Slik minnes de Gustav Lorentzen

NRK kommer til å overføre bisettelsen i Grieghallen direkte både på NRK 1 og på NRK.no.

I bunnen av artikkelen kan du skrive dine siste ord til «Ludvigsen».

Gustav Lorentzen døde av hjertestans under et orienteringsløp i Bergen forrige onsdag. Med det var en folkekjær artist, gledesspreder og stor personlighet borte.

LES OGSÅ: Her er Dolmens siste hilsen | P.I.L.S. for Gustav Lorentzen | 84.000 minnes Lorentzen | Ludvigsen bisettes fredag

Bård Ose, NRK:

– Mitt kjæreste minne av Gustav Lorentzen, er i forkant av 60-årsdagen hans i 2007. Da laget vi en radioserie der han fortalte om hele livet sitt. Han fortalte om alt – både opp- og nedturer – og selvfølgelig historiene bak mange av de mest kjente sangene. Jeg følte meg privilegert som fikk lov til å gjøre et så omfattende dybdeintervju med ham.

– Den siste gangen jeg møtte Gustav, var også da han var gjest i radio hos meg. Da var det i anledning utgivelsen av hans siste bok «Spille i band, alt du må vite og mer til».

– Som alltid var han spill levende og full av entusiasme, og det var ingenting som skulle tilsi at dette var siste gang vi skulle møtes. Tvert imot – han så ut som om han ville leve til han ble 100.

LES OGSÅ: - Gustav var barnas beste venn | Savnevise fra en som blir savnet

Marit Voldsæter, artist:

– Mitt kjæreste minne tror jeg nesten må være min første plate, som var «Brunost no igjen». Der var Nesehornvise! Som er bare helt fantastisk. Fullt radioteater og galskap helt ut!

– Senere jobbet vi sammen blant annet i trioen Dr. Grevlingsæter, sammen med Inge Glambek. Vi har vært mye sammen og øvd masse sammen og han skrev de mest fantastiske sangene til oss. Ikke nødvendigvis med humor. Han var så utrolig snill og kjekk å være sammen med. Det var alltid en glede.

– Siste gangen jeg møtte ham, tror jeg må ha vært premieren min. Siden har det vært så travelt, jeg har jobbet hele tiden. Men nå skulle vi jo i gang med øving igjen. Det ble ikke slik.

LES OGSÅ: Minnes Lorentzen med «Savnevise» | – Han var viktigst for barnekulturen | Knutsen & Ludvigsen

Øystein Dolmen, bestevenn:

Øystein Dolmen, Gustav Lorentzens kompanjong i Knutsen & Ludviksen, har skrevet ned sine tanker og følelser rundt vennskapet deres og det tragiske dødsfallet. Her er noe av Dolmens ord:

Jeg møtte Gustav på skolen da vi begge var i fjortenårsalderen. Siden da har våre dager og år vært knyttet sammen i vennskap og etter hvert også kompaniskap. Og da vi noe senere begynte å synge rare sanger om to fyrer i en tunnel var det starten på en lang vei som vi begynte å gå og som ingen av oss visste hvor skulle. Det ble et eventyr.

Vi var heldige som hadde Knutsen & Ludvigsen å skyve foran oss. To oppdiktede figurer som vi kunne fylle med alle de egenskapene vi hadde. Og mange av dem vi ikke hadde. Samt noen av de egenskapene vi ønsket vi kunne ha, og dermed fikk låne med oss ut i verden.

Vi oppdaget at verden kunne diktes. At trauste realiteter kunne erstattes med tankesprengende fantasi. At hverdagens sorger kunne forvandles til håp og optimisme. At vi slik kunne skape glede for oss selv og for alle andre barna rundt oss.

Noen sier at de har inntrykk av at Gustav alltid smilte. Selvsagt gjorde han ikke det. Gustav visste kanskje mer enn noen at man ikke kan kjenne sann glede uten å ha erfart sorgen. Men Gustav visste også at gleden er en energi så sterk at den kan sprenge tristhet og bygge broer mellom avgrunner av håpløshet. Så Gustav levde det han trodde på. Han smilte. Han lo. Og han ga raust og gavmildt av sitt utømmelige reservoar av glede til inspirasjon for alle oss som sto rundt ham.

For meg var Gustav en venn og kollega, en storebror, en lillebror, en tvillingbror, en kampfelle og av og til også en konkurrent. Kort sagt: han har stått meg nærmere enn kanskje noen andre i mange faser av livet.

Skriv en siste hilsen her.