Påskeflørten ble et iskaldt mareritt
Historien om de 17 dødsfallene som forandret vinter-Norge.
JOTUNHEIMEN ONSDAG 22.MARS 1967: Fire stivfrosne kropper blir lagt på to kjelker. Det er nedoverbakke og kjelkene kjører seg fast i den dype snøen.
Vinden uler, ellers er det lite som blir sagt. For hva skal man egentlig si når fire unge mennesker fryser ihjel på denne måten?
De omkomne er Oslo-kameratene Helge Wickstrøm og Trond Syvertsen (17) og venninnene Gunvor Torum (27) og Ranveig Tønder (30). Før turen kjente de ikke hverandre, men denne natten møtte de døden sammen.
Erling Resvoll har fått den tunge jobben med å hente kroppene ned fra fjellet. Det han ennå ikke vet er at det samtidig dør flere andre mennesker i den norske fjellheimen. Ikke bare en eller to, men 13. Totalt dør 17 personer på tur i fjellet denne påsken*.
– Det var et mareritt, sier Resvoll i mars 2015. Han er tilbake i fjellet der kaoset og dramatikken utspant seg for snart femti år siden. Minnene strømmer på.
Det var unge mennesker som mistet livet denne påsken. Gutter og jenter fulle av livsapetitt. Hvordan kunne noe sånt skje? Og kan det skje igjen?
Ungdommen oppdager fjellet
Kanskje er det fint påskevær året før som gjør at «alle» vil til fjells i mars 1967. Det er tidlig påske og fjellheimen lokker med hvite vidder, varme turisthytter og en uforpliktende flørt i solveggen.
– Tenåringene har for alvor oppdaget høyfjellet og drar ut på langturer, skriver VG.
Kanskje gir også det åpne fjellandskapet en følelse av frihet og løsrivelse som mange unge søker på denne tiden? Om bare ett år skjer det store studentopprøret i Paris.
Ungdommen er sterk og fryktløs. Det finnes mange viktige saker å bry seg med, men værmelding er kanskje ikke blant disse.
NSB har satt opp 18 ekstratog i palmehelgen. Når NRK slår av en prat på perrongen er det få som bekymrer seg for det dårlige værvarselet:
Stormene står i kø
Mars 1967 er en uværsmåned. Flere titalls stormvarsler har blitt sendt ut på Vestlandet, skriver VG. Tåke, storm, sludd og tung snø slår inn over fjellene.
Før påske varsler meteorologene et uvær som ikke kommer, skriver Aftenposten. Da de i palmehelgen går ut med nytt stormvarsel er det kanskje litt som å rope «ulv, ulv».
– Den store forskjellen mellom nå og da er at langtidsvarselet er så mye bedre, sier pensjonert statsmeteorolog Ørnulf Fremming.
Radioen var viktigst da Fremming varslet vær på 60-tallet. Seks ganger i døgnet ble værvarselet lest opp. På tv ble det vist kun en gang om dagen, som siste post i Dagsrevyen.
Påsken 1967 samler hyttefolket seg rundt radioapparatet når det første varselet kommer klokken 06 om morgenen. Men forstår de egentlig hva som blir sagt?
Enslig turgåer søker selskap
JOTUNHEIMEN TIRSDAG 21. MARS: Tross advarsler om dårlig vær legger et følge på åtte personer ut fra Krossbu. Klokken er 10, termometeret viser 5,2 minusgrader og målet er Leirvassbu. På vei dit må de passere Smørstabbreen, 2000 meter over havet.
Karl E. Lunaas (45) er en av de åtte. En erfaren fjellvandrer som går mest alene. Kanskje er det nettopp været som får ham til å søke sammen med ukjente denne dagen. Kanskje ser han også at de syv yngre skiløperne ikke er godt rustet til turen.
Et kraftig lavtrykk nærmer seg fra vest og snart vil det bli målt liten vestlig storm på Fannaråken. I liten storm har 5,2 minusgrader samme virkning på kroppen som 17 minusgrader har i stille vær.
