Øya som rørte dronningen til tårer

Dronningen blir så betatt av det hun ser og dem hun møter at hun nesten tar til tårene.

• Les også: Stor stas i Troms i 1992

Idyllisk øyverden

Slik har Sommarøy og øysamfunnet her ute betatt folk fra hele verden.

Om sommeren merker man seg først de flotte, kritthvite strendene, utafor øyene ligger storhavet blankstille. Er det natt skinner midnattssola og skaper en eventyrlig stemning over øyene og skjærene som ligger strødd utover. Ute mot nordvest ser man øya Håja som reiser seg bratt opp av havet.

Det kan også være vakkert om vinteren, når nordlyset kaster sine slynger over himmelen. I sør ses Senjafjellene i det vakre måneskinnet, blått, magisk, og lysene fra bygdene omkring speiler seg i havet, jo det er vakkert og idyllisk på yttersia.

Det er på de gode dagene, men selvsagt kan været slå til her og skape et annet bilde.

Levedyktig på grunn av torsken

Men det er ikke bare idyll i dette øysamfunnet på yttersia, på Sommarøya, Hillesøy og Brensholmen.

For folket i de tre bygdene, hvor det i dag bor rundt 5–600 mennesker, har i generasjoner skapt et levedyktig samfunn der fiskeriene har vært alfa og omega. Gjennom tidene har det vært en av Norges viktige fiskevær.

Ifølge arkeolog Guttorm Gjessing så ble det etablert handelssted på Hillesøy allerede i 600-årene, og ut fra dette gror det norsk bosetting fram i områdene rundt. (Kilde: Kulturbilder fra gamle Hillesøy; Carl Bertheussen og Jens Solvang).

Her ute, på den ytterste bebodde øya, finner man fremdeles den gamle kirketomta hvor det har stått ulike kirker fra seinmiddelalderen og fram til slutten av 1800-tallet. Da ble kirka flyttet til Brensholmen. I denne kirka finnes et alterskap man regner med er fra 1400-tallet.

Gammelt fiskevær

Årsaken til det livskraftige samfunnet er fisken i havet og særlig torsken som hvert år i uminnelige tider har lagt sin vandring like utafor på sin vei til Lofoten og Vesterålen for å gyte.

Det finnes ifølge Jens Solvang dokumenter som viser at Hillesøy allerede i 1611 hadde fremmede fiskere som fikk tak over hodet, mens trøndere og bergensere hadde boder og bruk og drev oppkjøp av fisk. Det samme var tilfelle på Sommarøy og Håja. (Kilde: Kulturbilder fra gamle Hillesøy).

Det var kort vei til fiskefeltene og det ble etablert fiskemottak på mange av småøyene på yttersia, øyer som nå er fraflyttet. En av dem er karakteristiske Håja, der det ble startet et mottak i 1896.

• Les mer om den kulturhistoriske utviklingen her:

Sommarøy ble ifølge Wikipedia etablert som handelssted på slutten av 1800-tallet. De første fiskebrukene som også har eksistert i moderne tid, kom på denne tida, Bernt Hansen Eftf ble grunnlagt i 1890.

Siden da har det vært aktivitet og på det meste var det fire fiskebruk i drift. I flere tiår har de to bedriftene Hjalmar Johansen AS og Bernt Hansen Eftf vært hjørnesteinsbedrifter på Sommarøy. De drev med mottak og foredling av fisk og sysselsatte i de hektiske periodene 50–60 mennesker.

Konkurranse fra Kina

Men på 2000-tallet ble det tøft for fiskeindustrien, de to bedriftene gikk med underskudd og måtte tære på egenkapitalen og til slutt ga de opp. Sammen med dem gikk mange andre bedrifter langs kysten konkurs i denne perioden. I stedet ble fisken sendt til Kina der billig arbeidskraft overtok jobben til «jentene på fileten».

– Vi måtte ta konsekvensen av de høye norske arbeidskostnadene, og sende den jobben utenlands.

Vi lever i et høykostland, og jeg tror ikke det finnes noen politisk avgjørelse som kan gjøre akkurat de forholdene stort mye bedre for videreforedlingsindustrien vår, sa daglig leder Bernt Hansen den gang til avisen Tromsø.

I 2007 la Hjalmar Johansen AS ned driften og lokalene blir i dag ikke brukt til fiskeproduksjon. Bernt Hansen Eftf ble solgt til Norway Pelagic og har siden spesialisert seg på bearbeiding av sild og lodde. De er den største bedriften her ute med rundt 50 ansatte.

I tillegg tar Ivan Lorenzen Fiskeforretning, som etablerte seg på Brensholmen i 1993, imot fisk. Et trettitalls sjarker fra området leverer til bruket.

Mange dyktige fiskere

Også på sjøen viste folket her ute tidlig at de var driftige folk. Mens det på slutten av 1800-tallet, før motoren kom, gikk mest i fembøringer, har flåten modernisert seg utover på 1900-tallet.

Kåre Ludvigsen forteller at han fikk sin første 80-foting som 22 åring i 1964. Da fantes det et par større båter fra før.

– Det var garnfiske på Eggakanten som skapte behovet for større båter, de gamle sjarkene var for små til å gå ut dit. I tillegg kom blåkveitefiske. Det ble et generasjonsskifte, yngre folk og større båter tok over, forteller han.

Guttene lærte seg tidlig å bli fiskere, det var knapt noe alternativ yrkeskarriere. Så snart de var ferdig med skolen, var seinotfiske det neste.

– Det var vanlig å være med på seinotfiske om sommeren når de eldre fiskerne skulle ha ferie, sier Kåre Ludvigsen.

I dag er det to større båter igjen i tillegg til sjarkflåten. Det er «Skulbaren», et 125 fots kystfiskefartøy, som eies av Laila Hansen og sønnene og søsterskipet «Skagøysund» som eies av Kjell R. Hansen.

Kåre Ludvigsens rederi eide et tilsvarende fartøy, Kamøyfisk, fram til 2010, men solgte den.

• Les også: Trond kunne valgt å ta livet med ro

  

Fastlandsforbindelse

I tidligere tider var havet den viktigste transportåra og fram til 1978 var øyene uten fastlandsforbindelse. Både Sommarøy og Hillesøy var bilfrie. Den eneste forbindelsen til Kvaløya, øya på innsiden, var en sjark som fraktet passasjerer. Men i 1978 ble Sommarøybrua åpnet og åopnet en ny verden for folket her ute.

Fram til 1962 var det heller ingen veiforbindelsen mellom Sommarøy og Hillesøy og man måtte ro over den lille renna.

Du kan følge med hvordan det går med Sommarøy-samfunnet i tv-serien Yttersia, hver mandag på NRK1 kl. 2015.