Møte med isbjørn

Hopp til innhold

Om natta er det sol midt i mot og styrmann Benny Didriksen som går nattevakt fram til seks om morgenen, vurderer kontinuerlig i hvilke råker han skal legge skuta for at vi skal komme gjennom. Vi kommer fram, ja visst.

Når kommer vi hjem igjen? Det er ikke bare jeg som lurer, det samme spørsmålet stiller matros Christian Slettnes da jeg var på brua i natt.

Is i løs drift

Isen er i løs drift og ikke så veldig sammenhengende. Hadde den vært helt fast, hadde vi ikke kunnet gå videre inn, for R/V Lance er ingen isbryter. Lance er Norsk Polarinstitutts isgående forskningsfartøy og benyttes til vitenskapelige tokt og ekspedisjoner.

Hun er opprinnelig ei gammel fiske – og selfangstskute fra 1978 og ikke brukt til forskning i utgangspunktet. I 1992 ble skipet bygget om for bruk til ekspedisjoner i Arktis og Antarktis og i 1994 ble hun overtatt av Norsk Polarinstitutt. Hun har isforsterket skrog, og tar seg imponerende godt fram gjennom isen.

Men Norge mangler fortsatt et forskningsfartøy med isbrytende egenskaper. Som polarnasjon er det viktig å ha muligheter til å drive arktisk forskning på høyt nivå.

Erfarne navigatører

Det er ei utfordring å finne veien gjennom isen. Styrmannen måler med blikket, bruker kikkerten og legger skuta unna kantene av store flak og holder oss klar av skrugarder der isen har «reist seg» i topper etter tidligere sammenstøt mellom isflakene.

ICE-toktets ulike forskningsgrupper skal hente inn ferske klimadata fra isen i nord. Det skal registreres både fysiske og biologiske prosesser for å finne ut hvordan is og hav både påvirker og påvirkes av klimaet. I tillegg til arbeidet på og under isen, skal klimaets effekt på økosystemet og de isavhengige artene registreres.

Det gjøres daglig unike målinger som skal bidra til arbeidet med FNs nye klimarapport. - Og ettersom klimaendringene på kloden skjer så raskt, er det viktig med nye data som gjør at vi kan forbedre dagens klimamodeller og få større presisjon inn i fremtidige prognoser, sier toktleder Nalan Koc som er leder for det nye ICE-senteret på Norsk Polarinstitutt i Tromsø.

Værstasjonen får besøk

Det blir satt ut en værstasjon på isen. Det er fordi forskerne vil ha uforstyrrede data, og ønsker å se hvordan atmosfæren påvirker isen og havet. Den lille vindmåleren er i kontinuerlig bevegelse og stasjonen skal stå i over ett døgn og registrere målinger fra området.

Så dukker han opp, vårt ikke-ønskede besøk. En voksen isbjørn er registrert fra brua. Det er tre grupper med forskere i arbeid ute på isen, blant dem fire dykkere. Det sendes varsling over radioen til samtlige med beskjed om å være observante. Vi følger isbjørnen fra kikkert og med telelinse fra brua og fra helikopterdekket. Det er tydelig at han er svært oppmerksom på oss, han snur hodet i alle retninger og lurer nok på hva dette er, midt ute i det store isødet. Stuerten forbereder lutefisk med bacon til middag, og det forundrer meg ikke om isbjørnen har kjent den gode baconlukta. Det er et dyr med en utrolig luktesans.

Forskerne kan trekke ombord, men værstasjonen er spinkel og tåler ikke hårdhendt behandling. På omlag 300 meters avstand til bjørnen blir det skutt varselskudd fra signalpistol. Han reagerer på lyden, snur og løper et stykke vekk fra oss. Men ikke langt. Så snur han seg mot oss igjen, setter seg og kikker mot båten, ruller seg i snøen en gang, nesten som for å markere at han ikke er særlig engstelig. Og lunter rolig videre.

Arbeidet på isen kan fortsette, men dette er ingen redd isbjørn. Bare noen timer seinere er han tilbake. Trolig er det samme isbjørn som er nysgjerrig, sier de som har studert han i kikkerten.

Også denne gangen sendes varselskudd, og han holder seg unna. Mens arbeidet fortsetter ute på isen. Selv om det skjerper oppmerksomheten å vite at kongen av Arktis lusker rundt i området og holder et øye med oss.