Gunhild Stordalen: – Jeg holdt på å miste alt

Vel sju måneder etter at hun ble sykmeldt og den potensielt livstruende diagnosen systemisk sklerodermi ble stadfestet, er Gunhild Anker Stordalen tilbake igjen på podiet.

Mandag åpner hun den andre internasjonale EAT-konferansen i Stockholm. EAT er en stiftelse som jobber for bærekraftige løsninger på verdensproblemer innen mat og helse, og Gunhild Stordalen er grunnleggeren.

Hun gleder seg over at konferansen har vokst siden starten i fjor.

– Nå har vi dobbelt så mange partnere og mange nye prosjekter er i gang, forteller hun.

Det hadde hun ikke trodd for bare et halvår siden. NRK fikk være med henne på oppladingen, på joggetur i Kongsskogen på Bygdøy.

– En gave å løpe igjen

– Når man har holdt på å miste alt, tar man ingenting for gitt lenger. De bitte små tingene, puste frisk luft, setter man enda mer pris på.

Fra november til januar var Stordalen innlagt på et sykehus i Utrecht i Nederland. Her fikk hun eksperimentell stamcellebehandling.

– Det så uhelbredelig ut, men takket være medisinsk teknologiske undre, så er det mulig. Det gir håp og optimisme, også for andre, sier Stordalen.

• Gunhild Stordalen: Jeg skjønte at dette ikke var gode nyheter

Men selv om Stordalen kjenner seg bedre enn på lenge, preger sykdommen henne fortsatt.

Resten av livet må hun leve med det som Raynauds fenomen, også kalt likfingre.

– Jeg får kramper i de små blodårene i hendene med én gang det er kaldt. Holmenkollstafetten var det første stuntet jeg gjorde utendørs. Det var bikkjekaldt, fastslår hun.

• Gunhild Stordalen forteller om sitt livs kamp

– Hard mot meg selv

NRK ble med Stordalen til Rikshospitalet til kontroll. En rekke blodprøver skal tas, og hun setter sin lit til at nyhetene er gode.

– Eksperimentell behandling vet vi jo lite om. Kanskje trenger jeg en tilsvarende behandling senere. Men nå ser det ut til at jeg er frisk. Alternativet er jo veldig dårlig.

• Rikshospitalet starter stamcellebehandling

Hun oppsummerer året som både vondt og lærerikt. Før jul var hun helt utmattet, men slapp aldri tanken på at hun skulle opp igjen.

– Jeg har vært hard mot meg selv. Da jeg først forsøkte å løpe, var det forferdelig vondt. At det nå igjen kjennes bra med en løpetur, er fantastisk! Det er som om jeg har fått en ny motor.

Fornektelse

– Det jeg har lært mest av var min egen fornektelse av at jeg var syk. Jeg hadde ikke tid til å stoppe opp, jeg kjørte bare på. I ettertid tenker jeg at det er mye likhet i det jeg var igjennom, og det som skjer globalt. Særlig i forhold til klima og miljø.