Norske nazister ville sende tatere til konsentrasjonsleirer

Det går fram av en rapport om behandlingen av taterne eller romanifolket i Norge de siste hundre årene, melder NRK. Rapporten legges fram senere mandag.

– Sjefen for sikkerhetspolitiet, politiministeren og justisministeren. Alle mente at den mest effektive og enkleste muligheten ville være å sende dem til østområdene eller til tyske konsentrasjonsleirer i Polen, sier historiker Per Haave til NRK.

– Skulle ikke leve på tatervis

Han er med i tater/romaniutvalget, som har undersøkt behandlingen disse gruppene har fått i Norge gjennom tidene. Haave forteller at de norske nazistene mente at taterne var mindreverdige, og ville ha slutt på omstreiferlivet mange av dem levde.

– I den fremtidige endestaten skulle ingen leve på tatervis, forklarer Haave.

Men Quislings menn fikk likevel ikke sendt tatere til dødsleire i Polen.

– Man regnet ikke med at tyskerne ville ta imot dem der nede. Dessuten innså de at det ville by på praktiske problemer, sier Haave.

Sterilisering

I stedet ble det i Norge valgt en ordning der alle måtte registreres, og den som ikke sluttet med omstreiferlivet skulle sperres inne.

– Interneringen hadde som mål å avskaffe den eksisterende reisingen. Steriliseringen hadde som mål å avskaffe den fremtidige.

Det er tidligere påvist at det ble gjennomført omfattende sterilisering av tatere i Norge på 30 – og 40 – tallet. I tillegg har Øystein Hetland, som er stipendiat og forsker ved Holocaust-senteret i Oslo, funnet ut at vanlige politifolk allerede lenge før krigen ville gå hardt til verks mot taterne.

– Det var utbredte holdninger om at taterne var et kriminelt problem, og at hvis man hadde blitt kvitt taterne, så hadde man også blitt kvitt mye av kriminaliteten, sier Hetland.

Han legger til at det ved Politiskolen i 1935 ble sagt at Norge hadde mye å lære av Tyskland når det gjaldt registrering av tatere.

– Nesten verre etter krigen

Knut Vollebæk har leder arbeidet med rapporten som legges frem i dag. Han sier at det som har gjort sterkest inntrykk har vært å høre historier om overgrep og diskriminering.

– På mange måter er det blitt en usynlig folkegruppe. Man ønsket å skyve dem bort. Det var hele politikken. De skulle være bofaste, man skulle ta barna, man skulle forandre deres livsstil, slik at de ikke skulle synes, sier Vollebæk.

Han forteller at mange av bidragsyterne til rapporten har fortalt at situasjonen også i årene etter andre verdenskrig var preget av diskriminering.

– Det er mange av våre tatervenner som sier at situasjonen etter krigen nesten var verre enn under krigen. Da skulle man gjenoppbygge landet, og hadde enda mindre plass for mennesker som ikke marsjerte i takt, sier Vollebæk.

Han mener det den dag i dag finnes mye uvitenhet og fordommer blant nordmenn når det gjelder tatere.

– Vi ser dessverre at diskriminering og utestenging fortsetter i dag. Vi hører fortsatt historier om mobbing i skolen. Vi hører historier om folk som søker lærlingplass, og blir avvist, nettopp fordi de kommer fra romani - og taterfamilier. Holdningene har ikke endret seg så mye, selv om behandlingen heldigvis er annerledes.