Norges største spionjeger

Norges største spionjeger kommer mot oss, med gåstol. Med sine 94 år er han blitt litt krokbøyd. Høyden nå er mer der den skal være, for den ideelle spaner som ikke skal stikke seg ut på noen måte.

– Jeg var jo egentlig for høy til å være en god spaner, sier mannen som med sine 1,87 var den som la hånden på skulderen til norske spioner, og sa:

– Jeg er Ørnulf Tofte fra overvåkingstjenesten. De er arrestert. Kan de vennligst bli med meg?

Beskyldninger

Han er en mann fra fortiden. Men fortiden har for vane å innhente oss. Slik det skjedde da VG avsløre juks og fingering av kilder i Treholt-saken forrige uke. Den 32 år gamle spionsaken som rystet Norge er igjen på avisenes forsider. Derfor vil vi snakke med Ørnulf Tofte.

Og, overraskende nok, han vil snakke med oss. Dette er ikke mannen som snakker ofte. Men nå har han noe å melde.

– Det har vært veldig tøft å leve med beskyldningene om juks i Treholt-saken. Spesielt for min familie. Når de store avisene slo opp dette, var det ikke hyggelig, for å si det pent. Jeg vet jo at det ikke har skjedd noe galt, men for kone og barnebarn var det ille. Barnebarna kom og spurte: Bestefar, er det riktig det avisene skriver?

– Det har vært kjeltringstreker hele veien, sier Tofte på spørsmål om hva han tenker om VGs avsløring: Journalist og privatetterforsker Geir Selvik Malthe-Sørenssen som i fem år har beskyldt Tofte og hans menn for å ha jukset med pengebeviset i Treholt-saken, blir selv avslørt for å ha jukset. Ved å få en drapsdømt svensk bruktbilselger til å utgi seg som etterretningsagent som sitter på avslørende ny informasjon i Treholt saken. Og som så, på Malthe-Sørenssens oppfordring, skal ringe Treholts advokat Harald Stabell og si at nå har vi ny informasjon på gang. Om pengebeviset, og politiets juks.

– Jeg er en gambler, sa Treholt

– Treholt har jo visst om dette hele veien, han visste hvor mange dollar det var i sin egen koffert. Tofte mener Treholt står bak jukset til Malthe-Sørenssen.

– Jeg lærte Treholt å kjenne som en meget spesiell fyr. Han var en gambler, og som ikke tok det så nøye med hvordan han gjorde ting. Treholt sa til meg rett etter at jeg arresterte han. «Jeg er en gambler, som har spilt høyt, og tapt». Dette spillet har Treholt fortsatt med, sier Tofte.

Tofte reiser seg fra godstolen, og tar et godt tak i gåstolen. Han vil vise oss noe. Bilder. Gamle bilder. Fra krigen.

18 år gammel, 10. april 1940, dro han på egen hånd nordover for å finne norske styrker som ville kjempe mot tyskerne. På en gård ved Jessheim traff han et norsk regiment. Han forsynte seg med uniform, et Krag-Jørgensen gevær og en Colt revolver. Dermed var han frivillig innrullert.

Fra en pose på hattehyllen i skapet tar han ut noen gamle svart-hvitt bilder. Ett er hans bror, som ble drept av tyskerne. Et tap som gikk hardt inn på Tofte.

– For meg går det en linje fra 9. april 1940, det tyske overfallet, og kampen mot kommunismen. Begge deler dreier seg om å kjempe for demokratiet, og mot diktatur, sier Ørnulf Tofte.

Spanere luktet som uteliggere

Etter krigen tok det ikke mange år før unge Tofte ble rekruttert fra Oslo-politiet til det spesielle arbeidet i overvåkingstjenesten. Headhuntet, ville man sagt i dag. Hans første store oppgave var spaning på den norske kommunisten Asbjørn Sunde, med kallenavn Osvald.

– Det var lange og kalde dager med endeløs spaning. Vi hadde installert oss i en brakke fra veivesenet, like ved blokka han bodde i på Ola Narr på Tøyen i Oslo. Fra en glugge i den brakka holdt vi øye med inngangen der han bodde. Det var så kaldt i den brakka at vi fyrte med en primus. Lufta inni brakka ble så dårlig at vi måtte ut og spy med jevne mellomrom, forteller Tofte, og smiler.

På bussen hjem luktet han uteligger, dunsten stod lang vei av ham.

Spaningen i den kalde krigen var en kald affære.

– Vi måtte jo være forberedt på når som helst å skulle komme inn på restauranter, så vi hadde tynne penklær. Men for å holde varmen så brukte jeg avispapir oppover buksebeina, og på brystet for å holde varmen.

