Akuttmottak i særklasse

Appelsinjuice, egg, frukt, brød. Ingredienser i en klassisk hotellfrokost, slik vi kjenner den. Et måltid vi tvinger oss ut av søvnen for å rekke når vi overnatter på hotell.

Klokken er 08.00 og sju av de 147 flyktningene som bor på Arendal Herregaard Spa and Resort er klare for frokost.

Resepsjonssjef Ebba Falk åpner hvitmalte dører og viser fram frokostsalen. Lysekroner i krystall fra en annen tid står mektig i stil med resten av hotellet. Det er en eim av grønnsåpe, men sigarettrøyk har satt seg fast et sted, som en levning i en tid før røykeloven.

Hotellet bærer preg av at det nå bor mange her. «Hva er vel bedre enn å unne seg litt luksus i en så travel hverdag».

Det står på hotellets hjemmesider. Stilen er herskapelig. Skjærgården ligger like ved. Det er likevel ikke helt som vanlig her. Lokalene er noe herjet, lik en lekeplass som nettopp ble ryddet. Tøy og barneleker er stablet ved et vindu. Bøker står skjevt i hyllene.

Om sommeren har turistene, ofte par eller småbarnsfamilier mulighet til å benytte seg av spatilbud, boblebad og et basseng.

Denne vinteren skulle hotellet egentlig holdes stengt. Men så åpnet det seg en mulighet.

Folk på vei hit i store strømmer.

SE BILDEDOKUMENTAREN:

For få uker siden satt de fleste her i en stappfull gummibåt på en farlig ferd over til den greske øya Lésvos. Nå er det ingen umiddelbare farer i sikte.

– Det er som å bo på et seksstjerners hotell, sier Muqdad Zaidan fra Irak.

Tannrekken hans skinner som smykker før han begynner å snakke om tiden i Irak, nær grensen til Kuwait. Han jobbet som petroliumsingeniør, men mistet alt.

– Fæle ting skjedde med gode mennesker, sier 28 år gamle Zaidan.

Svenske Ebba er blant de ansatte som nå er tilbake etter sommeren og jobber for fullt. Siden hotellet har blitt et akuttmottak, har de styrket bemanningen og arbeidsoppgavene er ikke helt like. 6. oktober kom den første drosjen med asylsøkere Tromøya i Arendal.

– Vi hadde ikke peiling på hva vi skulle forvente, sier Ebba Falk.

Nå er den unge resepsjonssjefen på fornavn med mange av gjestene. Hun kan peke ut hvem som er skøyeraktig, hvem som snakker godt engelsk, hvem som har mistet mest. Har hun fri noen dager, blir de glade for å se henne når hun er tilbake.

– Vi begynner å bli kjent med dem nå. Det er en veldig hyggelig stemning her ute.

Her er det få som tenker på at det i gjennomsnitt koster rundt 800 kroner døgnet å huse hver flyktning på midlertidige mottak, ifølge UDI. Når man regner på det, blir det cirka 117.000 døgnet for alle 147, rundt 820.000 i uken.

På hotellet skulle asylsøkerne bo i ti dager før de skulle flyttes til et ordinært mottak. Nå har det gått seks uker, og mange blir trolig værende fram til jul. Minst.

Hotellets kontrakt med driftsoperatøren Hero går ut 31. desember, men med sprengt kapasitet i hele Norge, må det etableres flere midlertidige plasser.

Hver måned bruker staten over en kvart milliard på midlertidige asylmottak som hoteller og andre provisoriske anlegg.

Hero leier hotellet for UDI, som til sammen leier over 90 midlertidige anlegg for å gi flyktningene tak over hodet.

Akkurat nå finnes det ikke alternativer.

– Good morning!

Trøtte øyne møter Ebbas velkomne blikk. Asjetter er i omløp, samtalene er i gang, latteren sitter løst.

Firestjernershotellet ligger på toppen av en liten høyde. Da det var åpent for turister kostet det rundt 1500 kroner døgnet å ta inn på en av sommerstuene. Det er få beboere i nærheten og hotellet har et stort område man kan boltre seg på.

Flyktningene kan fritt ta i bruk syklene, minigolfbanen, eller sandvolleyballbanen. På kveldstid har de sjakkturneringer og spiller kortspill. Frokost og to varme måltider blir servert hver dag.

Dara Ibrahim (24) sier han måtte sove på bakken i flere dager i Istanbul. Han følte skam da lokale tyrkere begynte å ta selfie-bilder med ham.

– Jeg følte meg som et dyr, sier han.

En annen forteller om kystvakten som forsøkte å drukne dem ved å fylle båten de satt i med vann. Politiet fikk tak i dem gjentatte ganger, arresterte dem og krevde flere hundre dollar for at de skulle gå fri.

Men nå bærer Yoseph Wendafrash fra Etiopia et dusin minigolfkøller på skulderen.

– Jeg er elendig i golf.

Ikke alle forstår hverandre der ute på den grønne filten. De som snakker samme språk står tettest sammen.

– Det som var litt problematisk i starten var blandingen av språkarter, for eksempel persisk og arabisk, de forstår ikke hverandre så godt. Vi måtte sortere ut hvem som skulle bo sammen og prøve å få det til å gli, hvis ikke kunne det bli litte granne småkonflikter, sier Mr. Gustav.

Gustav Gundersen, eller «Mr. Gustav» som han kalles av flyktningene, er hotellmedarbeider og har fått i oppgave å aktivisere flyktningene.

– Tiden er deres verste fiende.

​Det var bakgrunnen for at hotelledelsen opprettet aktivitetskoordinatorstillingen. Han holder norskkurs tre ganger i uken. Flyktningen Babiker Farouk Elias Ibrahim fra Sudan viser frem resultatet med noen norske ord:

«Hvordan har du det, jeg har det bra».

Gjestene ved hotellet omtaler Mr. Gustav som en bror, en farsfigur, en eldre venn.

Mr. Gustav må likevel jobbe hardt for å få alle med på minigolf.

– Det er det jeg som bestemmer, svarer Mr. Gustav spøkefullt når Muqdad Zaidan sier at han ikke vil spille golf nå.

– Yes, boss.

Ute på asfalten sykler to barn på alt for store sykler. Vannet i bassenget ligger blikkstille, ikke i bruk.

Hotellet skiller seg fra andre ordinære mottak, de som er opprettet i gamle militærleirer, ombygde skoler eller sykehus. Dette er et lite mottak i forhold til de som huser over 400 asylanter og flere. Der er det større utfordringer med helsetiltak, tolkeproblemer, sykehusbesøk, og det å aktivisere folk, sier Mr. Gustav.

Av og til minner han beboerne på at de er privilegerte som fikk komme til dette stedet i Arendal.

– Det er et drømmested av et mottak, sier han.

Men de har også sine utfordringer. Sliter noen med hodepine, eller forkjølelsessymptomer, får ikke hotellet lov til å dele ut smertestillende, som for eksempel Paracet. Heller ikke halstabletter. Dette er retningslinjer hotellet har fått fra UDI. Flyktningene må dra hele veien til legen hver gang de føler seg syke.

– Folk som ikke har et veldig stort behov for å gå til legen, vil til legen. Vi må bestille taxi til lege tur-retur som UDI må betale for, og vi får ingen rapporter tilbake fra legen, sier Mr. Gustav.

Dara Ibrahim fra Syria liker seg i Arendal, men synes mottaket ligger noe øde til.

– Min venn på et annet asylmottak sa at vi hadde det bedre her. Men vi bor i et øde område, vi ser ikke så mange folk. Vi drar ikke til byen fordi det er for dyrt. Men Mr. Gustav prøver å aktivisere oss, så det er bra, forteller Dara Ibrahim.

24-åringen studerte kjemi på universitetet Tishreen i byen Latakia i Syria. Før borgerkrigen hadde han et normalt liv, sier han. Han har mistet mange venner.

Da Ibrahim la på flukt ville han komme seg så langt unna Syria som overhodet mulig. Hadde han kunnet reise til en annen planet, hadde han gjort det, sier han.

– Finnes det et land etter Norge? Som er enda lenger unna Syria? Hvis det er mulig, drar jeg kanskje dit.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fiskefarse tilsatt bindemiddel og mel. En klassisk fiskekake, slik vi kjenner den.

Da det på Arendal Herregaard ble servert fiskekaker to ganger på en uke var det noen som protesterte.

Enkelte skal ha sagt at de ikke ville ha mat som blir gitt til dyr.

Grovbrød er uaktuelt, det er alltid loffen som forsvinner fra kurvene. 147 mennesker samlet til tre måltider om dagen blir det mye logistikkarbeid av. Variasjon er utfordrende når måltidene nå har gått over seks uker, flere spiser ikke svin, og noen mener kjøttet bør være halal-slaktet.

En kvinne med hijab har et øyeblikk smerte signert i ansiktet. Hun kom med sønnen på tjue år, men resten av familien er i hjemlandet Syria.

På spørsmålene om reisen hit og hvordan hun ser for seg framtiden, er hun kort. Når hun derimot snakker om da det var fred, nærmest synger hun ut de arabiske ordene.

Hun sier hun håper krigen tar slutt og at Syria var et veldig vakkert land. Det var fredfullt. Alt var billig og utdanningen og helsetjenesten var gratis. Hun var så lykkelig i Syria før krisen.

Lykke er mennesker du har i livet ditt, sier Dara Ibrahim.

– Om jeg hadde hatt et slott her, mange biler, om jeg hadde hatt alt jeg ønsket meg, hadde jeg fortsatt følt meg trist fordi jeg trenger familien min og vennene mine. Er du alene, betyr ingenting noe, sier han.

I resepsjonsområdet sitter flere med bøyd nakke og ser ned på smarttelefonene sine. De holder kontakten med familien, sjekker nyhetene.

– De sitter på telefonen dagen lang, forteller Mr. Gustav.

– Det første spørsmålet vi fikk fra flere var om vi hadde Wifi og hva passordet var, forteller han.

Det er stor forskjell på å drive et hotell og et akuttmottak, selv om interiøret er det samme.

– Det er en helt annen verden. Det må tas hensyn og vi må få formidlet informasjon, sier Mr. Gustav.

Hotellbetjeningen har ikke fått noen form for opplæring og ingen av de ansatte har noen erfaring med å drive mottak. Forrige uke gjennomgikk de en brannøvelse som gikk strålende. Men mange spørsmål knyttet til opphold og flytting, har de ikke svaret på.

– Mange tror ting er gjort med et knips. Det er UDI som må behandle for eksempel flytting til et mottak nærmere familien. De skjønner ikke at ting tar tid. Men de er veldig takknemlige for alt vi gjør. De takker og bukker.

Yoseph Wendafrash fra Etiopia sier han er heldig som nå er i trygge omgivelser.

– Men jeg vil ikke sammenligne dette med så mye. Vi kan alltids leve uten mat, hvis noen smiler og er vennlige. Ikke noe problem, sier Wendafrash.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En asylsøker fra Marokko sier han ønsker seg en bedre framtid.

Han snakker om hvorfor han flyktet. Han representerer ikke majoriteten, han reiste ikke på grunn av krig i hjemlandet.

Han er kontaktsøkende og interessert i litt penger til sigaretter, kanskje en mobiltelefon slik at han kan ringe hjem. Kameraten oversetter fra arabisk til engelsk. Han har hørt mye bra om Norge, og at det er muligheter for å få penger her.

Mr. Gustav sier han har bitt seg merke i at mange av flyktningene har høye forventninger til Norge.

– Jeg tror jeg bestemt kan si at Norge har fått en uforholdsmessig stor stjerne for asylsøkere, så de søker til Norge. Det er mange norske familier som gir dem innsyn i hvordan de har det her, sier han.

Syriske Rasho Alo (25) ønsker å starte et nytt liv i Norge, få seg jobb, en familie.

– Vi kommer ikke hit for å bo på et fint hotell, sier Alo.

– Vi vil integrere oss i samfunnet. Vi vil være en del av det norske samfunnet, sier Alo.

Frode Forfang som er direktør i UDI sier han ønsker å kutte ned på bruken av hoteller for å huse flyktninger. Det koster mye, men han sier det er langt fra luksushoteller flyktningene sjekker inn på.

– Det er mulig det er luksushoteller for norske turister, men det tilbudet asylsøkere får på de samme hotellene er ikke et luksustilbud. Det er relativt enkle forhold sammenlignet med turiststandard. Det er ikke det turistene møter, som asylsøkerne også møter. Dessuten så er vår erfaring at det å for eksempel komme på et høyfjellshotell langt unna folk, ikke oppleves som et attraktivt tilbud for asylsøkerne.

Køen inn til Norge vokser. Rasho Alo fra krigsherjede Syria aner ikke hvor lenge han kommer til å bli på akuttmottaket i Arendal før han blir flyttet.

Til tross for usikkerheten er det lenge siden han har følt seg så trygg som nå.

– Jeg har fått mange venner fra Norge, og de prøver å hjelpe meg. De gir meg håp og sier at jeg ikke må gi opp. Du må fortsette.