Hvordan kunne han – av alle – drøye i over ett år før han gjorde noe? Han som burde vite bedre. Han som forsker på kreft. Hvordan celler vokser. Løper løpsk. Blir til kreftceller. Hver dag på jobben på Rikshospitalet i Oslo.
– Var heldig
– Ja visst var jeg heldig. Kreften hadde ikke spredd seg. Hadde den gjort det, ville jeg nok ikke ha sittet her i dag. Og ja, jeg overså symptomene, nesten bevisst. Jeg kviet meg for å gå til legen. Visste jo om undersøkelsen der en slange stikkes opp i deg bak. Det er ubehagelig både fysisk og psykisk. Det er noe dritt. Og så dreier jo dette seg om intimsonen. Jeg er nok ikke alene om å drøye i slike sammenhenger. Det skal ikke snakkes om tiss, bæsj og promp. Det har vi lært fra vi var små. Det henger i, sier Espen.
Blod i doskålen
De første symptomene. Blod i toalettet. Han kjente også på noen smerter. Konklusjonen hans var altså «hemoroider».
– Kom deg til legen så fort som mulig hvis du har symptomer på at noe er galt bak der, sier han nå.
Han husker den uunngåelige koloskopiundersøkelsen på sykehuset.
– Da legen var ferdig, så han opp på meg og sa: «Du har kanskje noen hemoroider, men jeg vet at du har er en svulst, og jeg er sikker på at den er ondartet».
Det han tenkte der og da, husker han imidlertid ikke. Det har han fortrengt.
Utlagt tarm
Nå gikk det fort. Espen måtte gjennom en CT-undersøkelse for å finne ut om det var spredning og sjekke hvor stor svulsten faktisk var.
Han hadde som nevnt gått med symptomene i over ett år, da var det absolutt grunn til å frykte at svulsten hadde spredd seg.
Det hadde den altså ikke.
Espen slapp cellegift og ble lagt på operasjonsbordet. Svulsten og deler av endetarmen ble fjernet. Så fikk han utlagt tarm. Det skulle han egentlig bare ha i en kort periode – for å avlaste operasjonssåret. Men andre komplikasjoner førte til at han går med pose på magen den dag i dag.
Et lite handikap
– Det går greit for min del, og kona har akseptert det. Jeg har er en tynn pose som ligger på utsiden av magen, ingen kan se den når jeg har klær på. Jeg må tømme den noen ganger, men det er alt. Det er dessverre mange fordommer knyttet til dette. Og jeg skjønner det. Det er liksom noe skummelt. På en måte har jeg et handikap, men det er et lite handikap for min del. Tross alt.
