– Flere ber om hjelp til å dø

– Det beste hadde vært om noen kunne hjelpe meg til å dø i Norge, sier Oslo-kvinnen til NRK.

Hun er helt klar i hodet, men lammet og sengeliggende etter fire hjerneslag – en situasjon hun ikke kan holde ut. Men siden aktiv dødshjelp er forbudt i Norge, må hun til Sveits for å dø.

Pedersen er ikke alene om å ønske en flybillett til Sveits som en del av sin siste reis.

• LES OGSÅ: Belgia innfører aktiv dødshjelp uten aldersgrense

Flere ringer med bønn om hjelp

Foreningen Retten til en verdig død har så langt i år blitt kontaktet av mellom ti og tolv nordmenn som ønsker hjelp til å dø – mange av dem i Sveits.

Foreningen har ikke statistikk tilgjengelig fra tidligere år, men sier at årets tall er en svært merkbar økning fra tidligere år.

– Men vi kan dessverre ikke hjelpe, siden det er forbudt å hjelpe noen til å ta livet sitt her i landet. Trer vi støttende til frykter vi at vi bryter norsk lov, sier foreningens organisasjonssekretær, Olav Weyergang-Nielsen, til NRK.

Han har de siste tre årene har jobbet for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge. Han har svært liten støtte i Stortinget, hvor Fremskrittspartiet er det eneste partiet som er for.

• LES OGSÅ: Rotevatn i Unge Venstre vil ha aktiv dødshjelp

– De vil ikke visne

Foreningen Retten til en verdig død hevder likevel at aktiv dødshjelp har bred folkelig oppslutning.

– Dette dreier seg om enkeltmenneskets rett til å bestemme over egen kropp. For mange er det viktig og riktig å samle sine nærmeste til et ordentlig farvel mens de ennå er oppegående. De vil ikke visne og ligge der hjelpeløse med store smerter mens familien er til stede. Det opplever de som uverdig. De vil ha en verdig død, sier Weyergang-Nielsen.

Han mener det er viktig at Lydia Vogler Pedersen står frem med sitt ønske om å dø – tabuene rundt temaet er fortsatt store, og det er et sårt og vanskelig tema, ikke minst med tanke på ens nærmeste.

– Jeg kan ikke få det noe verre enn jeg har det nå. Jeg har levd det livet jeg kan leve. Det er ikke no liv å bare ligge her og ikke kunne bevege seg i det hele tatt, sier Pedersen, som bare kan bevege høyre armen.

Weyergang-Nielsen tror ikke det er realistisk med en endring av lovverket i nær fremtid, men er likevel overbevist om at det kommer en endring.

– En dag vil politikerne ta inn over seg at det er flertall i befolkningen for en eller annen form for dødshjelp, sier han

– Smertelindring viktigere enn dødshjelp

Kristelig Folkepartis helsepolitiske talskvinne, Olaug Bollestad, føler med Lydia.

Samtidig advarer hun mot å la enkeltsaker styre den overordnede debatten om det følsomme temaet.

– Jeg skjønner hennes utfordringer. Og så er det dessverre slik at debatten om aktiv dødshjelp gjerne dukker opp når vi hører om enkeltskjebner som dette, sier KrF-politikeren.

Bollestad frykter at skjebner som Lydia og et helsevesen som ikke tar seg godt nok av alvorlig syke og døende, skal føre til at vi etter hvert godtar aktiv dødshjelp i Norge.

– Det må ikke skje. I land som har tillatt aktiv dødshjelp, ser vi at det har blitt vanskelig å sette grenser. I Nederland gir de for eksempel deprimerte og barn helt ned til tolv år hjelp til å dø, sier Bollestad, som mener at det viktigste nå er å verne om livshjelpen.

Bollestad i KrF vil heller styrke den smertelindrende og smertereduserende omsorgen, såkalt palliativ behandling.

– Vi skal ikke ta liv, men skape et liv rundt alvorlig syke og døende. Det er slik vi skal hjelpe mennesker som Lydia ut av livet. I dag har vi dessverre ikke nok kunnskap og kompetanse på dette området, og altfor ofte blir mennesker som Lydia en kasteball i et system der de til tider gjemmes bort. Vi trenger et faglig løft – både i sykehus, sykehjem og i hjemmetjeneste, sier Bollestad.