Følget er nesten ferdig med breen når vindkastene blir for voldsomme. Skiløperne blir kastet over ende og kommer seg ikke videre. De graver seg ned, men vinden er lur og det er umulig å finne le i snøkavet.
Syv av dem fortsetter å grave. Holder seg i bevegelse for at ikke den bitende kulden skal få overtak.
Den åttende skiløperen, Karl E. Lunaas, gjør derimot et vanskelig valg. Han er den som har mest krefter. Krefter som kan brukes på å holde liv i de andre. I stedet velger han å forlate følget for å hente hjelp.
Ikke velkomne på turisthytten
HARDANGERVIDDA TIRSDAG 21. MARS: Samtidig, lenger sør i den norske fjellheimen, legger et annet følge på syv personer ut på tur. Ifølge avisene blir de bedt om å forlate Krækkjahytta fordi det ikke er nok mat til alle som vil søke ly i styggeværet** .
Det er mildere her enn i Jotunheimen. Snøen er våt, tung og blir en farlig fiende. Den laver ned i tykke fuktige lag som piskes fast på klær og utstyr, ski og ryggsekk. Vinden jager væten inn på kroppen til skigåerne.
De syv når frem til Halne fjellstue som viser seg å være bestilt av et privat selskap. De tilbys husly, men velger likevel å fortsette gjennom den våte og tunge snøen, mot turmålet Stigstuv. Hvis klærne og skiutstyret til de syv i følget hadde vært som i 2015 kunne det muligens endt godt.
Vinden blåser rett gjennom klærne
17 år gamle Nils Bloch-Hoell har skiferie i Oslomarka. Klassekameratene har dratt til fjells, men klærne de har på seg er mye de samme.
Klærne er laget med tanke på alt annet enn kulde, vind og vann, forteller Bloch-Hoell som i dag er utstyrskonsulent i Den Norske Turistforening. Anorakkene er korte og med halsåpninger som ikke er tette. Glidelåsene fryser lett fast og alle snorer må knytes for hånd. Mange velger å ha bomull innerst, fordi ullplaggene klør.
– Nikkers og lange knestrømper var på moten, sier Bloch-Hoell og legger til at det lett ble gliper mellom klærne.
Påsken 1967 glemmer han aldri, selv om han befant seg langt unna høyfjell og uvær. Mediene kunne fortelle om et kaos av leteaksjoner og savnetmeldinger. Noen historier fikk en lykkelig slutt. Andre ikke.
– Den nifse stemningen spredte seg gjennom radio, tv og aviser, sier Bloch-Hoell og legger til at heller ikke skiene var laget for høyfjellet. De var spinkle og gav dårlig kontroll i løssnø og vanskelig vær.
Nediset mann i døra
JOTUNHEIMEN TIRSDAG 21. MARS: Det er så vidt Leirvassbu turisthytte stikker opp av all snøen. To av vinduene er knust av vindkastene og spikret igjen med planker. Inne gjør mellom to og trehundre gjester seg klar til middag. De fleste har droppet skituren i dag, i påvente av bedre vær.
Timene som kommer skal ingen av gjestene noensinne glemme. For turistverten på hytten, Åmund Elvesæter, blir opplevelsen så sterk at han må skrive det hele ned.
– Er noen ute i kveld kommer de ikke fra det med livet, sier en av gjestene.
Da går ytterdøra opp og der står en skapning – mer istapp enn menneske.
– Det er syv skiløpere oppe ved breen. Jeg måtte forlate dem, det haster. De trenger hjelp. Det står om livet, sier han.
Karl E. Lunaas har nådd målet sitt.
En natt på breen
JOTUNHEIMEN ONSDAG 22. MARS: Lunaas henter hjelp og det sendes ut redningmannskap både fra Leirvassbu og Krossbu, tirsdag kveld og klokken 04 onsdag morgen. Alle må gjøre vendereis. Været er for dårlig.
På breen graver de syv for livet med bare hendene til hjelp. Spade er det ingen som har med seg. Det er umulig å finne le for vinden og snøen og kulden tar overhånd. 16 år gamle Egil Arnesen ser sine to kamerater Helge og Trond sovne inn. Etter en stund gir også han selv opp.
