Det er stille romjulsdager i Averøy. Gunn Hjertvik sitter ved datamaskinen og ser på bilder av sønnen Ole Jonny som døde for fire år siden.
Det var på natta første juledag ulykka skjedde.
– Det er jo slik at man tenker ekstra på det hver jul, og spesielt hvordan dagene var den gang for fire år siden.
Les også:
Politiet ringte
Rundt klokka 05.30 fikk foreldrene telefon fra politiet som spurte om registreringsnummeret på bilen til sønnen og hvordan han var kledd.
– Ole Jonny var jo veldig hardt skadd selv om man ikke så det utvendig. Han hadde et sår på den ene siden i ansiktet, og et brukket håndledd. Man tenker jo at i en så alvorlig ulykke er det mye blod og ser grisete ut, sier Hjertvik.
– Hvordan reagerte du da?
– Det var veldig spesielt. Da jeg gikk inn i ambulansen og tok på han, var det som at han ikke var der.
Fart på 150 km/t
Dagen etter ble 20-åringen erklært død på St. Olavs Hospital i Trondheim, hvor han ble sendt med helikopter.
Ole Jonny hadde vært på besøk hos noen kamerater bare noen kilometer unna og var på vei hjem. Fristelsen til å kjøre fort ble stor. I ettertid er farta han hadde anslått til 150 km/t ut fra spor på ulykkesstedet.
Lå i vegbanen
20-åringen ble kastet ut av bilen og funnet i vegbanen av naboer som bodde i området.
Han var som bygdegutter flest. Interessen for bil og motor var stor, og dette brukte han mye tid på.
– Vi hadde et åpent forhold, og visste at han kjørte hardt. Av og til kom vi med en formanende pekefinger, men som foreldre kan man jo ikke gå å tenke på at det kommer til å skje noe, men satse på at det går bra. Men denne gangen så gjorde det jo ikke det.
Før dette var han involvert i noen småulykker, men ingen hvor personer ble skadd.
– Bildet av bilen viser jo at farta må ha vært veldig stor, men dette tror jeg mange ungdommer har problem med å forstå før de ser et slikt bilde. Mange føler nok en falsk trygghet i bilene, men om farta blir stor nok er det ingenting som hjelper av sikkerhetsutstyr, sier Hjertvik.
Ønsker maksfart
Hjertvik mener det er realistisk å få til en fartssperre på ungdomsbiler, og sammenligner med lastebiler som kan kjøre maks 90 km/t.
– Jeg synes ikke det er en menneskerett å kunne kjøre i 150 til 200 km/t. Det skulle vært ei viss grense for uerfarne sjåfører. Unge bilister har begrenset med kunnskap og det er når man kommer opp i 120 km/t farten er dødelig.
– Statens ansvar
Hun mener Staten må ta ansvar for å få ned de mange ungdomsulykkene.
– Ungdommene er tydeligvis ikke i stand til å ta det personlige ansvaret. Holdningsarbeid er flott, men det holder jo ikke stikk. Mange mener nok dette ville vært et overformynderi, men jeg ser behovet når man studerer ulykkesstatistikken blant unge sjåfører.
– Ta det med ro
Hjertvik oppfordrer ungdommer til å tenke seg om og ta det med ro langs vegene, samme hvor glad de er i å kjøre bil, og gjerne også kjøre fort.
– Det tok ikke mer enn 14 dager etter ulykka før ungdommer i området kjørte like fort igjen. Da føler man seg maktesløs.
Egne bilbaner
Hjertvik skjønner at ungdommene har behov for å få ut adrenalin, og mener det burde blitt bygd egne bilbaner der de bilinteresserte kunne burnet og kjørt raskere enn det som er tillatt langs vegene.
– Da tenker jeg ikke på konkurransekjøring, men rett og slett at ungdommer kan ha steder hvor de får kjøre bil og leke seg.