Thereses mor: – Jeg vil vite hva som har skjedd med barnet mitt

– Hun er i tankene mine hver dag. Men jeg klarer ikke å se veldig lenge om gangen på bilder av henne, da gjør det veldig vondt. Da føler jeg at jeg blir gal, at jeg knekker helt sammen, sier Inger-Lise Johannessen til NRK.

Det er gått 25 år siden Therese Johannessen forsvant sporløst fra Fjell i Drammen 3. juli 1988.

– Tenker du i dag at Therese er i live?

– Mange ganger tenker jeg det, og at det plutselig skal ringe på her. Hører jeg for eksempel en bil kjøre opp på gårdsplassen her, tenker jeg: «Tenk om de kommer med Therese, tenk om det virkelig skjedde!»

Denne uken har det igjen kommet teorier om hva som hendte med Therese.

En person har fortalt Inger-Lise Johannessens advokat at Therese i 1988 ble bortført og drept. Kvinnen skal ifølge advokaten ha opplyst hvor levningene ligger. Politiet har sagt at de skal avhøre kvinnen før de eventuelt begynner å søke.

• Gravde etter Therese lørdag – fant ingenting

For Inger-Lise som mor er det krevende hver gang det blir tent et håp. Nå må hun takle det igjen.

– Hvorfor er det så viktig å få et svar?

– Jeg vil vite hvor barnet mitt er. Jeg vil vite hva som er skjedd med barnet mitt. Det er barnet mitt, sier Inger-Lise.

«Mamma, kan vi være ute litt til?»

For det var en tid der eldstedatteren var noe annet enn Therese-saken, en tid hvor hun bare var Therese. Hvor hun likte å pynte seg med penkjoler, lakksko, øreringer og kjeder, hvor hun lekte med lillesøsteren og sang i kor.

Therese var pliktoppfyllende og til å stole på, sier Inger-Lise. Hun pleide alltid å si fra hvis hun skulle gå til noen, og ville aldri ha blitt med fremmede frivillig.

Sommerkvelden 3. juli 1988 fremstår som et mysterium. Therese (9) og lillesøsteren Elena (6) ville leke utenfor høyblokkene på Fjell i Drammen.

– Da det begynte å regne, sa jeg at de måtte komme inn. «Mamma, kan vi ikke være ute litt til? Kan vi ikke bare få en paraply ut?,» sa de da. Så jeg hentet paraplyer til dem, før jeg gikk ned i vaskekjelleren. Da jeg kom opp, kom Elena og en venninne og lurte på om de kunne få lov til å gå i kiosken og kjøpe seg noe. Da spurte jeg hvor Therese var. Og da...

Inger-Lise stopper opp og holder seg for munnen. Leppene skjelver.

Tankene på da hun løp ut foran høyblokken og ropte på Therese, høyere og høyere, vil ikke slippe taket. Tankene på hvordan fortvilelsen bygde seg opp, og panikken festet taket. Therese svarte ikke på morens rop den kvelden.

Har skrevet om det vonde

Da Inger-Lise ble innlagt på sykehus etter å ha besvimt den kvelden Therese forsvant, ga legene henne en dagbok og ba henne skrive i den. Det eneste hun klarte å få ned på papiret da, var «ungen min, ungen min».

Nå har hun tvunget seg til å skrive om det vonde i boken «Therese – Mammas historie», blant annet for å hindre at Therese blir glemt etter at saken ble foreldet i sommer.

For nær 13.700 observasjoner, over 4600 tips og flere enn 10.600 kartlagte personer til tross, har politiet aldri klart å finne ut hva som skjedde med Therese.

Inger-Lise skrev selv to åpne brev til den eller dem som tok Therese fra henne:

«Hvis du visste hva du har gjort med meg og min familie, lidelser vi går gjennom, da hadde du kanskje gitt oss et lite tegn på hvor vi kan finne henne… Jeg må vite hva som har skjedd med henne. Hvor er hun? Gi lyd fra dere…deg…»

Håpet var å appellere til gjerningsmannens hjerte og samvittighet. Men Inger-Lise fikk aldri noe svar.

Uvissheten har vært tyngende og altomfattende. Inger-Lise har slitt med skyldfølelse, tenkt på hvorfor hun ikke kunne hjelpe Therese, og hatt voldsomme raseri- og angstanfall.

Tidvis har smerten vært så tung å bære at Inger-Lise har forsøkt å gjøre slutt på alt.

