Vil sette ned stønad for å hindre fattigdom

Keshvari er fast vikar for Siv Jensen på Stortinget, medlem av Helse- og sosialkomiteen i Oslo og innvandringspolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.

Frp-politikeren mener det viktigste man kan gjøre for å bekjempe barnefattigdom, er å jobbe for at innvandrerfamilier får færre barn.

– Det norske velferdssystemet er laget for å hjelpe personer som uforskyldt får problemer med økonomien. En kan ikke forvente at det offentlige skal hjelpe når en bevisst setter seg i en vanskelig økonomisk situasjon ved å få mange barn, sier Keshvari.

• Les: Kraftig økning av fattige barn i Norge

– Får for mye støtte

Statistikk fra SSB viser at familier med minst tre barn har langt større risiko for å leve i fattigdom enn familier med ett eller to barn.

Likevel mener Keshvari medisinen er å kutte i den økonomiske hjelpen de får.

– Noe av det som fremkom i Brochmann-utvalget, var at for dem som har to eller flere barn, vil det i mange sammenhenger ikke lønne seg å arbeide. Vi ser enkelteksempler der en enslig somalisk mor får mer i samlet støtte fra det offentlige enn det hun ville klart å tjene selv i arbeid.

– Så de som får mange barn, får for mye i støtte?

– Ja, man må se på det også. Det er ikke noe tak på samlet offentlig støtte. Det er en problemstilling som blir reist blant annet av Brochman-utvalget, sier Keshvari, som kom til Norge som flyktning fra Iran i 1980.

– Hvordan henger det sammen at du mener at dem med mange barn både får for mye penger, og at du peker på at de er fattige?

– Når de ikke er i arbeid, klarer de ikke å forsørge sine egne familiemedlemmer. Det jeg gjør, er å vise til Brochmann-utvalget, som slår fast det samme. For dem som har to eller flere barn, får de samlet sett så mye støtte at det ikke lønner seg å jobbe. Og den viktigste veien ut av fattigdom, er å få folk til å komme seg i jobb, sier Keshvari.

– Men samtidig sier du jo at de får enda mer penger hvis de ikke jobber. Hvordan kan de da være fattige?

– Det er det spørsmålet man må stille seg når man har de velferdsordningene vi har. Når de får flere penger gjennom velferdsordninger enn de er i stand til å tjene ved jobb, må man stille seg det spørsmålet. Det kan rett og slett være at de har for mange barn.

• Les: Store fattigdoms-forskjeller blant innvandrere fra naboland

– Ikke bærekraftig

Keshvari illustrerer problemet med følgende eksempel:

– Det er ingen bedrift som sier til en alenemor eller alenefar som søker jobb, at de uten barn vil få 450.000 kroner, de med to barn får 530.000, eller at de med seks barn får 700.000. Men de offentlige støttene, som barnebidrag og bostøtte, bidrar til at mennesker får så mye samlet støtte at de ikke har råd til å ta seg jobb, sier Keshvari.

– Ser du paradokset i at man skal forhindre fattigdom ved å redusere støtteordningene til nettopp dem som er rammet av fattigdommen?

– Nei. Man er nødt til å finne bærekraftige og langsiktige virkemidler. Det å gi mennesker passiv, økonomisk bistand løfter ingen ut av fattigdom. Det viktigste man kan gjøre for å løfte folk ut av fattigdom, er utdanning og arbeid. Derfor må man tilpasse støtteordninger slik at det mest lønnsomme alltid er å jobbe, svarer Keshvari.

• Les: – Barna har ikke tid til å vente

Vil ramme barna mer

– Å kutte i sosialstønadene er uaktuelt for Venstre. Det rammer kun de fattige barna enda mer, sier nestleder i Venstre og medlem av Finanskomiteen Terje Breivik.

– Jeg er enig i at arbeid er en viktig vei ut av fattigdom. Men vi legger ikke til rette for det ved å straffe fattige barnefamilier, sier Breivik.

I regjeringssamarbeidsavtalen fikk Venstre gjennomslag for at det skulle utarbeides en tiltakspakke rettet mot barn i fattige familier.

– Den rødgrønne regjeringen klarte ikke å snu utviklingen med et økende antall fattige barn. Nå har Venstre store forventninger til og klare krav til den blåblå regjeringen om å få ned antall fattige barn i Norge, sier Breivik til NRK.

– Skal vi løfte barn ut av fattigdom, må vi øke barnetrygden, redusere SFO-prisene for de fattigste familiene og gi et tilbud om gratis barnehagetilbud slik at foreldrene gis tid og mulighet til utdanning eller lønnet arbeid, mener han.

Han mener forslaget til Keshvari er urealistisk.

– Heldigvis er det ikke flertall i Stortinget for å kutte i sosialhjelpen, sier Breivik.

• Les: Slik vil partiene løse fattigdomsproblemet

– Forslaget er helt hinsides

– Det er opprørende å høre at Keshvari skylder på personlig moral som en årsak til at folk har det vanskelig. Å påføre andre skam, er ødeleggende for de som rammes og fører til ekskludering, sier stortingsrepresentant Karin Andersen (SV).

Hun mener «forslaget fra Frp er helt hinsides».

– Statsministeren kan umulig godta et råpopulistisk forslag om økonomisk straff dersom vanskeligstilte får mange barn. Det bør hun straks avklare, sier Andersen til NRK.

– Det er veldokumentert og kjent at deler av innvandrerbefolkningen strever med å få jobb. En enslig somalisk mor uten språkkunnskaper, får ikke automatisk jobb dersom man tar fra henne inntekter. Dette vil bare føre til at hun og barna blir enda fattigere, sier hun.

– Det er også veldig spesielt at Frp skal bestemme hvor mange unger folk skal få lov til å ha. Barnetrygden går til alle familier uansett om man har mye eller lite. Det er penger som skal til barna. Man kan ikke straffe barna økonomisk fordi foreldrene sliter med å komme ut i arbeidslivet. Dette forslaget vil gå utover barn som allerede lider under fattigdom, sier Andersen.

Nærmer seg norske fødselstall

Marianne Tønnessen i SSB har sett på hvor mange barn innvandrerkvinner i Norge får, også kalt samlet fruktbarhetstall.

– Innvandrerkvinner får i gjennomsnitt flere barn enn kvinner som ikke er innvandrere, men det er to veldig tydelige tendenser. Jo lenger de bor i Norge, jo lavere blir fruktbarhetstallene. Den andre tendensen er at de nyankomne innvandrerne får færre barn nå enn de nyankomne innvandrerkvinnene fikk tidligere.

Statistikken viser med andre ord at innvandrerne nærmer seg norske fødselstall. Mange av landene familiene kommer fra, har også lavere fødselstall nå enn tidligere.

Nyankomne innvandrerkvinner fra Afrika får i gjennomsnitt litt under 4 barn per kvinne, mens de som har bodd her over ti år, får gjennomsnittlig litt under 2,5 barn per kvinne.

Nyankomne innvandrerkvinner fra Afrika fikk på midten av 90-tallet over fem barn per kvinne, mens de nå (tall for 2012) får under fire barn per kvinne.

• Les også: Eksperter avliver Frp-myte: – Vi blir ikke minoritet i eget land
• Innvandringsmytene – overdrivelser eller harde fakta