Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan får prisen for sin modige og urokkelige innsats for en fri og uavhengig presse. Med fare for egen sikkerhet rapporterer hun om maktmisbruk, menneskerettsovergrep og korrupsjon i den isolerte autonome republikken Nakhitsjevan, som er en del av Aserbajdsjan.
Kritisk røst
Malahat Nasibova (40) er korrespondent for det uavhengige aserbajdsjanske informasjonsbyrået Turan og for Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL).
Hun leder også menneskerettighets- organisasjonen Democracy and NGO’s (Non Governmental Organisation) Development Resource Center i Nakhitsjevan.
Nasibova har i følge Raftostiftelsen vært en kritisk røst mot myndighetene i ti år, og hun nekter å gi opp kampen for ytringsfrihet. Hun rapporterer om overgrep fra politiet mot vanlige borgere, kidnappinger av opposisjonelle og angrep på journalister.
I mangel av andre uavhengige institusjoner er Nasibova blitt en slags ombudsperson som lokalbefolkningen henvender seg til for å bli hørt.
Truet på livet
Nasibova har selv vært arrestert, trukket for retten og blitt offentlig trakassert. Hun bor i den autonome republikken Nakhitsjevan, som ligger inneklemt mellom Armenia, Iran og Tyrkia med. Hun bor sammen med ektemann og tre barn, og leiligheter deres er blitt gjennomsøkt, familiens datautstyr konfiskert og kameralinser knust.
Hun har mottatt drapstrusler og er blitt utsatt for fysiske angrep. Hennes ektefelle og journalistkollega Ilgar Nasibov ble i 2007 dømt til 90 dagers fengsel for å ha ærekrenket offentlige tjenestemenn. Det hersker liten tvil om at siktemålet var å bringe journalister i Nakhitsjevan til taushet, og da i første rekke Malahat Nasibova.
Etter at hun vinteren 2009 ble truet på livet, uttalte en informasjonsmedarbeider i Innenriksdepartementet at "journalister som ikke ønsker å bli utsatt for trusler bør ikke fornærme vanlige borgere og gå dem på nervene." Like fullt lar hun seg ikke tvinge til taushet
Ved å gi Raftoprisen 2009 til Malahat Nasibova sier Raftostiftelsen de vil løfte frem en ubøyelig forkjemper for det frie ord og den frie presse.
Deles ut i november
Selve utdelingen av Professor Thorolf Raftos Minnepris foregår på den nasjonale scene i Bergen søndag første november.
Prisen utdeles av Thorolf Raftos Stiftelse for Menneskets Rettigheter til enkeltpersoner, organisasjoner eller grupper som kjemper for ideer og prinsipper som underbygger FNs charter om menneskerettighetene. Meningen er å skape fokus rundt dem, slik at deres arbeid bli lettere. Thorolf Rafto var professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole i Bergen.
Formelle kriterier
Mottakeren av prisen kan være en person eller en organisasjon. To eller flere kan dele prisen. Mottakeren skal være en aktiv utøver i kampen for menneskerettighetene, og ikke bruke vold i kampen for menneskerettighetene.
Pastor fra Kongo fikk prisen i fjor
I fjor var det Pastor Bulambo Lembelembe Josué fra Kongo som fikk Rafto-prisen for sin innsats for befolkningen i den demokratiske republikken Kongo.
LES:
Prisen har vært delt ut siden 1987, og har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse.
Flere av vinnerne eller sakene som har fått Raftoprisen, er senere tildelt Nobels fredspris.
Tidligere prisvinnere
1987: Jiří Hájek, Tsjekkoslovakia
1988: Trivimi Velliste, Estland
1989: Doina Cornea, Romania og Fidesz, Ungarn
1990: Aung San Suu Kyi, Burma (ble senere tildelt Nobels fredspris)
1991: Jelena Bonner, Russland
1992: Preah Maha Ghosananda, Kambodsja
1993: Folket på Øst-Timor (Prisen ble mottatt av José Ramos-Horta, som senere mottok Nobels fredspris)
1994: Leyla Zana,Tyrkia
1995: Komiteen for Soldatmødre i Russland, Russland / Tsjetsjenia
1996: Palermo Anno Uno, Italia
1997: Sigøynerne / Romanifolket representert ved Ian Hancock
1998: ECPAT, Thailand
1999: Gennadij Grusjevoj, Hviterussland
2000: Kim Dae-jung, Sør-Korea (mottok senere Nobels fredspris)
2001: Shirin Ebadi, Iran (mottok senere Nobels fredspris)
2002: Mohammed Daddach, Vest-Sahara
2003: Paulos Tesfagiorgis, Eritrea
2004: Rebiya Kadeer, fra den uighuriske minoriteten i Kina
2005: Lidija Jusupova, Tsjetsjenia, Russland.
2006: Thich Quang Do, Vietnam
2007: The National Campaign on Dalit Human Rights, India
2008: Bulambo Lembelembe Josué, Kongo