For 25 år siden ble 1.100 russiske tømmerstokker funnet i fjæra i den lille bygda Syltefjord i Båtsfjord kommune på Finnmarkskysten.
Disse stokkene ble samlet sammen, og av dem ble det bygd et hus.
– Det er bygd 100 prosent av rekved. Du finner ikke en plankebit her som er kjøpt noe sted, inklusiv alle møbler og alle dører. Beslagene er rota fram fra jorda, sier eier Vidar Norberg.
Da alle andre etterhvert flyttet fra bygda, bestemte eier Vidar Nordberg seg for å gjøre huset om til noe annet.
– Jeg startet det for moro skyld, fordi alt var så billig i 1989. Da jeg kom hit var jeg så rastløs at jeg satte i gang med en liten prøvekafé. Så har snøballen bare rullet og etterhvert har jeg åpnet for turisme. Alt var tilfeldig, ingenting var planlagt, sier Nordberg.
- LES OGSÅ: Fuglefjellene i Syltefjord
Landets høyeste postnummer
En gang hadde Syltefjord i Båtsfjord kommune både butikk, skole og Norges høyeste postnummer, 9992. Men postnummeret forsvant med de fastboende.
I dag er husene blitt til hytter, og stedet et turistmål. Syltefjord lokker nemlig til seg turister, og noen av dem finner frem til Nordbergs kafé.
I dag betegner eieren selv sitt konsept for Norges mest ulønnsomme kafé.
– Jeg ser jo på det nesten som ferieplassen min. Jeg driver nok Norges minst lønnsomme kafe. Det kommer jo nesten aldri folk hit, fordi det ligger så avsides. Så jeg sitter stort sett alene i kafeen hele sommeren, poengterer han.
Og han vil egentlig ikke ha så mye folk der. Gjestene kan likevel komme så lenge han selv er våken.
- LES OGSÅ: Postkort fra Båtsfjord
- LES OGSÅ: Her tørker de både fisk og torskehau
Parmayoga bak arbeidet
Inne i kafeen ligger det mange timers hardt arbeid bak hver stol, hvert bord og hver bygning.
– I min ungdom studerte jeg yoga, og jeg hadde lyst å gjøre det her som en liten yoga. Noe som kalles for parmayoga. Det vil si full innsats uten å tenke på resultatene, bare glede seg over øyeblikket og bare glede seg over jobben, forteller kafeeieren.
Og gleden av å treffe nye mennesker får han til å komme tilbake hvert år. Men hvor lenge gjestebøker skal lages vet han ikke.
– jeg lever her og nå, og hva som skjer etterpå det vet jeg ikke, og det tenker jeg ikke på. Sånne konspeter som dette forsvinner med min generasjon, men jeg håper noen etterpå kan bruke eiendommen, avslutter Nordberg.
