– Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk

– Jeg tenkte på døden i starten. Da slo det meg at dette kunne gå riktig galt, men så tenkte jeg ikke noe mer på det, sier Nora Heitmann.

Hun er 14 år og har lymfekreft.

Sammen med mamma Vibeke Hansen har hun reist fra Borkenes i Kvæfjord kommune til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Det er her alle barn i Nord-Norge med kreft får behandling. Rundt 15 nye tilfeller i året.

• Les også: Skrev sang til barna etter kreftdiagnosen

Nora og Vibeke har fått rom innerst i gangen, forbi paradiset som er merket i gulvet, og fellesrommet som er pyntet fra vegg til tak med fargerike tegninger. Nora har ikke hår på hodet, i armen har hun en sonde koblet til en maskin som tikker jevnlig.

Se Noras egne bilder, og hør henne fortelle om livet sitt:

– Jeg savner håret mitt

– På dette bildet var jeg begynt å bli veldig dårlig. Jeg var veldig slapp og sov veldig mye. Jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen. Da jeg kom hjem, la jeg meg til å sove, så våknet jeg, spiste kanskje litt, hvis jeg fikk i meg noe mat i det hele tatt, og gikk og la meg igjen. Det var da vi forsto at noe var galt med kroppen min, forteller hun.

• Les også: – Alvorlig sykdom bør ikke forties eller gjemmes bort

Bildet på datamaskinen viser ei jente med et lurt smil, brunt langt hår og en brun genser. Det er tatt inne på Noras soverom, en klassiske selfie, som skulle brukes på bloggen hennes.

• Les også: Ingrid (17) fikk kreft-beskjeden lille julaften. Nå blogger hun om sykdommen

Nora var nemlig som mange andre jenter på hennes alder. Hun spilte fotball, var mye med venner, og hun blogget om hverdagslige ting, mote og klær.

10. februar postet hun et innlegg på bloggen som ikke er vanlig på tenåringsbloggene.

«Det første jeg tenkte på var jo selvfølgelig at jeg kom til å dø. Det de fleste forbinder med kreft er jo død. Jeg kommer til å klare dette uansett hvor mørkt det ser ut til tider. Ingen tvil om jeg skal komme meg igjennom dette også. Jeg lover hver og en av dere at jeg skal bli frisk, jeg kommer til å bli frisk og jeg skal gi alt for å bli frisk.»

Nå, fire måneder senere, blir Nora stille når hun ser på bildet av seg selv.

– Jeg blir litt trist. Jeg savner det lange håret mitt. Nå ser folk at jeg er syk. Da jeg hadde hår hadde jeg noe å beskytte meg bak. Jeg følte meg tryggere på meg selv da jeg hadde hår.

Hun er i Tromsø for den femte av seks cellegiftbehandlinger. De nærmere 1.000 leserne hennes har fulgt ferden via bloggen.

Måtte få ut tankene

– Da jeg ble syk foreslo mamma at jeg kunne bruke bloggen som en plass der jeg kunne få ut tankene mine. Jeg bestemte meg for å prøve det. Hvis det ikke føltes riktig å dele noe så personlig, kunne jeg jo bare slutte, forteller hun.

– Men jeg fikk kjemperespons fra folk. Støtten var enorm. Jeg har også fått mange nye lesere, både voksne og unge. Andre med kreft har tatt kontakt og fortalt at de kjenner seg igjen i det jeg leser. Friske mennesker sier at de har fått mer perspektiv på livet sitt når de har lest bloggen min. At de setter mer pris på å være frisk. Det har hjulpet meg veldig.

Likevel deler hun ikke alt på bloggen. Den siste tiden har hun ikke publisert bilder som viser for mye av hvordan hun ser ut nå.

• Les også: Kreft i all offentlighet

– Jeg ønsker ikke at familie og venner skal huske meg som den skallede jenta med kreft, men som den livlige jenta jeg var før jeg ble syk.

• Kreftforeningen: – Det er viktig å være åpen om sykdommen
  

Mor var også syk

Rundt 150 barn rammes av kreft i Norge hvert år. En tredjedel av tilfellene er leukemi, en fjerdedel er svulst på hjernen. Ett av ti barn som rammes av kreft får samme type kreft som Nora, lymfekreft.

