Jeg husker hvordan de gamle pleide å snakke om Lilly. Hun var baby da familien ble tvangsevakuert høsten 1944. Om bord i skipet «Adolf Binder» ble hun alvorlig syk. På sykehuset i Trondheim ble foreldrene tvunget til å forlate henne. Der døde hun alene. Og der sluttet også alle spor. De gamle ble aldri ferdige med å snakke om Lilly.
- Les kronikken:
Hun hadde en egen sørgmodig klang i stemmen, Lillys mamma, Berit. Nå var hun gammel, men ikke ferdig med dramaet. Det hendte at hun ringte oss. Samtalene var mange og lange om liv og slekt. I 1997 gikk hun bort. Uvitende om hvor datteren ble begravd, men overbevist om å få møte henne igjen.
Som voksen har jeg av og til tenkt på Lilly. Når jeg minst har ventet det har et ord, en sang eller en historie vekket minner og undring. Hvordan kan noen bare bli borte? Hvor ble det av Lilly?
I høst kom svaret. Hjelpsomme mennesker hadde lett i statsarkiv og byarkiv. Et møysommelig puslespill var lagt. Og der – i en umerket og glemt grav på Stavne kirkegård – lå hun. Lilly. Veslejenta. Hun vi mistet.
I alt 33 evakuerte fra Nord-Troms og Finnmark døde i Trondheim. 28 ble begravd i navnløse graver ved siden av Lilly. Mange av gravene har vært ukjente for familiene – helt frem til nå. Nylig fortalte Ságat deres historie.
– Tenk at lillebror er funnet, sa en rørt Ragnvald (77) til avisa.
- Les også:
Men det er for sent for lindring av sorg og savn. For sent for å gi svar til alle de som sørget. For sent for det meste.
Historien har likevel en trøst. Etter 70 år har Lilly fått besøk og blomster hjemmefra.
De gamle ble aldri ferdige med å snakke om Lilly, men nå kan et kapittel lukkes. Det er fred.
Til minne om alle som mistet livet under evakueringen.
