Arven lever videre i Midtvesten

Korrespondentbrevet er postlagt under en rundereise i Midtvesten.

Den røde løperen var rullet ut i St. Paul i Minnesota, tvillingbyen til Minneapolis.

Jeg sto sammen med flere norske og amerikanske pressekolleger og ventet på kongeparet. De var på vei for å besøke det norske Amerika i Midtvesten.

Et velkledd amerikansk ektepar steg ut av en taxi og strenet med største selvfølgelighet opp den røde løperen inn til hotellet.

Da merket jeg at noen prikket meg på skulderen. En middelaldrende dame med blågrått hår og et lite kamera i hånden spurte raskt: «Is this the Queen and King of Norway?» og gjorde klart kameraet for å ta bilder.

Jeg begynte å le og merket at damen snurpet munnen av min spontane reaksjon.

Hør brevet:

Noen minutter senere, omgitt av blålys og Secret Service-agenter, ankom kong Harald og dronning Sonja, og jeg er usikker på om damen klarte å få tatt sitt bilde i trengselen som oppstod.

Det er 16 år siden sist kongeparet besøkte Minnesota, delstaten med flest norskamerikanere og hjemstaten til blant andre USAs tidligere visepresident Walter Mondale.

Som norskættet og gammel venn av kongen, sto han fremst i mottagelseskomiteen.

Like mange der som her

Walter Mondale har røtter og sterke bånd til Mundal i Fjærland i Sogn og Fjordane.

Han minnet meg om hvordan norske utvandrere bokstavelig talt pløyde ny mark i Midtvesten. Mondale påpekte hvordan anerkjente og prestisjetunge college som St. Olaf og Luther i sin tid ble etablert av norske innvandrere og siden har vært tuftet på sin norske arv.

Da vi var ferdig med intervjuet spurte Mondale meg om jeg kjente Erik i NRK. Jeg stusset et brøkdel av et sekund, før han raskt føyde til Erik Bye.

– He was a fabulous guy, smilte Mondale, og sammen mimret vi over den gamle NRK-kjempens reisebrev fra det norske Amerika.

Det handler om røtter og tilhørighet, og en stolthet over arv jeg sjelden har opplevd før.

Ved den amerikanske folketellingen i 2000, ble det registrert 4,5 millioner med norske aner i USA. Det er nesten like mange som Norges befolkning.

De norske immigrantene kom til Amerika mellom 1860 og 1920, og det store flertallet slo seg ned i Midtvesten.

Det anslås i dag at nesten ni av ti norskamerikanere har bånd hit, selv om mange etterkommere av norskamerikanere har flyttet til andre deler av USA.

Det norske museum

I byen Decorah i delstaten Iowa finner man det norskeste av det norske, det unike Vesterheim Norwegian-American Museum fylt med norske bondeantikviteter og rosemalte kunstskatter.

Det er som en reise tilbake i tid å tre inn i de mange rommene fylt med minner og eiendeler fra norske utvandrere.

Museet teller over 2400 gjenstander, mange fra nordmenn som utvandret for å starte et nytt liv her i USA.

Arven holdes i hevd den dag i dag.

En av de ansatte tok meg med på en rundtur og klarte ikke å skjule stoltheten av å eie så mange norske nasjonalklenodier.

Han stoppet foran et stort antikvarisk framskap og strøk forsiktig over treverket, senket stemmen et lite hakk og betrodde meg at skapet var en gave fra daværende kronprins Olav og kronprinsesse Märtha etter deres besøk på Vesterheim for 72 år siden.

– Jeg er sikker på at mange norske museer er misunnelig på oss over å ha en slik verdifull kongelig gave i samlingen, smilte han og strøk enda en gang over det rødmalte treverket.

Vesterheim museum holder også i hevd norske tradisjoner og tilbyr både rosemalingskurs, norskkurs og kurs i norsk matlaging.

I nabobygget har museet egen souvenirbutikk. Her finner man norske husflidsprodukter i skjønn forening med rosemalte trevarer. I hyllene er små troll, miniatyrelger og tinnbeger.

Du kan anskaffe deg et rosemalt bunadslips til den nette sum av 2400 kroner, eller en t-skjorte med en bunadskledd Synnøve Solbakken look-a-like med påskrift «Norwegian girls are best» for hundrelappen.

På et stativ finner jeg også sokker. Fotpryden har to iøynefallende motiver, de hvite sokkene er dekorert med små norske flagg, mens de røde sokkene i ankelhøyde er påført Norway i hvitt og blått.

Ikke vet jeg når kleskoden innbyr til sokker med flaggpryd i rødt, hvitt og blått.

Kongelig undervisning

Dagen etter befinner jeg meg i et klasserom på St. Olaf College i Northfield i Minnesota, ett av en håndfull college i Midtvesten som ble grunnlagt av norske innvandrere og som fortsatt holder norsk kulturarv i hevd.

Det øves på velkomsthilsen på norsk før to kongelige gjester skal være med i klassen. Studentene er alle amerikanere og studerer norsk tre timer i uken.
Til sammen 250 studenter følger nå norskundervisning ved dette colleget, halvparten av dem har nettopp startet.