– Jeg forsto alvoret da mamma sa at det var de samme symptomene som hun hadde da hun var syk, forteller Nora.

Mamma Vibeke sitter i en stol i det lille lyse rommet. Hun har fått en seng ved siden av datterens. For Vibeke er med på alt. Hun har også hatt lymfekreft, og kjent på de samme følelsene som Nora nå har.

– En ting er å få beskjed om at dattera di har kreft. Men det er ubeskrivelig når du vet hva hun må gjennom, sier Vibeke.

• Les også: Vakkert om barnekreft på kino og scene

– Mamma har vært utrolig viktig for meg. det har vært veldig godt å snakke med noen som vet hvordan jeg har det, og som kan gi gode råd, forteller Nora.

På det lille bordet mellom de to sengene er det fylt opp av pastillesker, bøker, mobiltelefon, nettbrett og PC. Nora har sett mye film den siste tiden. Hun har lest mye. Science fiction-bøker som «Hunger games» og «Divergent». Bøker som tar Nora med til en annen tilværelse.

• Les også: Kjemper mot kreften med folket i ryggen

Men hun har også hatt mye besøk, gjerne av bestevenninnen Amalie eller kusina Mariell.

– Vi pleier bare å prate, for det meste. Om hva som skjer på skolen, hva de har gjort og sånne ting. Det blir veldig mye prat om meg, sånn som situasjonen er nå, men jeg er mer interessert i å prate om det som foregår utenfor døra mi, sier Nora.

• Les også: – Bloggen er viktig støtte for mange med kreft

Utenfor vinduet på sykehuset skinner sola. Det nærmer seg sommer både i Tromsø og hjemme på Borkenes. For Noras venner er skoleåret over. For Nora og. Midt mellom cellegift og gode og dårlige dager har hun nemlig fullført tentamen i norsk, matte og engelsk. To femmere og en sekser.

– Jeg har hatt hjemmeundervisning og jobbet med skole de dagene jeg har hatt overskudd. Det har vært godt å ha noe annet å tenke på. Men jeg kjenner at kroppen er sliten nå. Jeg husker nesten ikke hvordan det er å være frisk, forteller hun.

Fire av fem overlever

– Og selv om prøvene har vist at det går fremover, og jeg er piggere nå, så har jeg ikke alltid klart å se lyset i enden av tunnelen. Når det har vært tungt har jeg tenkt at jeg ikke kan skuffe alle som har støttet meg. Hvis jeg ikke makter å ta kampen for min egen del, skal jeg i alle fall ta den for dem.

Ifølge Trond Flægstad, overlege på barneavdelingen på UNN og spesialist på kreft hos barn, er prognosene gode for at barn som rammes av kreft vil overleve. Fire av fem som rammes kommer seg gjennom det.

– Noen får bivirkninger, men de fleste blir helt friske. Dette er fordi krefttypene som vanligvis rammer barn lar seg behandle med cellegift, og barn tåler cellegift mye bedre enn voksne, sier han.

– Samtidig er jeg veldig imponert over hvordan barna vi har til behandling hos oss takler situasjonen. De fleste bestemmer seg med en gang for at de skal komme seg gjennom dette, og setter i gang behandlingen med enormt pågangsmot og vilje, fortsetter han.

• Les også: Ruben (15) skriver bok om mammas kreftkamp

Nora Heitmann føler seg sikker på at den dagen kommer, at hun også skal bli frisk.

– Vi har sagt at vi setter ting på vent dette halve året, så får vi ta igjen alt når jeg blir frisk. Jeg gleder meg til å ha en normal dag igjen. Det høres kanskje rart ut, men jeg gleder meg til å stå opp tidlig og gå på skolen. Til å være sosial igjen, sier Nora.

– Også har jeg lovet bestefar at jeg skal gå masse på tur med han.

– Blir du å fortsette å skrive blogg når du blir frisk?

– Jeg har så mye jeg vil gjøre og så mange jeg vil være sammen med, så jeg vet ikke om jeg får tid.