Men hun har aldri gitt opp håpet om å finne svar. Hun har fortvilet forsøkt å gjøre alt hun kan for å finne den forsvunnede datteren. Når hun har mottatt tips fra personer som hevder de er synske, har hun sendt ut slektninger eller venner med spader og lommelykter.

Gang på gang er håpet blitt tent, for så å bli knust.

Trodde aldri på Thomas Quick

Therese-saken tok en helt ny vending i 1996 da Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick, sa at han hadde bortført og drept Therese.

Opplysningene fra Quick førte politiet til Ringen-tjernet ved Mysen i Østfold. Der fant politiet det de trodde var benrester fra Therese, men som senere viste seg å være en trebit.

– De sa: «Inger-Lise, vi har funnet en liten levning fra Therese, et lite ben» og lurte på om jeg ville begrave det sammen med litt jord benet hadde ligget i. Da svartnet det helt for meg, sier Inger-Lise til NRK.

Hun valgte å følge deler av rettssaken mot Thomas Quick, selv om hun aldri trodde at han faktisk var datterens drapsmann.

«Rettssaken nærmet seg. Jeg følte meg fortsatt som fanget av uvissheten. Nå følte jeg meg i tillegg som en fange av Quicks galskap,» skriver Inger-Lise i den nye boken.

Hun skriver om hvordan tvilen når det gjaldt Quick som gjerningsperson, økte underveis i rettssaken, og hun klarte ikke å slå seg til ro med dommerens beslutning.

«Quick var gjerningsmannen, sa dommeren. Han drepte Therese. Det var nå slått fast. Jeg hadde selv hørt stemmen til Quick, deler av forklaringen hans, og til og med møtt blikket hans. Kunne jeg tro på ham? De fleste sa jeg måtte det. Men tro på ham? Jeg trodde aldri på Thomas Quick. Det var så mye av det han sa, som ikke stemte.»

I mars 2011 ble han da også frikjent for drapet på Therese.

Lillesøster: – Er født inn i en stor sorg

Inger-Lise beskriver de siste 25 årene som et helvete. Hennes to døtre, Thereses lillesøstre, Elena og Tine har vokst opp i en familie i krise.

Elena var seks år da Therese forsvant, og var den som lekte med Therese utenfor familiens blokk den skjebnesvangre kvelden i 1988. Hun har fortrengt mye, men husker bruddstykker av kvelden.

Hun husker politiet som sto hjemme i stua deres, og hun husker lysene fra lommelyktene i mørket som søkte etter storesøsteren hennes, forteller hun i morens bok.

– For å beskytte oss, snakket ikke mamma så mye om Therese til oss. Hvis det sto artikler i avisene om Therese-saken, kunne mamma legge dem bort. Og vi sluttet å spørre. Vi så jo hvor sliten og lei seg hun ble etter å ha snakket med politiet eller med journalister. Hjemme prøvde vi å snakke om mer hverdagslige ting. Sånn kom vi oss gjennom dagene. Men vi tenkte på Therese hver dag likevel, sier Elena.

Elena er nå blitt 31 år og har selv en datter som er like gammel som Therese var da hun forsvant.

– Jeg er nok blitt mer nysgjerrig på Therese ettersom jeg selv er blitt voksen. Jeg vil jo helst tenke på henne som søsteren min, ikke som hun som forsvant eller som «Therese-saken».

Tine lå i mammas mage da Therese ble borte. Tine fikk aldri møte storesøsteren, men Therese hadde sett henne på ultralyd og klappet på mammas voksende mage. Da Inger-Lise fødte yngstedatteren i desember 1988, ga hun henne navnet Tine Therese.

– Jeg føler jeg er født inn i en stor sorg, sier hun, som nå er 24 år.

– Jeg følte at Therese-saken hele tiden sto mellom mamma og meg. Jeg håpet bare at politiet skulle finne Therese, sånn at vi kunne gå videre som en familie og ikke hele tiden ha livet på vent, forteller hun i den nye boken.

«Er det virkelig over?»

3. juli har alltid vært vond å komme gjennom. I år var dagen ekstra vanskelig. 3. juli i år var det nemlig nøyaktig 25 år siden Therese forsvant, og saken var med det foreldet.

• Les også: Gir ikke opp Therese-saken

I dagboken sin beskriver Inger-Lise hvor urettferdig det oppleves.

– «Tenk at det er 25 år siden jenta mi ble tatt fra meg. Er det virkelig over i dag?, husker jeg at jeg tenkte da jeg våknet. Har de gitt opp jenta mi nå?», leser hun.