Teknologi i eldreomsorgen: – Tror man har innsikt, men har det ikke

– Her er det ingen amatører, sier Jan Eide (75) fra sidelinjen, mens konkurrent Øystein Glad (88) plukker opp bowlingkulen og gjør seg klar for et nytt forsøk på å sikre full poengpott.

Ikke med vanlig kule og kjegle, men under en bevegelsesstyrt sensor fra taket foran en prosjektor i dagligstuen på Dønski bo- og behandlingssenter i Bærum. På papiret heter det spillteknologi – i praksis vil det si at eldreomsorgen har tatt i bruk aktiviteter man kanskje mest forbinder med barnebarn-generasjonen.

Den ukentlige bowlingturneringen blant beboerne foregår nemlig gjennom Wii, et dataspill hvor deltakerne styrer showet med sine egne bevegelser.

• HAR DU TIPS ELLER INNSPILL OM VELFERDSTEKNOLOGI? Kontakt NRKs journalist!

– Dette er veldig positivt for meg, jeg har alltid likt å mosjonere, og her får jeg brukt kroppen og lært meg bevegelser. Jeg syns det var fryktelig vanskelig første gangen, men så gikk jeg rett opp og fikk strike, sier 91 år gamle Ingrid Hole til NRK.no.

– Nye utfordringer med teknologi

Opp med armen, ut til høyre, plukk en ball, sikt og fyr løs – teknikken sitter som støpt blant beboerne, og ‘strikes’ og ‘spares’ sitter løst. På den interaktive bowlingbanen på skjermen er det fullsatte tribuner og

«We are the champions» på høyttalerne, men stemningen er ikke noe dårligere blant de ti-tolv fremmøtte i dagligstuen.

Applaus og heiarop, og støttende ord hvis kulen havner i rennen eller dundrer forbi den siste kjeglen.

– Dette er veldig engasjerende og miljøskapende, og har en effekt både fysisk, mentalt og sosialt. Man får trent seg både med knebøy, balanse og styrke, det skaper engasjement, det er sosialt og gir dem noe å snakke om. Det er også god trening for personer som har en sviktende hukommelse, sier enhetsleder Kristin Standal i Bærum kommune til NRK.no.

Kommunen er blant de som har våget seg ut i den teknologiske jungelen for å fornye tjenestetilbudet i eldreomsorgen. Foruten spillteknologi, er også sporingsteknologi tatt i bruk.

• NY UNDERSØKELSE: Nei til robot-omsorg: Dette krever vi når vi blir gamle

Brukere utstyres med GPs, og kan dermed spores opp om de går seg vill. Erfaringene er gode, og nye metoder vurderes. Samtidig fører teknologien med seg nye utfordringer. For eksempel når brukere utstyrt med sensorer som gir tilgang til en mengde info om brukerens bevegelser som man aldri har vært borti før.

– Hvis vi ser at herr Hansen sitter på bussen til byen, betyr ikke det nødvendigvis at han ikke har det bra, men det kan likevel føre til at vi rykker ut for å hente han. Det er vanskelig å vite hva man vil med all denne nye informasjonen, sier Standal.

Denne usikkerheten er ikke kommunen alene om, ifølge en ny rapport.

– Vet ikke hvilke behov man skal fylle

Rapporten, som er laget av Sintef og Nova på oppdrag for Kommunesektorens Organisasjon (KS), ser nærmere på erfaringer fra seks case-kommuner, som har forsøkt velferdsteknologi på ulike måter: Bærum, Drammen, Vågå, Nøtterøy, Lyngdal, og Stavanger og Randaberg. På bakgrunn av dette er det utarbeidet et veikart for velferdsteknologi som skal gjøre det lettere for kommunene å navigere best mulig i den teknologiske jungelen.

Den kanskje aller største, er at ingen vet helt hvorfor de gjør akkurat det de gjør. Prosjektene omtales både som søkende og til dels eksperimenterende. Man er enig om å prøve, og se hva som skjer. I noen kommuner har tanken om hvem som er målgruppen og hvordan den kan brukes endret seg underveis.

Tilfeldighetene har med andre ord hatt store spillerom.

– Alle sier at man skal jobbe behovsprøvet, men ingen av kommunene har gjort en behovskartlegging. Man tror man har innsikt, men så har man ikke det, sier Sintef-forsker og prosjektleder for rapporten, Jarl Reitan, til NRK.no.

• LES OGSÅ: Eldrebølgen: – Teknologi ikke synonymt med roboter

I alle casene har kommunen, og ofte også leverandørene, forutsatt at teknologien fungerte uten problemer, noe som viste seg ikke å være tilfelle for noen av dem.

Manglende kunnskap og erfaring er årsaken til dette, mener Reitan, og det går begge veier. For teknologer er en tjeneste gjerne en usynlig sensor eller liknende, mens det for omsorgsarbeidere tradisjonelt har vært en ansikt til ansikt-tjeneste.

– Velferdsteknologi handler ikke bare om å gå ut, kjøpe den og ta den i bruk. Det må settes inn i en tjenestemodell. Når ingen av de seks kommunene har kartlagt behovene før de tok teknologien i bruk, gjenspeiler det nok hvor vi er hen i Norge med tanke på velferdsteknologi. Man mener at man kjenner brukerne godt nok fra før, derfor trenger man det ikke. Men dette er innsiktsarbeid, derfor er det nødvendig å gå i dialog med dem, sier han.

– Ikke tradisjon for dette

Med bedre kartlegging i forkant følger også bedre kartlegging i etterkant. Og alt dette må forankres tydeligere hos alle aktørene, både pleiere, bruker og pårørende.

• LES OGSÅ: For mye tvang mot demente

– Dette med evaluering er viktig. Hva var det overordnede målet, var det å spare penger eller måle livskvalitet? Man må gjøre evalueringer deretter.

– Hvorfor har vi så lite kunnskap om dette?

– Det har nok ikke vært tradisjon for dette. Velferdsteknologi må nødvendigvis medføre innovasonsjarbeid, og det har ikke vært kommunesektorens store rolle eller fag. Det har heller ikke vært en helsefagsarbeiders jobb. En sykepleier er ikke trent til å jobbe med innovasjon, sier han.

Reitan understreker at det er gjøres mye godt arbeid med teknologi i norske kommuner, og at viljen der det forsøkes er god. Nettopp derfor håper han også at veikartet som er utarbeidet på bakgrunn av rapporten vil bli tatt flittig i bruk. Det vektlegger i korte trekk:

• Teknologien må forankres på flere nivå i organisasjonen
• Alle parter må inkluderes tidlig i prosessen – brukere, pårørende, ansatte og leverandører
• Definere tydelig målet og sikre at alle parter er innforstått med dette
• God kommunikasjon
• Bevissthet rundt partenes ulike utgangspunkt, tradisjoner, kunnskap og kompetanse
• Oversikt over brukernes behov, ønsker og ressurser
• Oversikt over alle muligheter og begrensninger

– Det beste rådet vi kan gi er å følge veikartet, ikke låse seg på en løsning på et for tidlig stadium, ikke gifte seg med teknologien. Det er sjelden man lykkes med noe på første forsøk.

• LES OGSÅ: Det begynte som et skoleprosjekt, nå besøker Isak (9) Knut på fritiden også

Han mener forsøkene med Wii-bowling blant beboerne på Dønski i Bærum viser en evne til å tenke nytt også om etablerte virkemidler.

– Wii er en kjent teknologi, men slik den brukes her representerer den en helt ny tjeneste. Slikt viser at det er vilje til å jobbe med dette.