Utjevnings- og distriktsmandater

Alle partier som stiller lister ved valget konkurrerer om 150 distriktsmandater og 19 utjevningsmandater.

Enkelt forklart kan man si at det foretas to valgoppgjør: ett hvor distriktsmandatene blir fordelt fylke for fylke (distriktsmandater), og ett der fordelingen skjer i én operasjon for hele landet under ett (utjevningsmandater).

Distriktsmandat:

Hvert fylke velger et fast antall mandater til Stortinget. Disse velges direkte av velgerne i det enkelte fylket.

Det er Kommunaldepartementet som fastsetter fordelingen av mandater mellom de enkelte fylkene, basert på en formel der det blir tatt hensyn til både hvor mange som bor i fylket og hvor stort fylket er (kalles arealfaktor).

Mandatfordelingen mellom fylkene justeres hvert åttende år. Ved dette stortingsvalget er fordelingen følgende:

  • 16 representanter fra Akershus
  • 4 representanter fra Aust-Agder
  • 9 representanter fra Buskerud
  • 5 representanter fra Finnmark
  • 8 representanter fra Hedmark
  • 15 representanter fra Hordaland
  • 9 representanter fra Møre og Romsdal
  • 10 representanter fra Nordland
  • 7 representanter fra Oppland
  • 17 representanter fra Oslo
  • 13 representanter fra Rogaland
  • 5 representanter fra Sogn og Fjordane
  • 6 representanter fra Telemark
  • 7 representanter fra Troms
  • 6 representanter fra Nord-Trøndelag
  • 10 representanter fra Sør-Trøndelag
  • 6 representanter fra Vest-Agder
  • 7 representanter fra Vestfold
  • 9 representanter fra Østfold

De folkerike fylkene har flest mandater, men færre velgere bak hvert mandat. Områder som lå langt borte fra hovedstaden og Stortinget, skulle få «litt ekstra».

Utjevningsmandat:

Ordningen med utjevningsmandat skal sikre at den totale sammensetningen av Stortinget blir mest mulig lik oppslutningen av hvert enkelt parti i hele landet.

Det fordeles til sammen 19 utjevningsmandater, ett i hvert fylke.

For å få ett eller flere utjevningsmandater, må et parti ha mer enn 4 prosent oppslutning hele landet sett under ett (kalt sperresgrense).

Et parti kan godt vinne kun et distriktsmandat i ett - eller flere - fylker. Men partiet må altså få over 4 prosent oppslutning på landsbasis, for å få tilgang til å konkurrere om utjevningsmandatene.

Selv om det viktigst med utjevningsmandater, er å styrke den partipolitiske proporsjonaliteten, er også hensikten at partiene får utjevningsmandater i fylker der de står relativt sterkt.

Utjevningsmandatene fordeles derfor først partivis, så geografisk

Valgordningen tar hensyn til antall stemmer og mandater i hvert fylke, og ut i fra dette blir det en restbrøk.

For partiene som har vunnet utjevningsmandater, samles alle restbrøkene og rangeres etter størrelse.

Det partiet som har den største restbrøken, får det første utjevningsmandatet. Det partiet som har den nest største restbrøken det neste. Fordi det bare er ett utjevningsmandat per fylke, kan man risikere at mandatet er tatt av et annet parti, og man må derfor gå lenger ned på listen av restbrøker, inntil alle utjevningsmandatene er fordelt.