– Får konsekvenser for Lommemann-ofrene

Dette går fram av en undersøkelse gjennomført for NRK.

En av fire spurte går så langt som å mene at mediene faktisk ikke bør dekke overgrepssaker der barn er involvert.

Siden Lommemann-saken startet i Follo tingrett 2. november har aviser, radio, tv og i særlig grad nettaviser flommet over av Lommemann-stoff.

I en undersøkelse Norstat har utført på vegne av NRK svarer 25 prosent at pressen ikke bør referere fra en overgrepssak hvor barn er involvert.

• Si din mening nederst i saken

En tredel av personer med utdannelse grunnskole mener dette, mens en firedel av personer med mer enn 4 års høyskoleutdannelse mener det samme. Ellers fordeler svarene seg jevnt hva gjelder kjønn, alder, bosted og størrelse på husstand og inntekt.

I samme undersøkelse svarer også tre av fire nordmenn at de ikke er interessert eller synes det er ubehagelig å lese detaljer fra Lommemann-saken i mediene.

Reaksjon

– Jeg tenker svaret kommer som en konsekvens av at det har vært en så detaljfokus i denne saken, da får man en sånn reaksjon, sier psykolog Atle Dyregrov, leder Senter for Krisepsykologi i Bergen som en kommentar til at hver fjerde nordmann ikke synes mediene bør referere fra overgrepssaker.

Samtidig sier han at svaret også skaper bekymring.

– Kommer ikke slike saker frem i media, får vi ikke fokus på at dette er et stort problemområde som vi trenger å gjøre noe med. Signalet må være vi som voksne er opptatt av dette slik at vi også kan beskytte våre barn best mulig, sier Dyregrov.

– De som svarer dette bør kanskje utfordres på hvorvidt pressen ikke bør skrive om det av prinsipp, eller fordi de ikke ønsker å lese om det. Det er to helt forskjellige ting. At det er mye jeg ikke ønsker å lese om i avisen, betyr ikke at avisen ikke skal skrive om det, sier Trine Eilertsen, sjefredaktør i Bergens Tidende.

– Det er absolutt noe vårt samfunn bør diskutere årsakene til, hvordan vi etterforsker sånne saker, hvordan vi forebygger at sånt kan skje, hvordan vi plukker opp signaler om at sånt har skjedd. Det er definitivt noe vi skal bruke vår posisjon i offentligheten til, sier Eilertsen.

Forståelse for dommen

29 prosent sier pressen bør referere fra en overgrepssak hvor barn er involvert, mens 41 prosent sier den bør gjøre det, men ikke i detalj.

Det er noe flere menn enn kvinner som mener pressen bør gjøre det. Det er noe flere kvinner enn menn og personer med mer enn 4 års høyskoleutdannelse som mener den bør gjøre det, men ikke i detalj.

Disse bor i større grad i byer med mer enn 50.000 innbyggere og i Oslo.

– Åpne straffesaker er et prinsipp i vårt rettssystem. Det er fordi publikum skal skjønne den dommen som en gang kommer til å falle, sier Harald Stanghelle, leder i Norsk Redaktørforening og politisk redaktør i Aftenposten.

– Men åpenheten henger også nøye sammen med den tiltaltes rettssikkerhet, sier, sier Stanghelle.

– Jeg merker meg at 7 av 10 spurte sier media bør referere fra en overgrepssak hvor barn er involvert, men ikke i detalj. Jeg mener vi må utvise den største aktsomhet og varsomhet i omtale av slike saker. Det er ikke nødvendig å brette ut eller detaljbeskrive slike saker, sier Jon Gelius, nyhetsredaktør i NRK.

Dag etter dag, uke etter uke

– Lommemann-saken er en de mest alvorlige serieforbrytelsessakene vi har hatt i Norge i moderne tid. Da er det helt naturlig at det blir en massiv rapportering fra dette, sier sjefredaktør i VG, Bernt Olufsen.

– Det er helt klart at offentligheten må få vite om hva som skjer, det er grad av dekning som bør være problemstilling her. I hvilken grad skal man dag etter dag, uke etter uke få vite om grusomme detaljer, sier professor i psykologi ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, Tim Brennen.

Brennen tolker svaret dithen at sett under ett er folk rimelig lei av å høre om dette fordi de har hørt om det altfor mange ganger allerede.

Konsekvenser

I samme undersøkelse svarer fire av fem, 79 prosent, at de tror mediedekningen får konsekvenser for de involverte barna.

13 prosent sier de ikke tror omtalen får noen konsekvenser, mens åtte prosent sier de ikke vet.

– Barna har gjennomgått en ubehagelig opplevelse. Deretter å se det oppe i mediene, kan lett forårsake en følelse av skam og tanker om hva en burde ha gjort annerledes, sier Brennen.

Nyanser vanskelig

– Jeg synes dette svaret vitner om at folk har en empati og en forståelse for at det er ikke så lett når slike saker brettes ut i media, sier Dyregrov.

Dyregrov mener likevel mediedekningen vil ha veldig forskjellig innvirkning hos ofrene avhengig av hva de har opplevd og hvordan de har håndtert det.

– For noen har ikke dekningen så stor innvirkning, men for mange blir det veldig sterkt. I undersøkelsen blir det vanskelig for de spurte å foreta de nyanseringene, alle blir skjært over én kam, sier Dyregrov.

Indirekte identifisering

– Mange av ofrene er nå også voksne personer som følger godt med i mediene. Det er forståelig at det kan oppfattes belastende for dem å se denne saken brettet ut. Men jeg vil legge vekten på at mediene har vært svært varsomme når det gjelder å identifisere ofre i denne saken, sier Olufsen.

– Jeg håper det ikke stemmer. Men vi i mediene må ikke være så naive eller blinde at vi later som dekningen ikke kan få konsekvenser for barna, sier Stanghelle.

Han refererer til at både Aftenposten og andre medier har brukt detaljer fra tiltalen knyttet opp mot stedsnavn.

– Dette har vi beklaget i ettertid nettopp fordi vi så at det kunne føre til en indirekte identifisering, sier Stanghelle.

Også Bergens Tidende er opptatt av hvor individuelt saken og dekningen rammer de i alt 66 ofrene.

– For noen er det interessant å diskutere om det at de nå blir gjort til ofre via denne saken, gjør det vanskeligere for dem. For andre er det nettopp det at de får en slags offentlig oppgjør med overgrepet og overgriper som gjør at de kan gå videre, sier Eilertsen.