Så er de celebre gjestene på plass og det er klart for en innøvd norsk velkomst.

Dronning Sonja klapper entusiastisk og spør ut i klasserommet:

– Hvorfor har dere valgt å studere norsk?

Ingen av studentene ser ut til å ville svare, og det oppstår en liten kunstpause.

– Skjønner dere hva jeg sier, spør dronningen siden responsen uteblir.

Og før studentene får sjansen til å svare, bryter kong Harald inn og svarer høyt med en liten latter:

– Nei.

Det blir en munter og lærerik halvtime for de amerikanske studentene.

Etter bare 14 timers norskundervisning bak seg, skal alle presenterer seg for kongeparet på norsk med navn, bosted og hvorfor de vil lære seg norsk.

Omtrent alle trekker frem familiebånd til Norge. Som en student formulerer det: «Jeg vil lære å snakke det språket bestemor kan så godt».

Den norske losjen

I en av bakkene opp fra havnen i byen Duluth i Minnesota ligger Norway Hall, medlemsbygget til den lokale Sons of Norway-losjen. Den teller 230 aktive medlemmer og er opptatt av å hegne om sin arv.

En trekkspiller med røtter til Lofoten spiller norske folkeviser for å korte ned ventetiden til kongeparets ankomst.

En bunadskledd dame vifter mot meg med gjenkjennelige våpenskjold. Hun har dekorert alle Norges fylkessymboler på egne plakater. I dag har hun tatt med noen av dem for å vise sine røtter.

Entusiastisk peker hun på Buskeruds fylkesmerke og sier at her kommer bestemoren fra, snur seg og løfter opp Akershus sitt fylkesmerke og beretter at dette er bestefarens hjemfylke.

Hun kan ikke norsk, men er stolt som noen av sine røtter.

På amerikansk svarer hun at hun skulle ønske hun hadde noen slektninger igjen i Norge. De fleste av familien kom med Amerikabåten og ble boende i USA. Bare en ble tilbake i gamlelandet, forteller hun.

Jeg spør den lokale losjepresidenten, Kristbjørg Eide, hva Sons of Norway egentlig driver med i det daglige. Hun svarer på umiskjennelig Karmøy-dialekt:

– Vi feirer det at vi er nordmenn her i USA og prøver å ta vare på fedrearven vår.

For et bedre liv

Den folkelige hyllesten og tettheten av bunader får det nesten til å minne om et nasjonalstevne.

I en av sine taler under rundreisen, trakk kong Harald paralleller mellom de norske innvandrerne til USA og dagens innvandrere til Norge. På et pressetreff spurte jeg kongen på hvilken måte han ser en parallell.

– Begge kategorier kom for å få et bedre liv, noen for å overleve, det gjaldt også de norske. Jeg synes det er en klar sammenligning, den gang kom man for å få et bedre liv og det gjør de i dag også, svarte kongen med ettertrykk.

De gamle - og noen unge

Kongeparet fikk oppleve smakebiter av et lite Norge i miniatyr i Midtvesten. Det slår meg den begeistring og varme som norskamerikanere omtaler Norge på. De bærer sine bunader og lusekofter med en stolthet og ære jeg ikke kan huske å ha sett selv på 17. mai hjemme i Norge.

Det er mange underveis på rundturen i Midtvesten som spør meg om jeg virkelig er fra Norge.

Jeg får nesten en liten følelse av å være en slags helt hver gang jeg bekrefter mitt norske pass. Alle vil fortelle hvor i Norge de har sine røtter og hvor glade de er for å være av norsk slekt.

Det skal sies at de fleste entusiastene jeg møter tilhører besteforeldregenerasjonen, med ett unntak: de amerikanske studentene som har valgt å studere norsk og som drømmer om en dag å besøke besteforeldrenes hjemland og kunne gjøre seg forstått på forfedrenes eget morsmål.

Kongen-Secret Service 1-0

Kongeparet ble passet godt på under sitt besøk. Amerikanske Secret Service var overivrige i sin tjeneste og skapte mange steder større avstand enn nødvendig mellom de fremmøtte og kongeparet. De amerikanske agentene hadde heller ikke mye til overs for norske journalister som fulgte tett på de kongeliges bevegelser.

På siste dagen av besøket skulle vi treffe kongeparet for et avsluttende intervju på et høydedrag i havnebyen Duluth. Men barske amerikanske menn med propp i øret nektet å slippe oss frem dit kongeparet sto. Kongen så det hele og reddet situasjonen.

– Jeg tar bare noen skritt frem mot dere jeg, smilte kongen, og Secret Service skjønte de måtte vike.

Jeg spurte kongen på hvilken måte han mener forholdet mellom norskamerikanerne og Norge kan utvikles i kommende år ettersom generasjonene dør ut.

Kong Harald trekker frem studentene. Han mener collegene blir avgjørende for at arven fortsatt skal holdes i hevd blant nye generasjoner.

Hjemme sies det at «alle har et søskenbarn på Gjøvik». I amerikanske Midtvesten synes alle å ha et slektsbånd til Norge.