Først klokken 09 onsdag morgen klarer en gruppe med redningsmenn å ta seg frem. Roger Hverven er med og finner tre personer som fortsatt er i live. Han er tydelig berørt av hendelsen når han kort tid etterpå blir intervjuet av NRK.
Trine Rønning er en av dem som utrolig nok har klart seg gjennom natten. Når hjelpen endelig kommer, kryper hun opp på issvullene og vifter med staven.
– Jeg laget meg en grop og holdt på der i mange timer, forteller Rønning da hun og Karl E. Lunaas blir intervjuet.
Lunaas fikk heltestatus etter hendelsen på Smørstabbreen, men ville i ettertid ikke snakke om det som hadde skjedd. Ifølge medlemmer av familien gikk opplevelsen sterkt inn på ham.
Blir likegyldig før døden inntreffer
Å dø av kulde er en langsom prosess. Kulda påvirker alle organer i kroppen og når temperaturen kommer under 30 grader er det ingenting som fungerer normalt lenger, forklarer overlege Ole Magnus Filseth ved Universitetet i Tromsø. Han har tatt doktorgrad på temaet nedkjøling og har selv deltatt i redningsaksjoner.
Mentalt blir man sløv, irritabel og depressiv. Deretter slår gjerne likegyldigheten inn, og nettopp det er et alvorlig faresignal. Likegyldighet betyr at personen ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Man er avhengig av andre.
Mens Egil Arnesen i videoen over blir reddet i siste liten, sovnet fire av turkameratene hans inn.
– Etter hvert vil man være i fred og sove. Det er en glidende overgang til at man blir bevisstløs. Det folk til slutt dør av er hjertestans som kommer ved rundt 20 grader, sier Filseth.
I Jotunheimen var det minusgrader, snø og vind påsken 1967. Det milde været på Hardangervidda, hvor våt snø ble kombinert med vind, er erfaringsmessig enda farligere, forteller legen.
– I slikt vær blir man våt og kjøles ekstra fort ned, sier han og forteller at anorakker og undertøy av bomull trakk til seg mye fuktighet og dermed gjorde folk enda kaldere.
Henter ned døde kropper
JOTUNHEIMEN ONSDAG 22. MARS: Tilbake på breen ligger fire personer som har frosset i hjel. Helge Wickstrøm og Trond Syvertsen er skoleelever fra Oslo. Gunvor Torum og Ranveig Tønder fra Selbu og Hamneberget er lærere.
Erling Resvoll og mannskap fra Lom og Bøverdalen Røde Kors Hjelpekorps er på vei for å hente dem. De har en snøscooter tilgjengelig, men stoler mer på egne kropper og legger i vei på ski gjennom snøkavet. Kart og kompass blåser av gårde.
De finner dem på den nakne breisen. Været er så hardt at snøen har blåst bort fra breen og ned i dalen. Både sekker og ski har føket av gårde.
– De lå to og to. Ikke helt i hop, men ganske nær hverandre. Der inne på breen hadde de ikke en sjanse. Kroppene var stivfrosne.
Resvoll legger spesielt merke til hvor lite klær de har på seg. Det er sportsnikkers og strømper som har glidd ned til skoene. Leggene er bare.
Han kikker aldri i ryggsekken til ungdommene, men der hadde han kanskje funnet gode varme klær. Mange av de omkomme i påskefjellet 1967 har sekkene fulle av klær, men rekker aldri ta de på seg.
Tragedien vokser
HARDANGERVIDDA ONSDAG 22. MARS: Denne dagen omkommer også fire av de syv som forlot Krækkjahytta. Turen fra Halne fjellstue til Stigstuv ble for tung i det våte og vindfulle været.
De neste dagene går omfanget av tragedien opp for folk, gjennom oppslag i aviser, radio og på tv:
I Jotunheimen omkommer enda en person, ikke langt fra Krossbu der Lunaas og turfølget startet. På Saltfjellet fryser to unge gutter i hjel. En kvinne dør av utmattelse på skitur fra Haugastøl til Hovden, mens en mann i femtiårene faller om ved Versjøen, ikke langt fra Hemsedal.
