Født til å bli fiskekjøper

Hopp til innhold

Når det blir mars-april og fisken endelig henger på hjell, er Ingvard fornøyd.

– Det er kjempefint å se fisken henge på hjell. Når tørken er god, det er passelig mildt, noen varmegrader og vind, og litt frost om natta, da er det perfekt, sier han.

Lutefisken er det som gjør han mest stolt av det Lorentzenbruket produserer. De har lange tradisjoner og har fått flere priser for lutefisken, senest sist høst.

– Man blir glad av å se så fin fisk henge, sier han.

Da får han heller tåle at han har uvante arbeidere som henger, de er utlendinger de fleste. Men de lærer, mener han.

Prøv deg på quizen: Kan du bo på yttersia?

Vinteren er en travel tid

Det er nå på vinteren bedriften legger grunnlaget for hele året.

– Skreien kommer forbi rett utenfor her. Det betyr at vi får 70-80, ja kanskje så mye som 90 prosent, av den fisken vi kjøper inn til bedriften på denne tida, fra januar til april.

Han mener fisken betyr alt for samfunnet her ute.

– Hadde det ikke vært for fisken i havet så tror jeg ikke at Brensholmen og Sommarøy hadde vært det det er i dag, sier han.

Les også: Skreimølja er blitt trendy festmat

Men dette betyr også at vinteren er en travel tid for Ingvard. Han tar imot fisk fra 30–40 båter, og har 20 som leverer fast til bruket på Brensholmen. Han rekker ofte ikke å dra hjem til Ersfjordbotn, men overnatter på bruket.

Husk emneknaggen #NRKyttersia

Mye fisk gir lave priser

Men mye fisk gir lave priser. Det er mye fisk og havet og kvotene er store, så det blir tatt på land ekstra mye fisk.

– Da blir det vanskeligere å få solgt ferskfisken, og samtidig er også saltfiskmarkedet så som så, så vi vet ikke helt hvordan det går, sier han.

Les også: – Denne produksjonen er hemmelig

Heldigvis hadde Ingvard i fjor fått en kontrakt om å levere fersk fisk til Europa. Det betyr at han hver uke sendte 1–2 trailere sørover, og det var med på å berge fortjenesten.

– Det er veldig uforutsigbart, utrolig uforutsigbart. Men det er jo det som gjør det spennende og artig å drive, det at hver dag ikke er lik. Den ene dagen kan man selge fisk og tjene penger og neste dag så har det kollapset totalt, sier han.

Skulle bli fisker

Ingvard er nærmest født til å bli fiskekjøper. Og han har lange tradisjoner å holde i hevd. Det var hans oldefar som startet bedriften for 120 år siden, og siden det har de vært i sving uten konkurs.

Hans bestefar ga den navnet Ivan Lorentzen fiskeforretning og hans far Trond overtok driften på 70-tallet. Den gang lå bruket i Ersfjordbotn, der Ingvard selv bor. I 1993 flyttet Trond bedriften til Brensholmen for å komme nærmere fiskefeltene.

– Så i januar 1994 så gikk vi i gang på Brensholmen, da var jeg 13 år. Jeg var med på å kjøpe de første fiskene her, og det var veldig artig.

– Så det var naturlig at jeg kom mer og mer inn i bedriften og lærte litt andre ting enn bare arbeid på kaia. Jeg lærte hva som skjedde på kontoret, og det med salg.

Les også: Håvard (14) skjærer tunger og tjener like mye som voksne gjør

Som unger flest på yttersia, hadde han startet innen fiskeri med å skjære torsketunger.

Ingvard tok skippersertifikat og ville bli jobbe på havet. Han var om bord to sesonger med båten «Ørnfløy» og hadde tenkt å fortsette med det. Han var med på seinotfiske i to sesonger og han var «på silda» som det heter.

Måtte overta

Men så ble faren Trond satt ut av spill, han fikk hjerteinfarkt i januar i 2002, og da fikk Ingvard utfordringen. Enten måtte han overta, eller så ble bedriften solgt.

– Da var jeg vel tjue år, jeg skulle bli 21 det året, forteller Ingvard.

Siden har han vært sjef for bedriften.

– Det er jo spesielt også ta over, for det er jo mye ansvar, ikke minst personalansvar. Men det var jo ikke sånn at jeg var en fremmed kar. Jeg var jo guttungen som hadde gått på fiskebruket siden de hadde begynt der.

Og han fortsetter:

– Og faren min han døde jo ikkje, han kom jo ut av sykehuset og hjalp meg med mange ting. Og det gjør han den dag i dag, så.

I dag eier Ingvard hundre prosent av bedriften. Det betyr også at han alene har ansvaret. Og det kan være tøft. Han minnes 2009-sesongen svært godt. Da var det saltfiskkrise. Han hadde kjøpt inn mye fisk i løpet av sesongen, og så datt prisen.

– Når du ser at du ved årets slutt har tapt et par million kroner som går direkte av din egenkapital, så er det tungt. Da er det lite artig å gå i gang med en ny sesong, da tenker man kanskje: Skal jeg bare legge opp?

Men Ingvard er ikke typen som gir seg.

– Da er det bare, som gamlingene sier: Å bette never på ryggen og gå videre og glemme det som har skjedd.

Mye borte fra familien

Ingvard har samboer og to barn hjemme i Ersfjordbotn. To jenter, Johanne på åtte og Mathilde på ti år. Samboeren Elisabeth har han vært kjæreste med siden de var 16 og 18 år.

I vintersesongen er han nødt til å være borte fra familien i dagevis. Han overnatter på bruket når det er som mest travelt, og det kan gå flere dager mellom hver gang han ser dem. Det har gått greit, men han tror ungene savner ham mer nå når de er blitt litt større.

– Det er mye man mister når man har små barn hjemme og må være borte så mye, sier han.

Også det sosiale livet, venner, å gå på kino, slike ting kan han glemme i vinterhalvåret.

– Det blir en livsstil. Men så vet jeg at når våren kommer så blir det roligere tider, når båtene er ferdig med kvotene sine. Mai måned er som regel svært rolig.

I et halvt år har NRK fulgt livet i et samfunn på yttersia og menneskene som bor der, på Sommarøy, Hillesøy og Brensholmen i Tromsø kommune.