Terapeuter får skader av å høre om overgrep mot barn

Per Isdal (56) er psykologspesialist og psykoterapeut, og grunnlegger av stiftelsen «Alternativ til vold», som er et behandlingsopplegg for menn og kvinner. Han har i mange år arbeidet som terapeut og veileder for overgripere og voldelige personer.

Smittet av vold

Slitasjen som oppsto fra daglige møter med voldsutøvere og overgripere har ført til at han sto i fare for å bli utbrent. Selv har han kalt det å bli «smittet av vold».

– Det jeg hørte fylte meg gradvis med sinne, hat og aggresjon. Jeg følte etter hvert avsky for de jeg skulle hjelpe, forteller Isdal til Ukeslutt.

I 12 år behandlet han voksne som har begått grove overgrep mot barn, før det sa stopp i ham selv.

Han møtte veggen, i likhet med mange som jobber med den type saker. Og dermed dykket han ned i årsakene for å finne ut hva som skjedde.

Posttraumatisk stress

– For hjelpere er den viktigste helserisikoen å få en posttraumatisk stressforstyrrelse. Det vi hører, det vi får innblikk i, det fester seg i oss, i kropp og hjerne, og kan styre våre liv. Vår psykiske helse blir dårligere, og når hjelperen rammes, vil det også gå ut over de sakene vi jobber med, og dermed barna.

–Hvis behandlerne ikke blir tatt vare på, er det til syvende og sist barna som er utsatt for overgrep, som betaler prisen, sier han.

Han forteller at han hadde en tro på at han ikke skulle ta med jobben hjem, men det holdt ikke.

–Når vi får høre om forferdelige ting, spesielt mot barn, så blir ikke det borte, det setter seg i minnet, og det lar seg ikke fjerne. Da er utfordringen å klare å takle dette uten å bli sjuk over tid.

Prøver å holde distanse

Gunhild Lærum er advokat, og har både forsvart overgripere («Lommemannen») og vært bistandsadvokat for ofre. I retten har hun sett og hørt det meste.

– Noen ganger, som i barnepornosaker for eksempel, når vi ser på bilder og filmer av barn som er utsatt for de groveste overgrep, så ser jeg reaksjoner fra juryen. Noen gråter, andre kaster opp.

– Slike reaksjoner hadde jeg selv helt sikkert hatt, om jeg ikke hadde hatt min profesjonelle rolle oppi dette, sier Lærum.

Hun sier hun er helt avhengig av å holde på en profesjonell distanse til det hun hører.

– Er du blitt kynisk?

– Jeg må dessverre si ja til det. Jeg lar meg ikke overraske lenger. Så ja, jeg er blitt kynisk.

Bilder som blir i minnet

I retten denne dagen har hun i flere timer hørt en liten gutt fortelle om de mest groteske overgrep fra mor og stefar mot en barneflokk. Ifølge tiltalen startet overgrepene da de yngste barna var ett og to år gamle.

– Mange mennesker tenker at når noe er så alvorlig, så stygt, så kan det ikke ha skjedd, sier hun.

Lærum har selv en sønn. Hun sier hun prøver så godt hun kan å holde bildene hun får se i rettssalen unna tankene når hun går fra jobben.

– Hvis disse bildene begynner å dukke opp i hodet hele tiden, så går det jo ikke så bra, sier hun.

Men hun innrømmer at det er noen saker hun aldri glemmer, og da tenker hun særlig på én sak som gikk innpå henne.

Beintøft

– Det var en barnefordelingssak hvor jeg representerte mor. Begge foreldre ville ha den daglige omsorgen. Saken endte med at faren satte fyr på huset med seg selv og barna i. Bare ett av de fire barna overlevde. Det syntes jeg var helt jævlig.

– Så det er klart at da ... Den begravelsen var jeg i. Det er det jævligste jeg har opplevd, å se de små kistene. Det var helt forferdelig.

Gunhild Lærum kremter.

– Det er beintøft å holde på med dette.

Hun sier dette gjelder alle hjelperne som er involvert – både advokater, dommere og jury. Det gjelder også etterforskerne i politiet som sitter med bilder og filmer dag etter dag, i lang tid.

– At politifolkene som etterforsker og sitter med dette over tid, trenger hjelp, eller profesjonell bistand, for å klare å takle det, er ikke vanskelig å forstå, sier hun.

Selv mener hun at vekselbruken hun selv opplever i jobben, redder henne.

– Hvis du kun jobber med slike fryktelige saker, hver eneste dag, og kun ser det fra én side, så tror jeg faren for å bli merket, er større. Jeg jobber også med andre typer saker som ikke involverer barn, og det tror jeg er en veldig stor fordel, sier Gunhild Lærum.