I Engerdal nær svenskegrensen merkes stormen kun som en flau vind. Sola skinner og det er lite som tyder på fare. Likevel skjer tragedien også her. To svenske turister blir tatt av et snøskred når de spiser lunsj i solhellingen. Skredet er utløst av andre skigåere.
Fjellvettreglene blir til
Ulykkespåsken i 1967 setter spor. Ikke bare i livene til dem som er i fjellet dette året, men også i ditt og mitt liv. Fjellvettreglene, slik vi kjenner dem i dag, blir til som en konsekvens av dødsfallene denne påsken.
Mye har endret seg etter det som skjedde i 1967 og på mange vis er vi bedre rustet mot uvær i 2015, forteller Ole Gladsø, landsrådsleder for Røde Kors Hjelpekorps.
Beredskapen er bedre. Vi har klær laget for å beskytte mot vind, vann og kulde. Værmeldingen er et tastetrykk unna og med mobiltelefon kan vi gi beskjed når vi trenger hjelp. Takket være GPS-en vet vi hvor vi befinner oss når uhellet er ute.
Mer av det farlige været
Samtidig utfordrer vi værkreftene på nye måter, forteller Gladsø. Der vi tidligere langet ut gjennom flatt og «trygt» terreng har det bratte friluftslivet i stor grad overtatt. De siste årene har vi sett en økning av snøskred utløst av skikjørere selv.
Også været utfordrer oss på nye måter, forteller Gladsø. Det har blitt varmere og våtere. I påskefjellet betyr det mer snø og kanskje også mer av den farlige snøen – tung og våt slik den var på Hardangervidda i 1967.
Vindene kommer fra uvante retninger og får snøen til å samle seg på nye steder. Områder som tidligere ble regnet som trygge er plutselig skredfarlige.
For redningsmennenes del betyr dette at nye vurderinger må gjøres for hvert eneste oppdrag. Blir været for farlig skal de ikke dra ut.
Tilbake
JOTUNHEIMEN MARS 2015: Redningsmann Erling Resvoll er 80 år og på tur tilbake der det skjedde. Anorakken er den samme som i 1967. Ellers er det lite som minner om de marerittaktige dagene for snart femti år siden. Sola skinner fra skyfri himmel. Fjellet smiler.
Folk har mer respekt for været og værmeldingen i dag, sier redningsmannen. Men i fjellet kan været fortsatt overraske. Og ungdom er fortsatt ungdom.
Resvoll vet hva han snakker om. Han har hentet ned flere omkomne fra fjellet i årene etter 1967.
– De er unge, i god form og lite kan stoppe dem. Tror de. Men kommer de høyt til fjells i uvær, er det ingen som kan stå imot.
Kilder:
- Erling Resvoll og Kristin Resvoll
- Arne Magne Lunaas
- Pensjonert statsmeteorolog Ørnulf Fremming
- Statsmeteorolog John Smits
- Klimaforsker Jostein Mamen
- Liv Marie Austrem
- Statsarkivet
- Jotunkongen (Arvid Møller, Cappelen, 1991)
- VG, mars og april 1967 (atekst)
- Aftenposten, 11.04.1987 (atekst)
- Alle Menn, påsken 1977
- Gudbrandsdølen Dagningen 16.04.2014
- DNT og Røde Kors
- NRK tv- og radioarkivet
- Videoen med Egil Arnesen i sykesengen er utdrag fra informasjonsfilmen «Det kan også hende deg» laget for ungdom av Røde Kors og Informasjonsfilm AS etter påsken 1967.
* Ifølge DNTs årbok fra 1970 var det 17 personer som omkom i uværet påsken 1967. Andre kilder skriver om 16 og 18 dødsfall.
* * Yr har blitt kontaktet av folk som var til stede på Krækkja påsken 1967. De opplevde ikke at folk ble tvunget til å forlate hytta, slik den tids aviser skrev, men at gjestene selv valgte å gå.