Asbjørn Sunde var den første storspionen Tofte arresterte. Spaningen på Sunde tok tre-fire år. Det tok lang tid for Tofte å avdekke Sundes møter med KGB-agenter fra den sovjetiske ambassaden i og rundt Oslo.

– Sunde var flink til å avlede oss. Han hoppet på trikken, for så å hoppe av i fart og bytte plattform og ta nedadgående trikk. Fra krigen visste vi at han brukte tegn på at det var klar bane. Var det klart og alt i orden, stod blomsterpottene i vinduet. Var det fare, stod de ikke der. Vi fant ut etter hvert at han ga signaler til bilene fra den sovjetiske ambassaden når de gled oppover Trondheimsveien nord for Sinsen-krysset. Hadde Sunde tent sigaretten mens han gikk, var det signal om at det ikke var trygt for KGB å plukke ham opp, forteller Tofte.

Pågripelsen ved Sinsen-krysset 29. januar 1954 gikk uten dramatikk.

– Vi visste jo at han under krigen hadde tatt livet av folk med kniv. På trikken i Oslo fant vi hans gjenglemte veske, i den var det en revolver. Så vi visste han var farlig. Men det gikk bra, sier Tofte.

Som insisterer på at spionjeger-livet for det meste er venting i kalde biler til ukurante arbeidstider. Og lite dramatikk.

I basketak med KGB-agent

Men det står ikke helt til troendes. Ørnulf Tofte har vært i basketak med en KGB-agent som ville unnslippe, under pågripelse av Gunvor Galtung Haavik. En 64 år gammel kontorfullmektig i Utenriksdepartementet, som i årevis hadde levert graderte dokumenter til Sovjetunionen. KGB utstyrte Haavik med en spesiallaget veske med et hemmelig rom, for å lettere kunne smugle dokumenter ut av Utenriksdepartementet. 27. januar 1977 slo Tofte og hans spanere til, stedet var Ekeberg.

– Haavik var der sammen med sin KGB-offiser. Hun ble anholdt. KGB-offiseren ville ikke vise legitimasjon da vi ba om det, så det ble et basketak. Han klarte å sparke meg på leggen, så jeg hadde et sår der i lang tid. Vi fant en konvolutt med 2000 kroner på KGB-agenten, penger han trolig skulle gi til Haavik, sier Tofte.

– Hun ble kjørt rett ned til Victoria terrasse der vi holdt til. Etter et kvarter eller 20 minutter uten at hun ville si noe særlig, så rettet hun seg opp, og så meg rett inn i øynene. «Jeg skal si dem en ting, Tofte. Jeg har vært russisk spion i 30 år». Jeg tenkte der og da, stakkars menneske, sier Tofte i dag.

Galtung Haavik døde av hjertesvikt på sin celle, før rettssaken mot henne kom opp.

– Jeg hadde mange samtaler med henne, hun var på mange måter et fint menneske, sier Tofte.

For han er Haavik et eksempel på KGBs hensynsløse metoder i å utnytte menneskers svakhet.

– Hun var forelsket i en russer, dette snappet KGB opp, og utnyttet. Slik drev KGB på, forteller Tofte.

KGB presset homoseksuell norsk diplomat

KGB kalte ham «Oscar». En norsk diplomat ved den norske ambassaden i Moskva, med homoseksuelle tendenser, som KGB formulerte det.

Etter å ha vært på en sirkusforestilling 9. januar 1959, ble den norske diplomaten invitert av to unge russere til en leilighet i Moskva, hvor de drakk vin. Da han hadde kledd av seg og satt på sengekanten naken, stormet det russiske politiet inn i leiligheten og tok bilder.

En oberst ble tilkalt og skal ha gitt nordmannen to valg. Det ene valget var at bildene ville bli overlevert Utenriksdepartementet. Det andre valget var at han skrev under på at han ville jobbe for KGB.

– Denne mannen kom senere til oss og fortalte historien. Slike metoder brukte KGB ganske ofte. De som jobbet ved ambassaden i Moskva var utsatt for forsøk på å få de opp i situasjoner. Var de homoseksuelle, så arrangerte de møter, filmet og presset, forteller Tofte.

Dette går også fram av Dagbladets artikkelserie om Mitrokhin-arkivet.

Lynskarp og hardtarbeidende. Med en unik evne til å kombinere informasjon. Slik karakteriserer tidligere kollegaer i Overvåkingspolitiet sin sjef i dag overfor NRK. En av dem sier det slik:

– Vi leverte brikkene, som i et puslespill. Problemet er at i et vanlig puslespill så har du lokket, der du ser hvordan det skal bli til slutt. Vi hadde ikke dette lokket, vi visste ikke hvordan puslespillet skulle se ut. Det måtte vi finne ut selv. Det var dette arbeidet Tofte var så god på, sier den pensjonerte spaneren til NRK.

En annen sier:

– Han var godt kjent også i utenlandske tjenester for å ha ekstremt god kunnskap om hvordan KGB opererte i Vesten. Han ble spurt til råds av utenlandske tjenester. Ett av hans spesialfelt var de illegale, sier den pensjonerte etterforskeren.

De illegale?

Sovende agenter

Tofte blir ivrig. Dette kan han mye om. Han blar i noen gamle notater, med skjelvende hender. Det er noe han vil vise. Alle som har sett Netflix-serien The Americans vet hva det dreier seg om: KGB plasserer agenter i et vestlig land, gir dem ny identitet, sivil jobb, får to agenter til å gifte seg og få barn. Etter noen år som sovende agenter, vekkes de til live for utføre agent-oppdrag for Sovjetunionen. Men ikke alt dette tilhører den kalde krigen. Senest i 2010 rullet FBI opp en stor sak om et russisk nettverk av illegale eller sovende agenter, i USA.

– Det er ingen grunn til tro noe annet enn at Russland har illegale agenter i Norge i dag, sier Tofte. Han klarte selv å avdekke flere slike sovende agenter i Norge.

– Jeg traff en sovjetisk avhopper, og viste han et bilde av en som vi mistenkte hadde vært illegal i Norge på slutten av 50-tallet. Han ga seg ut for å være lege, og opprettet firma her som skalkeskjul, sammen med sin kone. Da jeg viste KGB-avhopperen bilde av «legen», lo han høyt og sa: Det er jo instruktøren min i KGB, han som lærte meg opp! Han var i virkeligheten en høyt rangert oberst i KGB, og var spesialist på illegale operasjoner i Vesten. Hva han gjorde i Norge, vet vi ikke, men han bodde her i flere år, sier Tofte.

For mange på norsk venstreside var Toftes navn synonymt med haukene i den kalde krigen. En krigshisser, som kun var opptatt av faren fra Ivan i øst. Tofte mener historien har gitt ham rett.

– Jeg er enig med han Medvedev, (Dmitrij Medvedev, Russlands statsminister) at vi er inne i en ny kald krig. Putin med sin KGB-bakgrunn, jeg stoler ikke på de folka der. Det var mye naivitet den gangen, i Norge, vi liker å tro godt om folk. Det er tydelig ut ifra PSTs siste trusselvurdering at Russland trapper opp i Norge, sier Tofte, som viser at han fortsatt følger med.

Ulovlig overvåking

Tofte vet han vil bli spurt om ulovlig overvåking. Derfor har han forberedt seg. Stikkord er Lund-kommisjonen og overvåking av personer på norsk venstreside. Tofte tar fram to tettskrevne A4-sider, skrevet med skrivemaskin. Det er notater fra ting han har lagt fram for ulike kommisjoner, også Lund-kommisjonen.

– Vi gjorde ikke noe som var ulovlig. Alt vi gjorde var godkjent av overvåkingssjefen og toppjurister i Justisdepartementet. Noe av dette ble gjort som nødrett, blant annet videoovervåking av Treholts leilighet. Men det var godkjent helt til topps, sier Tofte i dag.

En del av etterforskningen i Treholt-saken har senere fått kritikk, og deler av den mente Stortingets EOS-utvalg var ulovlig. Tofte selv mener de hadde sitt på det tørre, og henviser til nødrett.

Hvorfor nødrett? Overvåkingspolitiet hadde ifølge Tofte få hjemler til å drive overvåking. Tofte sier nødrett, det vil si å gå utover lovverket når det er eneste måte å avdekke noe svært alvorlig på, var helt avgjørende for å kunne avsløre Treholt.

Fra lenestolen i omsorgsboligen på Jar, med utsikt over Oslofjorden, tar Tofte fram notatene sine igjen. Det er notater fra et møte i London, der Tofte på begynnelsen av 70-tallet møtte en sovjetiske avhopper. Det avhopperen fortalte satte alle i Norge, som var opptatt av rikets sikkerhet, i alarmtilstand, sier Tofte i dag.

– Hva stod vi overfor? Avhopperen fortalte meg om at det forelå komplette sabotasjeplaner mot det norske regjeringskontoret og statsråder. De skulle likvideres. Sovjetunionen hadde konkrete planer om luftlandsetting av sabotasjegrupper som skulle utføre dette. Russerne hadde også gravd ned våpen i Norge som skulle brukes til disse aksjonene. Avhopperen fortalte om hvilket vann styrkene skulle settes i land ved, det var veldig konkret. Det var et sjokk da vi fikk rede på dette. Avhopperen fortalte så detaljert at vi kunne spane på navngitte agenter her i Oslo, så vi fikk bekreftet at han snakket sant. Dette var noe av bakgrunnen for at det var nødrettsbetraktninger vi jobbet etter, og i full forståelse med toppjurister i Justisdepartementet. De hadde det samme bakteppet, sier Tofte i dag.

– For meg er Treholt bare nok en kriminell

På soverommet til Tofte står det fortsatt to senger ved siden av hverandre. I november i fjor ble Ørnulf Tofte enkemann. Han hadde et langt liv med en kone som måtte tåle mye. For mye, sier Tofte i dag. Han tenker på beskyldningene om juks i Treholt-saken.

Fredag 20. januar 1984. Arne Treholt, byråsjef i Utenriksdepartementet, skal rekke et fly til Wien klokken 12.45. Spanere fra Overvåkingspolitiet holder øye med utgangen på Utenriksdepartementet. Han har ennå ikke vist seg. Klokken er 11. Har Treholt fått mistanke? Har han avlyst turen til Wien? Toftes spanere er på plass utenfor Utenriksdepartementet.

Men i siste liten tar Treholt en drosje ut til flyplassen, Fornebu.

Der står Ørnulf Tofte og venter. Treholt er sent ute, men tar seg god tid. Så trer Ørnulf Tofte fram, sier lavt for ikke å skape oppmerksomhet: Byråsjef Treholt. De er arrestert, siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

I sju år har Tofte fulgt Treholt, som får en dom på 20 år for ha sveket sitt land og spionert til fordel for Sovjetunionen og Irak. Treholt er Toftes verk.

– For meg er Treholt bare nok en kriminell. Jeg var ferdig med Treholt som person da dommen falt.

Men Tofte ble ikke ferdig med Treholt-saken. I over 30 år har han levd med påstandene om juks og fanteri, som han selv sier.

– Jeg lærte å kjenne Arne Treholt. Han er en veldig sosial mann, lett for å komme i kontakt. Lett for å virke overbevisende. Han lurte alle. Kona, hun ble lurt opp i stry. Dette var gjennomført. Dette har han også fortsatt med. Jeg tror det er han som egentlig står bak boka «Forfalskningen», som kom i 2010. Treholts evner til å manipulere folk rundt seg er grunnen til at Treholt-saken lever i dag, sier Tofte.

Boka «Forfalskningen» er delvis bygget på en anonym PST-kilde, som ifølge forfatterne tok kontakt og ville lette sitt hjerte. Pengebeviset i Treholt-saken er fabrikkert, sa PST-kilden. Etter VGs avsløring har flere stilt spørsmål ved denne PST-kilden.

– Jeg er sikker på at det aldri eksisterte noen PST-kilde. Treholt vet også at det ikke er noen slik kilde. Fordi han vet jo sannheten. Det var ikke noe juks med pengebeviset, han vet godt hvor mye penger han hadde i sin koffert. Tofte slår ut med armene, og ser rett på meg. Hans blikk er vanskelig å komme unna.

– I anstendighetens navn, het et innlegg jeg skrev i Aftenposten, om medienes dekning av påstandene i Treholt-saken. Jeg synes det var en god tittel. Og dekkende.

En mann fra fortiden står i gangen og tar farvel. Litt krokbøyd, lener seg på en stokk. Men med et stålblått blikk, og et varmt smil. Det kan være det siste intervjuet norske spioners banemann gir.

– Jeg følte en enorm lettelse da jeg gikk av i 1987, da var jeg kvitt åket. Jeg følte det som et enormt ansvar, å være med på å bevare rikets sikkerhet. Jeg var med på å bevare demokratiet. Det var ikke alle som forsto hva vi stod midt oppi, sier Ørnulf Tofte.

Arne Treholt har fått lese hele reportasjen om Ørnulf Tofte. Han reagerer sterkt på Toftes uttalelser. Les hele svaret her.

Geir Selvik Malthe-Sørenssens advokat Jonny Sveen er blitt gitt anledning til å kommentere reportasjen. Sveen har ikke benyttet denne muligheten.

Kilder: «Spaneren» av Ørnulf Tofte utgitt i 1987 og «Alene» av Arne Treholt utgitt i 1985.