Det er når man ser slik kreativ utfoldelse man blir skikkelig glad for at Hålogaland Teater for noen år siden fikk sitt nye bygg. Flott å se at de leker med de mulighetene de har. Radene med stoler der vi vanligvis sitter og ser ned på scenen er tatt ut. I stedet sitter vi publikum bokstavelig talt klistret opp langsetter veggene. I tre etasjer. Vi klatrer oss opp til stolene på stillaser og nede på gulvet brukes alt det som til vanlig både er scene og sal til spillerom. Mens vi setter oss er spillerommet opplyst og vi ser utover en scenografi der to drøyt meterbrede industrielle rulleband plassert inntil hverandre dominerer. Det er som om hele scenografien har sitt eget liv og bare står der og pruster utålmodig etter å komme i gang.
Og for en start. Følsomt sensuelt. De to elskende Agnes (Anneli Drecker) og Jan (Trond Petter Stamsø Munch). De ligger tett sammen med på hvert sitt band som går hver sin vei. Sanselig og symbolsterkt. Og ja, dette er teater så langt fra Les Misérables som det går an. Stykket har (som romanen) ingen handling i tradisjonell forstand. Da Günther Grass kom med romanen Blikktrommen i 1959 var den en foregangsroman innen europeisk magisk realisme. Overnaturlige ting skjer samtidig med helt vanlige normale hendelser, så også på HT.
Blikktrommen er en roman som er produkt av sin tid, men som samtidig er tidløs. Det som knytter romanen helt konkret til etterkrigstiden er at den er en del av det felles kulturelle arbeidet tyskerne og alle andre hadde med å skrive om å forstå hva som skjedde i Europa. Etter Auschwitz er poesi umulig, sa filosofen Adorno. Det er som om Günter Grass med Blikktrommen ikke bare ville motbevise han, men si at nettopp nå er poesi og menneskelighet mer nødvendig enn noensinne. Og det var vel det som traff og fremdeles treffer det store lesende publikummet og har gjort Blikktrommen til en moderne klassiker.
I romanen ser vi verden gjennom blikket til den pukkelryggede Oskar som av protest sluttet å vokse da han var tre. Oppsetningen på Hålogaland Teater mer en kollektiv historie. Det er for meg som har et forhold til romanen litt forvirrende, til å begynne med, at Oskar (som her ikke er pukkelrygget) har en mindre fremtredende rolle enn i romanen. Der er Oskar motoren og den som knytter sammen de enkelte episodene. I stykket har han ikke samme viktige funksjon. Det blir en kollektiv fortelling med episoder som til tider kan virke litt løst sammensatt, slik at man blir noe i tvil om hva teatret prøver å fortelle. Svakheten med stykket ligger i teksten ved at den til tider oppleves litt vel løst sammensatt. Det klare fortellerperspektivet i romanen er oppløst. Men når sant skal sies er det egentlig ikke så lett å lete etter én konkret mening i romanen heller. Til det er Oskar er en for sammensatt karakter til entydig å kunne symbolisere noen eller noe. Men det er nettopp denne mangelen på en konkret mening som er romanens styrke. Den har et dypt menneskelig budskap. Den til tider tekstlige svakhet får god hjelp av og balanseres opp av en usedvanlig visuelt sterk forestilling. I Jon Tombres regi har Hålogaland Teater en oppsetning som går fra sanselighet via revy til galskap, til ondskap, til forsoning. Fragmentert som livet selv.
Her er store skuespillerprestasjoner. Særlig gjør Ketil Høegh en fantastisk revyscene ut av karakteren Alfred Matzerat som på nazimøte forstyrret av Oskars tromming og begynner å danse vals i stedet for å gå i marsjtakt. Jeg for alltid huske Anneli ruvende poetiske tilstedeværelse og sang. Hun erobrer scenerommet. Trond Petter Stamsø Munch er også en erobrer. Rebekka Nystabakk har en mindre rolle som Maria og Sondre Pettersen utfolder som Oskar mye energi og sjarmerer.
Det jeg er særlig skeptisk til er teatersjefens erklæring i programheftet om at Blikktrommen på HT er en hardtslående «historie som står i direkte dialog med dagens politiske situasjon i Europa. Den får oss til å tenke på hvilke strømninger og holdninger som kan virvles opp når velferdsstaten kveles og gjeldskrisen trues.» Disse følelsene var de jeg hadde minst av da jeg gikk ut av teateret. Det kan argumenteres med at dette er et politisk stykke, men så konkret er det ikke, det handler mer om det å være menneske, og menneskelige betingelser i urolige tider.
Det jeg først og fremst har med meg ut fra en stor teaterkveld er poesien, ikke så mye konkret mening. Jeg er veldig glad for at regissør Jon Tombre har våget å stole på scener som beveger seg langsomt der musikk (Nils Johansen fra Bel Canto), scenografi (Lawrence Malstaf), kostyme (Kathrine Tolo), lysdesign (Isak Eriksen Bjørn) og skuespillere sammen får bære det vi ser. Blikktrommen på HT er en av de altfor sjeldne teaterøyeblikkene der alle faggruppene på teatret har fått utfolde seg, og det ser for meg ut som om de også har fått lov til å utfordre hverandre. Særlig er scenografien og musikken vanvittig bra. Så deilig med en så levende scenografi og en sjelden bevisst musikkbruk, blir litt nostalgisk i flekkene da deler av musikken går helt tilbake til tidlig Bel Canto. Og Jon Tombre seiler opp som en av de virkelig store regissørene på Hålogaland Teater med et moderne visuelt kjennemerke. Etter suksessene med Hamsuns feber og Aleksander den store er Blikktrommen en stor kunstnerisk suksess. Det er bare å gratulere.
Prosjekt: Blikktrommen
Årstall: 2013
Regissør: Jon Tombre
Scenograf: Lawrence Malstaf
Fotograf: Marit Anna Evanger
Skuespillere: Trond Peter Stamsø Munch, Sondre Pettersen, Rebekka Nystabakk, Ketil Høegh, Anneli Drecker
