Dette gjenspeiles også i oppslutningen om partiet, som har variert betraktelig. Den mest kjente avskallingen i nyere tid skjedde i 1972 da partiet var splittet på midten i spørsmålet om norsk EF-medlemskap.

Venstre kaller seg sosialliberalere, selv om man er for personlig frihet må det en aktiv stat som forutsetning for denne. Viktig er lokaldemokratiet - lokalsamfunnene må rustes opp for å overta oppgaver fra staten. Partiet mener å være småbedriftenes beste venn og det går i spissen for borgernes individuelle prinsippielle rettigheter.

Parlamentarismens far

Kampen for folkestyret og mot embetsmannsstyret la grunnlaget for Venstre, som ble stiftet 28. januar 1884. Bønder og byradikale fant hverandre.

Tidlige spirer til Venstre var Stortingets Reformforening (1859) og Bondevennforeningene i 1860-årene.

Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge.

Parlamentarisme innebærer at regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og at regjeringen må gå av, dersom den ikke har stortingsflertallets tillit.

Regjeringen som Sverdrup dannet i 1884, sprang ut fra Stortingets Venstreforening, som ble etablert i 1883. Men etter regjeringsdannelsen viste det seg at det var krefter i partiet som trakk i ulike retninger.

Mot slutten av 1880-årene ble partiet splittet i det ”rene venstre” og det ”moderate venstre”.

Dette var den første av flere splittelser, som alltid har ført til at den radikale delen av partiet har levd videre, mens den moderate fløyen sakte har dødd ut.

Venstre er et mye viktigere parti enn mange er klar over.

Lars Sponheim

Juryordning og nynorsk

Regjeringen Sverdrup innførte omfattende reformer som ga større religionsfrihet, gjennomslag for nynorsk i skolen og innføring av jury-prinsippet ved domstolene.

Fra 1890-årene fikk Venstre en klar sosial- og unionsradikal profil.

Det førte til at sentrale venstremenn, med Christian Michelsen i spissen, i 1903 brøt ut og dannet Samlingspartiet sammen med Høyre. I 1913–20 var partiet ledende i norsk politikk og satt hele perioden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen.

Mistet fotfeste

Venstre mistet mye av sitt fotfeste i etterkrigstiden, men har vært i regjering flere ganger etter krigen, i koalisjon med andre sentrums- eller borgelig partier.

Det er bedre å ha fingrene i departementskuffene enn i fanget.

Bent Røiseland

I partilandskapet har Venstre hatt en klar sentrumsposisjon.

Etter folkeavstemningen om EF i 1972 ble det en ny splittelse i partiet: Venstre, som var imot EF, og Det Liberale Folkepartiet (DLF), som var for.

De to partiene fant sammen igjen i 1988, og DLF ble nedlagt.

Video nsps_upload_2009_7_3_16_3_6_174.jpg - Foto: Nyhetsspiller /

Video: Dette er Venstre:

På grunn av intern splittelse og lav oppslutning generelt, var Venstre ikke representert på Stortinget i perioden 1985–93.

Under EF-splittelsen gikk det opprinnelige Venstre inn for en radikal miljøprofil.

Det er denne profilen som var en viktig del av varemerket da Venstre igjen tok steget inn på den politiske scenen i 1990-årene og regjeringskontorene - med Lars Sponheim i spissen.

Hvis hver mann hadde sin høne, ville dette problemet kanskje vært løst.

Lars Sponheim om en mulig eggmangel i påsken

Se: Partilederprofil: Lars Sponheim