Faldbakken gir deg en smakebit av sin nesten krimbok om Valmann

Han kommer gående med en bærbar PC godt plassert under armen. En PC han gjerne kaller babyen sin.

– Når du har en bærbar-PC med et helt manuskript inni, uten at å ha printet ut noe ting, og bare har back-up på en liten minnepinne, da blir det som å bære en liten baby, sier Knut Faldbakken og ler.

Snart ferdig med boka

Påsken for Hamar-forfatteren handler om å gjøre ferdig den neste krimboka i serien om overbetjenten Jonfinn Valmann. Boka nærmer seg slutten, men vil ikke bli gitt ut før til høsten fordi Jo Nesbø kommer med ny Harry Hole-bok i sommer.

– Konkurransen på krimmarkedet både i Norge og i utlandet er knallhardt. Forretningsmessig er det mange om beinet.

Faldbakken regner med å være ferdig med den nye boka om cirka 14 dager.

– Jeg har tre kapitler igjen av dette manuskriptet her, og sånn er det omtrent hvert år, i alle fall hvert år jeg har bok ute. Påsken kommer alltid ubeleilig for meg for da skulle jeg helst ha sittet og jobbet.

– Jonfinn kan bli litt for traust

Han har en stor fanskare som venter i spenning på neste bok, sjøl sier han at han strever med å bli så god at han blir sin egen favorittforfatter.

– Det tror jeg ingen forfatter klarer. For tiden har jeg to favoritter. Det er Peter Temple og Deon Meyer. Akkurat nå leser jeg en bok av Temple.

Faldbakken har skrevet sju bøker om Valmann, og gjør altså nå den siste finpussen på bok nummer åtte.

– Han er en ganske stødig hedmarking, og mener det beste og prøver å gjøre en jobb for det beste for samfunnet. Jeg liker han jo egentlig veldig godt, men jeg synes han kan bli litt traust en gang i blant, sier Faldbakken og ler.

I nytt miljø

Boka har foreløpig ikke fått noe navn, og han vil ikke røpe for mye om hva den handler om. Men han forteller at Valmann denne gangen ikke befinner seg på gamle stier.

– I denne boka så tar jeg ham litt ut av hans vante miljø, så det blir nok en overraskelse for hamarfolk som har vent seg til å se ham trave opp og ned Hamars gater.

Hør Faldbakken lese et eksklusivt utdrag fra boka her:

Knut Faldbakken leste for aller første gang fra sin neste krimbok i NRK Hedmark og Oppland sin morgensending.

Les det eksklusive utdrag fra boka:

«Det var blitt helt mørkt før han fikk revet seg ut av den gode stemningen på restauranten og styrt skrittene oppover mot markedshallen og parkeringsplassen igjen. En øl, en liten rett godt tillaget sjømat, en skål med tre iskremskuler og en kaffe cortado til dessert. Alt sammen til en snau hundrelapp, samt behagelig kveldstemperatur, mer skulle ikke til før Valmann kjente seg velkommen, ja akseptert, bortimot integrert i den inkluderende middelhavskulturen.

Markedsbygningen ruvet tung og mørk over nedgangen til parkeringskjelleren. En dårlig opplyst trapp. Skrittene hans som kastet ekko opp- og nedover i trapperommet. Den tunge døren som slamret igjen etter ham med et øredøvende brak. Parkeringshuset var så godt som tomt. Den behagelige stemningen etter middagen forduftet. Han famlet etter mynter i lommen for å få betjent betalingsautomaten. Lysrørene i taket slo seg på etter som han beveget seg bortover mot bilen. Alle kroker lå i mørke. Selv den tv-tittende vekteren i buret sitt hadde tydeligvis tatt kvelden.

Han startet bilen og manøvrerte etter pilene som pekte mot utgangen. Han kjørte sakte, men alle sanser spent. Kikket i krokene, prøve å le av seg selv. Du er bra paranoid nå, Jonfinn. Du spiller ikke hovedrollen i en krimfilm, vet du. Men hadde ikke de siste ukers hendelser gitt ham all grunn til å se seg godt for.

I det Seaten rullet opp på gateplan var han et øyeblikk fullstendig desorientert. Han måtte bare følge trafikken til han greide å lese et gateskilt og skjønte at han var på vei mot havneområdet, stikk motsatt av den veien han egentlig skulle ha tatt. Så han begynte å speide etter en beleilig sidegate, og oppfattet for sent at køen foran ham hadde stanset på rødt lys.

For sent tråkket han på gassen, og for sent skjønte han at noe var forferdelig galt. For pedalen ga ikke noe mottrykk. Han kjørte skosålen i bilgulvet med et dunk og kjente i hele kroppen hvordan Seaten fortsatte fremover uten å senke farten en tøddel. Mens bilen foran, en høy hvit kassevogn med firmalogoen malt tvers over bakdøren, sto stille og ruvet større og større i frontruten hans, sekund for uutholdelig sekund.

Øyeblikket før han braste inn i bakenden på varebilen fikk han slengt seg på hornet, altfor sent det også selvsagt, for alt annet enn å kanskje forberede den forankjørende på det som uvegerlig kom til å skje, og som skjedde. Farten var ikke stor, men sammenstøtet følte som et tonn murstein ble sluppet på brystkassen hans i det kollisjonsputen løste seg ut, og presset ham tilbake i setet. Akkurat tidsnok til at han fikk føle slaget som kom bakfra i det bilen braste inn i Seaten.

Et absurd øyeblikk av panisk konsentrasjon så han gjennom sidevinduet at han var blitt stående rett under skiltet som pekte på bussholdeplassen Avenida Ricardo Soriano, altså befant han seg bare noen kvartaler fra Hotell Hollywood. Han var på kjente trakter.»