Å overleve

— Jeg merket at skjermen spant og klappet sammen, og jeg begynte å dette nedover. Og så var det bare rett inn i fjellet.

Henning Boy Baanrud deltok i Norway Cup i paragliding i Hemsedal i 1990 da han mistet kontroll over skjermen og braste inn i fjellet Mjellhovda. Han landet på en smal fjellhylle, 300 meter over bakken.

Henning lå på magen, med halve overkroppen utfor stupet. Snorene på skjermen hang fast i noe småkratt bak ham. Tennene var løse. Han hadde en kjepp gjennom haken, og blødde fra ørene.

Men de vanvittige smertene kom fra beina, som ble smadret i sammenstøtet.

— Jeg så at venstrebeinet var vridd 180 grader rundt. Lårbeinet stakk ut på siden, og det kom ganske mye blod.

Det samlet seg folk på veien nedenfor. Noen fikk tak i en plastikkropert og ropte at han måtte gi et tegn hvis han var i live. Da fikk Henning av seg hjelmen, og kastet den nedover fjellsiden.

— Han lever, hørte jeg der nedenfra. Så ringte de Luftambulansen, og så var det bare å vente.

Henning visste ikke da hvor lang ventetiden skulle bli. I seks timer hang han opp ned utfor fjellsiden og så ned i avgrunnen under seg, med uutholdelige smerter og en livstruende blødning i beinet.

— Handler instinktivt for overlevelse

NRK har møtt åtte mennesker som forteller om hvordan de unnslapp døden med knapp margin, og hvilke tilfeldigheter og hvilken innsats som måtte til for å redde dem.

For flere slo egne overlevelsesinstinkter inn og bidro til å berge livet. Men hvilke instinkter og reaksjoner er det egentlig snakk om?

— Det er en utbredt misforståelse at mennesker i akutt livsfare handler kaotisk og uhensiktsmessig. I virkeligheten handler de aller fleste instinktivt optimalt for å fremme sin overlevelse, sier professor i psykiatri Are Holen ved Nevromedisinsk institutt, NTNU i Trondheim.

Holen er internasjonalt kjent for sitt arbeid innen katastrofeforskning, der han blant annet har fulgt overlevende etter Alexander Kielland-ulykken gjennom 30 år.

— Når det står om livet kan vi løpe fortere, hoppe høyere, gjøre ting vi normalt ikke klarer. Også hjernefunksjonen endrer seg. Vi tenker fort, vi tenker klart, selv om vi ikke er «klare» i vanlig forstand, sier Holen.

Dyttet lårbenet på plass selv

På fjellhyllen forstod Henning at han måtte forsøke å stoppe blødningen. Han åpnet glidelåsen på hoppdressen og prøvde å dytte lårbeinet på plass, og surre stoffet rundt det åpne såret.

Smertene krevde det meste av oppmerksomheten hans, men han prøvde å la være å tenke på dem.

— Hvis jeg skulle ligge og kjenne på de smertene, så hadde jeg ikke overlevd. Jeg måtte prøve å psyke dem bort, tenke at dette er ikke meg, sier Henning.

Nettopp det å kunne gjøre noe i situasjonen, å oppleve en viss grad av kontroll og egenmestring, demper noe av belastningen i øyeblikket og risikoen for psykiske seinskader, ifølge Are Holen.

Det psykiske sjokket ved livstruende hendelser kan også påvirke sansene, for eksempel at tidsopplevelsen endres. Det opplevde Ingrid Helene Jurs. 15 år gammel satt hun i en bil som ble smadret mot et tre i 90 kilometer i timen.

Ingrid brakk ryggen i sammenstøtet, og klarte ikke å røre seg. Det reddet trolig livet hennes. Hun hadde alvorlige indre blødninger. Hadde hun klart å reise seg, hadde hun trolig blødd i hjel på stedet.

Fikk splint i hodet

— Jeg var i en alarmberedskap som gjorde at jeg ikke fullt ut registrerte smertene, samtidig som lydene rundt meg forsvant, forteller Line Nersnæs. Hun er en av de overlevende fra terrorangrepet 22. juli 2011 i Regjeringskvartalet.

Hun kom til legevakten med en pinne stikkende ut av hodet, og blod rennende nedover ansiktet.

Legevaktlege Ruth Aga forteller om møtet med Line.

— En ting var selve skaden din, men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk var det du hadde opplevd. Hvis du ser på bildet av deg fra denne dagen, og ser på ansiktet ditt i stedet for på pinnen, er det tydelig å se. Du var inne i en skrekk som minnet meg om nattskrekk hos barn, sier hun.

Hva skal egentlig til for å overleve? Overlevernes historier handler om nesten ufattelig flaks, om heltemodig og avansert redningsinnsats fra medmennesker, men også om hva som krevdes av dem selv, både fysisk og psykisk.

Overlevelsen har flere stadier. Når den første akutte livsfaren er over, kan skader, komplikasjoner og vanskelige følelser også gå på livet løs.

– Nå dør jeg

Rebecca Hetland var på vei opp Store Kjostind i Troms på ski en solskinnsdag, da et 400 meter bredt snøskred brått løsnet i fjellet over henne. Det traff Rebecca med en fart på over 100 km/t, og slengte henne kast i kast utfor en stupbratt fjellside.

— Jeg tror jeg ropte «Nei, det her går ikke.» Jeg husker veldig godt akkurat det der øyeblikket der før det treffer: "Nå.. nå dør jeg.»

Men så kjenner Rebecca at farten avtar. Hun tenker at hun må forsøke å bremse fallet. Med ett sitter hun stille, ytterst på en avsats i fjellet, med en sokkekledd fot plantet i snøen foran seg, og roper på hjelp.

Turkameraten Tom kom seg unna skredet og hører henne. Han klarer på nesten uforklarlig vis å ta seg ned det islagte fjellet, og dra henne i sikkerhet. Lettelsen over å ha overlevd var sterk og overveldende.

— Du kan sikkert kalle det lykke. Vi satt der helt i levende live begge to, etter at noe helt forferdelig dramatisk hadde skjedd. Det føltes som om vi helt ufortjent satt der og var i live.

Rebecca hadde overlevd. Men langsomt skulle det gå opp for henne at det livet hun hadde hatt, likevel var borte for alltid. Skader og smerter står i veien for mye av det som før ga glede og mening.

— Visst skal man være positiv over det man har, og takknemlig for å ha overlevd, og for at det ikke gikk verre enn det gjorde. Men det er også sant at jeg mistet mye. Og det var en stor sorg som jeg måtte igjennom.

En fordel å miste hukommelsen

Forskning viser at livstruende hendelser for noen kan gi tildels alvorlige psykiske plager. Overlevere kan gjenoppleve hendelsen i flashbacks eller mareritt, få søvnproblemer og oppleve å være i konstant alarmberedskap.

I Kielland-studien forsvant de psykiske plagene for 60 prosent av overleverne i løpet av de første dagene og ukene etter hendelsen. Men 11 prosent led av kronisk posttraumatisk stress gjennom hele observasjonsperioden på 27 år.

Noen overlevere får slag mot hjernen i selve hendelsen som slår dem bevisstløse. I noen tilfeller kan det være en stor fordel i ettertid at ingenting av det som skjedde er lagret i hukommelsen.

— Det kan beskytte mot psykiske seinskader at man ikke har traumatiske minner som kan komme tilbake, sier Are Holen.

Bård André Migliosi Nilssen fikk en livstruende hjerneskade i en båtulykke i Kragerø. Han ble slått bevisstløs i sammenstøtet, og har ikke noe minne av det som hendte. Dermed slapp han å streve med vonde minner. Til gjengjeld måtte han bruke lang tid på å ta inn over seg og bearbeide det som hadde skjedd.

Samtidig som Bård måtte lære seg å gå igjen og komme seg av hjerneskaden, fikk han beskjeden om at hans to kjæreste venner var døde i ulykken — en ulykke han ikke husker noe fra.

— Det var umulig å ta inn. Jeg klarte ikke å gråte. Jeg var i en tilstand der alt handlet om meg selv, om å komme tilbake. Når jeg tenker på det, opplever jeg en skamfølelse, sier Bård André.

Nå lever han med sorgen, og en sterk følelse av at han skylder vennene sine å leve et godt liv. Han kom seg på beina og tilbake til jobben som sykehuslege, der han spesialiserer seg i skadekirurgi.

Skyldfølelse er vanlig

— Overlevende kan streve lenge med følelser av skyld og skam, særlig når de selv har kommet levende fra hendelser der flere andre har omkommet, sier Are Holen.

— Det å kunne gi tilbake og gjøre noe for andre blir et veldig sterkt behov hos mange, og hjelper dem til å finne mening og retning i livet etterpå, sier han.

Slik var det for to gutter som måtte flykte med døden i hælene bare 16 år gamle, på hver sin kant av verden. I trygge Norge levde Hakan Pandul i et livsfarlig hjem, hvor stefaren terroriserte familien. En natt holdt han en kniv mot strupen til moren.

Hun klarte å vri seg løs og løp barbeint ut i nabolaget etter hjelp, mens barna lå igjen i huset og sov. En nabo ringte politiet og skaffet plass på krisesenter. Hakan overlevde. Nå bruker han livet sitt til å vise andre barn veien ut av voldelige familier.

Å gi noe tilbake

I Uganda tok ukjente soldater livet av Richard Kiwanukas foreldre og søster. Han fikk vite at han var den neste, og fikk hjelp til å flykte. I dag bor han i Bergen og bruker tiden sin på å drive hjelpearbeid i hjemlandet, der 2 millioner barn er foreldreløse.

— De er akkurat som meg, de har ikke mor, de har ikke far. Vi lever ikke så lenge her i verden, vi har ikke tid til å vente, sier Richard.

Men veien dit var lang. Etter ankomsten til Norge satt Richard på asylmottaket, alene, søvnløs, full av angst og uten noen plan.

— Det var en forferdelig tung tid. Jeg forsto ikke vitsen med å leve, sier Richard. Vendepunktet ble et tilfeldig møte med en trener som så han og hjalp han å finne retning og mening med dagene.

— Det var som å komme hjem. Jeg hadde en som klappet meg på skulderen, en som ikke brydde seg om hvor jeg kom fra. Han ble som en far for meg, sier Richard.

Å finne en venn

Når den akutte livsfaren er over, begynner for mange en lang kamp for å finne nytt fotfeste i livet, ofte med alvorlige skader både fysisk og psykisk. Det kan bli vanskelig om man ikke får mulighet til å bearbeide opplevelsene.

— Vi skulle komme oss på hesten igjen, komme oss videre og få til ting. Det hørtes fint ut der og da, men var ikke det jeg hadde bruk for. Jeg trengte å forstå at jeg hadde bagasje, forteller Hakan Pandul.

Det tok lang tid før Hakan fikk noen hjelp til å takle bagasjen sin.

Det begynte da en kompis plutselig begynte å fortelle sin hemmelighet – om sin oppvekst med en ustabil og livsfarlig far.

— Han var så modig. Han var en fyr som aldri sa noe, og så satt han og fortalte om sånne ting. Da smalt det for meg også, sier Hakan. For første gang kunne han åpne seg for noen.

Også for Henning Boy Baanrud ble vennskap redningen. Begge beina ble knust i paraglider-styrten. Henning måtte tilbringe ett helt år på sykehus mens bruddene grodde – hvorav seks måneder i sengen, uten å kunne røre seg. Kameratene betydde alt i denne tiden.

— På det meste hadde jeg 38 besøk på en dag. Da fikk jeg enerom. Hver fredag kom gutta og hadde vorspiel på rommet mitt, før de gikk på byen. Det sto ølflasker overalt, ler han.

— Å finne støtte fra venner og familie er noe av det viktigste for å klare seg videre i livet. Ens egen medfødte utrustning spiller også en viktig rolle, sier Are Holen.

Å bli sjef i eget liv

For noen står hele identiteten og selvbildet på spill.

For Carl-Erik Torp var fotball selve livet, fra han var en liten gutt og til han levde guttedrømmen som elitespiller på Brann. Så fikk han hjertestans og måtte legge opp.

— Det er fortsatt vanskelig å gi slipp, sier han. Men etter at han nylig ble far, har han fått et nytt fokus.

Terapi kan også hjelpe mange videre. Mestring kan læres, sier Holen.

— Nøkkelen ligger blant annet i det vi kaller vårt «locus of control». Hvor legger jeg det stedet som kontrollerer livet mitt – utenfor meg selv – eller i meg selv? Er det tilfeldighetene eller autoritetene som styrer livet mitt, eller kan jeg ta styringen selv? sier han.

Det er mulig å bli sjef i eget liv, selv om livet har fått store begrensninger.

— Det jeg har mistet er den friheten jeg hadde før, sier Ingrid, som lever med kroniske smerter og stadig må gjennom nye ryggoperasjoner etter bilulykken.

— Selvfølgelig har jeg tenkt «hvis bare» dette ikke hadde skjedd, «hvis bare» noen hadde stoppet meg eller jeg hadde stoppet meg selv — men jeg føler ikke at det hjelper meg videre, sier hun.

Ingrid har fått god hjelp av psykolog, og er i dag selv psykologistudent.

Og Henning, som braste inn i fjellsiden med paraglider, har kjempet seg tilbake i arbeid som skytebas. Beina var knust, men ikke viljen.

— Det var ingen som trodde jeg skulle kunne gå igjen, eller komme i jobb. Men så er jeg litt sta, vet du, sier Henning.

— Selvfølgelig har det vært tunge dager. Men hvorfor skal jeg bli med nedover? Drit i det. Gå andre veien!