tok ekstratimer med meg på loftet på Symra. Med stor velvilje prøvde han å dra meg opp.

Barnehjemsbarnet Liv Røvik fortalte om Symra i NRK-programmet Platebiblioteket

Alle barna i idrettslaget

I nærområdet til Symra var det også en liten idrettsklubb – Sprint, der Jappen Pettersson var den drivende krafta. Klubben drev mye med fotball, og han forteller at nesten alle barna på Symra var med i Sprint.
Og på fotballaget til Sprint spilte både gutter og jenter. Sprint var for øvrig den første fotballklubben i Molde som kjøpte og solgte spillere, legger Gjendem til.

Med tida ble Symra også barnehjem for mer enn tuberkuløsetrua barn.
Etter hvert får man bukt med sjukdommen og det blir andre måter å ta vare på ungdommene på. Det kommer andre typer hjem enn barnehjem. Barna blir plassert mer i private hjem – fosterhjem. Dermed faller inntektsgrunnlaget bort for institusjonen.

Drifta på Symra ble avslutta i 1964 – da var det ikke lenger behov for denne typen institusjon. Bygningen har etter den tid vært brukt blant anna til daghjem og barnehage og kontor for foreninger.
Gravemaskina har knust bygget, men de gode minnene om Symra barnehjem lever videre.

Hør Ola Gjendem fortelle her: