Generasjon «Birthzilla»

Tikk, takk. Norske kvinner har aldri hatt høyere forventninger til å få barn, forteller fagfolk. De vil helst bli gravide akkurat når det passer dem.

Det har vært en ekstrem endring de siste ti årene når det gjelder stressfaktoren hos kommende mødre, forteller jordmor Anne-Cathrine Bjørnstad.

– Vi har par som kommer for å bestille assistert befruktning før de har prøvd å bli gravide naturlig, forteller Péter Zoltan Fedorcsák, avdelings­leder for kvinneklinikken ved Oslo universitetssykehus.

I fjor ble det født 55.100 barn i Norge. 1500 færre enn i 2017. Samlet sett fikk hver kvinne 1,56 barn.

Graf som viser at føselstallene har gått ned fra 2,5 i 1970 til 1,56 barn i 2018.

Kilde: SSB

Det er rekordlavt.

Portrett av dame i lilla kjole står foran en peis og juletre

Det blir stadig færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn.

statsminister Erna Solberg, i sin nyttårstale.

Og i takt med at færre barn fødes, opplever fagfolk en ny og mer stresset generasjon kommende mødre.

– Jeg vet ikke om de faktisk sliter med å få barn, men de sliter med å få barn når de ønsker å få barn. Utålmodigheten er blitt så mye, mye større, sier Bjørnstad, som har arbeidet som jordmor i 17 år.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.

Kalendere, eggløsningsalarmer og barnehageplasser. Hun rister på hodet. Nipper til kaffekoppen foran seg. Anne-Cathrine Bjørnstad kommer rett fra nattevakt på Ullevål sykehus i Oslo.

Altfor mange kommende mødre er opptatt av hva som lønner seg, og ikke lønner seg, mener hun.

Den siste tiden har hun vært med på å starte et døgnåpent «føde-gyn-mottak». En åpen dør for kvinner som trenger informasjon eller akutt helsehjelp.

– Det strømmer inn med spørsmål, mange spør om ting vi tenker ikke er mulig å spørre om. For eksempel om det kan være farlig å spise fra en tallerken katten fikk medisiner på for noen dager siden, selv om tallerkenen er vasket, forteller jordmoren.

Hun merker at det er mye stress knyttet til det å bli gravid innen en gitt tid.

Portrett av dame i hvit uniform

Mange stresser for hvordan graviditeten og barseltiden skal forløpe. Det er generelt høyere forventninger og høyere krav. Altfor mange er utålmodige.

Anne-Cathrine Bjørnstad, jordmor

Hun tar en slurk av kaffen. Forteller om daglige møter med urealistiske forventninger til hva det vil si å få barn.

– Jeg tror det er et resultat av samfunnet vi lever i, vi liker å ha kontroll på det meste. Nesten alt skal kunne puttes inn i et skjema.

Hun ser opp, øyenbrynene er løftet.

– Men det er ikke bare å si: «Hvis jeg blir gravid i mars, kan jeg sørge for at dette blir et januarbarn. Det er lurt fordi da er barnet eldst i klassen, og kommer til å klare seg bra». Folk prøver å styre alt, sier Bjørnstad.

Gravid dame med illustrasjoner over planlegging av graviditet.

Jordmoren lener seg tilbake i stolen.

– Jeg hører ofte kommende mødre snakke slik:

«Vi skal ha to barn, en gutt og en pike. De skal komme etter at jeg er ferdig med utdannelsen. Jeg skal få de slik at det passer med å få barnehage­plass. Ammingen skal gå som en lek, og jeg skal se ut som en strek 14 dager etter fødsel. Jeg skal sitte på kafé å amme, og jeg skal få til alt det sosiale, jeg bare tar med babyen i bagen – det går kjempefint!»

Det er blant annet slik oppførsel som definerer en «birthzilla», skal vi tro ulike sider på nettet. De fleste kjenner kanskje til begrepet «bridezilla» – når en brud/brudgom er overfiksert på plan­leggingen og detaljene rundt sitt eget bryllup.

Birthzillaer er betegnelsen på kvinner som på samme måte planlegger graviditeten i detalj, og som har skyhøye forventninger til hvordan det skal gå. Betegnelsen har oppstått på nettet og det er snakk om privilegerte kvinner i verdenssammenheng, som er overdrevent opptatt av hva som skal skje, når og hvordan.

– Jeg tror mange dessverre har en for­skjønnet forestilling av det å bli foreldre, sier jordmor Bjørnstad.

Vi bør ta et skritt tilbake, mener hun. Se på evolusjonen.

– Når en mann møter en kvinne er det ikke gitt at de kan lage et barn.

Det er ikke alltid folks gener matcher.

– Likevel presser mange det igjennom. Hun sukker.

I dag trenger 15 prosent av alle par helse­faglig hjelp for å oppnå graviditet. Gjennomsnitts­alderen for første­gangs­fødende på lands­basis er 29 år, i Oslo er det 31,1 år.

Det merkes.

Klokkene tikker raskere på fertilitets­avdelingen på Rikshospitalet i Oslo.

– Det er en økt utålmodighet om å bli gravid raskt, og økte forventninger til rask behandling, forteller Péter Zoltan Fedorcsák, avdelings­leder for kvinneklinikken ved Oslo universitetssykehus.

– Vi opplever også at enkelte par søker seg til assistert befruktning før de har prøvd å bli gravide spontant. De bør prøve det før de oppsøker lege, sier avdelingslederen.

Han tror mange kvinner utsetter å få familie på grunn av karriere, utdanning, eller at de ikke har funnet riktig partner.

­

­

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.

«Ta et dypt innpust, og hold.» Det er lunsjtid og jordmor Ingrid Randen guider gravide som er i jobb igjennom puste­øvelser.

De fremmøtte skal visualisere en fyrstikk­eske, og får beskjed om å puste inn og ut langs langsiden av esken, mens pusten skal holdes langs kort­siden frem til de når langsiden igjen.

– Pust ut!

Randen har jobbet som jordmor i over 20 år og så et behov for å starte stress­mestrings­kurs for gravide.

– Det er mange som stresser og er redde. Flere har også stresset med å bli gravide, og når de blir gravide, uttrykker veldig mange frykt for smerte. Det interesserte meg, og jeg skrev etter hvert en master­oppgave om gravides forventninger til egen mestring

På stressmestringskursene tilbyr hun en kunnskapsdel og en praktisk del med avspenningsøvelser, pusteøvelser og meditasjon.

– Frykten handler ofte om hvordan samfunnet vårt vektlegger fødsel. Det er en enorm informasjonsflyt og mange krav. Mange sammenligner seg med andre. Du må ha et eget indre filter for å klare å filtrere hva som er viktig, forteller hun.

Til vanlig jobber Randen på et «føde-gyn-mottak» og merker at det særlig er ett spørsmål som gjentar seg daglig.

– «Jeg kjenner ikke liv,» ringer mange og forteller.

– Men det er nesten aldri noe galt når de blir kalt inn hit. Noen ganger kjenner vi liv med en gang de kommer hit, og de senker skuldrene her. Jeg tror stressnivået har en negativ effekt på svangerskapet og barseltiden.

Nå jobber jordmoren med å utvikle et nytt stressmestringskurs via en app.

– Det er fint for dem som ikke bor like tilgjengelig, eller som ikke har tid til å møte fysisk. Det går mye ut på øvelser. Vi jord­mødre bruker mye tid på å si at å føde er noe kvinner gjør verden over, hver dag. Det er lov å stresse, å føde er en stor ting, men det er mange grunnløse bekymringer.

Thorbjørn Brook Steen

ET SKIFTE: Stadig flere klarer å få barn hvis de vil, forteller Thorbjørn Brook Steen.

Foto: Kagge

Fødselslege Thorbjørn Brook Steen har tatt imot over 2000 barn. Han har også merket en forandring blant norske gravide kvinner de siste årene.

– Grupper som tidligere ikke kunne få barn, klarer det i dag. Lesbiske, enslige og de som faktisk er mye eldre, blir gravide ved hjelp av teknologi. De som vil ha barn, klarer det oftere nå. Folk bekymrer seg unødig, forteller han.

Men for Cecilie Hoxmark var bekymringene knyttet til en frykt som skulle vise seg å bli reell.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.
Cecilie

­

En hettemåke klasker vingene mot vannoverflaten på Sognsvann i Oslo. Det er hekketid og det merkes på stemningen.

43 år gamle Cecilie Hoxmark ville møte oss et sted hun føler seg trygg, nemlig i skogen. Her, blant trekronene, fikk hun puste mellom alle prøverørsforsøkene hun gjennomgikk i en periode på ti år.

30 år gamle Cecilie

FØRSTE FORSØK: Cecilie er 30 år da hun og samboeren forsøker å få barn for første gang. Det skulle vise seg å bli mer problematisk enn ventet.

Foto: Privat

Hun er 30 år når hun og samboeren begynner å tenke på å få barn. De forsøker i ett år uten hell, og blir utredet for infertilitet. Legene finner ut at årsaken til at de sliter er sykdommen endometriose hos henne.

De starter med prøverørsbehandling.

– Vi gjorde fire forsøk uten å lykkes, forteller Cecilie under de ruvende furutrærne.

Under forsøkene snakker hun ikke med noen om hva de går igjennom. Det er for sårt. Det tar for mye krefter å sette ord på.

– Jeg gikk rundt med en skyldfølelse og tenkte at det var min kropp det var noe galt med. Jeg klarte ikke å gi oss barn, sier hun.

Fire mislykkede forsøk og fire sorger tærer på forholdet. Alt handler til slutt om barn, opplever hun. Etter elleve år forlater Cecilie samboeren.

Men det som skulle bli det vanskeligste gjenstår.

 Baby, erliktegn og ballong med hjerte, som symbok på lykke

«Du blir lykkeligere av barn». – Det er en antagelse de fleste har. Det er en sterk forventning blant de fleste å få familie og barn. Kvinner flest planlegger et slikt liv, forteller Thomas Hansen, psykolog og forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Han forteller at 90–95 prosent av alle unge planlegger å få barn på verdensbasis.

Thomas Hansen

FALSKE FORESTILLINGER: Tanken om at barn gjør deg lykkeligere er ikke reell, forteller sosialpsykolog Thomas Hansen.

Foto: Kirsti Haga Honningsøy

– Det er vanlig å tenke at det er berikende å få barn, at du får økt livs­kvalitet og lever mer meningsfylte liv. Forestillingen er også at barn er viktig for ekte­skapet, og at de gjør tilværelsen komplett og fullkommen, sier sosial­psykologen.

Men forskning fra hele verden viser at forestillingene ikke stemmer overens med realiteten.

Å få barn har nemlig ingen stor innvirkning på hverken lykkefølelse eller livskvalitet.

– Det viser seg at både selvfølelse og mental helse er nokså lik, uavhengig av om du har barn, sier Hansen.

Det er likevel noen forskjeller mellom land, forteller han.

– Det er lettere å nyte de gode sidene ved foreldreskapet her i Norden med gode støtte­ordninger, men selv da ser vi ikke noen store utslag. I landende med dårlige ordninger, som for eksempel i USA, viser forskningen imidlertid at mange par er lykkeligere uten barn.

– Hvorfor tror vi at vi blir lykkeligere med barn?

– Det er dypt forankret i kulturen vår, forestillingene er robuste og vil mest sannsynlig bestå lenge, forteller Hansen.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.
Cecilie
Foto: Helge Carlsen

­
Et par vinger letter. Det har begynt å regne ved Sognsvann.

Etter bruddet med samboeren treffer Cecilie en ny mann. Han føles rett. De forsøker raskt å få barn sammen. Hun er blitt eldre, og de går nesten rett på prøverørsbehandling.

Etter tredje forsøk, begynner hun å miste troen. Igjen. Hun vil gjøre et aller siste forsøk, og til Cecilie og kjærestens store overraskelse blir tre egg befruktet.

Hun er gravid med trillinger.

Men så snus lykken på hodet. Trillingene dør i magen i uke 17.

– Jeg hadde allerede mistet foreldrene mine. Jeg sto uten en familie og uten en ny familie. Følelsen av sorg og bitterhet holdt på å omslutte meg totalt.

Paret bestemmer seg for å gå i gang med det neste alternativet – en adopsjons­prosess. Men midt under prosessen viser forholdet seg umulig å redde.

– Jeg var fylt av så mange tap og nederlag. Jeg strevde med å forstå hva som egentlig var meningen med livet, forteller Cecilie.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.

Et barn smiler med is rundt munnen. To søsken har på seg matchende klær og holder hverandre i hendene. En småbarns­familie sitter tilsynelatende fredelig og smiler mot sola.

Det ser idyllisk ut.

Slike «perfekte» bilder av småbarnslivet florerer på sosiale medier. Foreldre idylliserer familielivet, mener Hansen.

Illusteasjon av lykkelige familier og barn på Instagram

– De legger ut «happy moments» på sosiale medier. Det er til en viss grad et selvbedrag. Du husker best de positive episodene, fremfor hverdagens bekymringer, stress, og kombinasjonen av arbeidsliv og familieliv.

Sosialpsykologen tegner en strek i luften med fingeren. En bølgetopp blir til en dal.

– Når vi har målt den opplevde livskvaliteten over tid går den opp rundt fødsel, og så går den veldig raskt ned igjen. Realiteten er at å få barn kommer som et sjokk på de fleste. Det setter ekteskapet under press, du har mindre sex, mindre tid sammen, du krangler mer, gjør mer husarbeid og sover mindre.

Er realiteten underkommunisert?

– Ja, den er nok det. Ta meg for eksempel, jeg visste jo om forskningen, men valgte likevel å få fire barn. Folk knytter barn til et mer meningsfullt liv. Det som er mest underkommunisert er nok at de barnløse ikke er en trist gjeng som generelt sliter.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.

43 år gamle Cecilie er en av dem. En av dem samfunnet kaller «ufrivillig barnløs». En mange synes synd på.

Dame står ved vann

Den familien jeg tenkte jeg skulle få, den kom ikke. Enten kunne jeg være bitter og sammenligne meg med alle andre, eller så kunne jeg bestemme meg for å gå inn i mitt lykkeligste tiår.

Cecilie Hoxmark

Hvem var det som hadde sagt at hun ville bli lykkeligere av å ha barn? Hvorfor hadde den tanken låst seg? Barn er ikke den eneste kilden til lykke, innså Cecilie.

– Det tok tid, men nå forstår jeg at det viktigste er å føle at vi er en del av et fellesskap. At livene våre kan fylles med mange ting. At vi har noe som opptar oss, og et sted vi kan føle oss betydningsfulle.

Nå skriver hun bok og lager podkast om det å være ufrivillig barnløs, og håper hennes erfaring kan hjelpe andre i samme situasjon.

Han tipper lett på stolen og gestikulerer med hendene i luften. Thomas Hansen sier det er stor forskjell på å være frivillig og ufrivillig barnløs.

– Bare ordet «barnløs» skaper assosiasjoner til noe negativt. «Barnløs» indikerer at du mangler noe.

Forskning viser at ufrivillig barnløse ofte kjenner på sorg, savn og mislykkethet i perioden de forsøker å forsone seg med at de ikke får barn, forteller han.

– Men de fleste kommer tilbake til den livskvaliteten de hadde tidligere. De lever helt fint uten barn, også når de blir eldre.

Forestillingen er likevel at det er synd på dem, forteller sosial­psykologen. Folk tror de bærer på en sorg som vil prege dem sterkt resten av livet.

Frivillige barnløse blir derimot ofte sett på som egoistiske og umodne.

– Litt sånn som Seinfeld-gjengen. Mange tenker at de ikke vet sitt eget best. At de nyter livet og ikke klarer å ta steget. Det er knyttet masse stigma til å velge å være barnløs frivillig.

Selv kaller de det imidlertid ofte «barnefri», forteller han.

– De er fri til å bruke tiden, pengene og energien sin som de vil. De blir møtt med mindre sosial kontroll og dyrker venne­relasjoner mer. Ofte er de mer engasjert på jobb, og går mer på restauranter og kulturaktiviteter.

Men hva med alderdommen? Er «de barnløse» mer ensomme? Forskningen viser at det er en generell oppfatning om at barn er en slags «alders­forsikring» mot ensomhet og depressive plager.

– Noen tror kanskje lykkefølelsen øker av å ha eldre barn som ikke bor hjemme. Er det ikke en lykke å ha barn som kommer hjem til jul og ringer av og ti? Men nei, da er det heller ikke noen særlig forskjell, sier Hansen.

Hvit prikk som illustrerer kapittelskille.

«Jeg har et biologisk behov for barn», «Det er noe iboende i meg», «Jeg har alltid visst at jeg skal bli mamma».

Sosialpsykolog Hansen ramser opp ulike kvinners følelser om behovet for å få barn.

– Forskere har debattert om det faktisk eksisterer et medfødt, biologisk behov. Men de har foreløpig landet på at det ikke finnes, sier han.

– Vi har derimot et medfødt behov for sex, som fører til barn, og ikke minst et behov for selvrealisering, mening, tilhørighet, fellesskap og trygghet, sier Hansen og smiler.

– Barn blir sett på som sentralt for å tilfredsstille de behovene.