Hopp til innhold

Derfor ser vi ansikter i stein

At mennesker ser ansikt i stubber og steinknauser er et resultat av vårt behov for å være forberedt på farer.

I forrige uke fortalte vi om Terese Agnete Johansen fra Reinøya, som endelig hadde klart å ta et bilde av skikkelsen hun skimtet gjennom skolebussvinduet i barndommen. Oppe i fjellsiden sitter det nemlig et skikkelig steintroll.

Etter at bildet av steintrollet ble publisert, har NRK fått flere bilder av menneske- og dyreskikkelser ute i naturen. I Kokelv mener blant annet Tor-Arne taknes at han ser en steinulv som uler mot månen.


Ser mønstre i det tilfeldige

Ifølge psykolog Jan-Ole Hesselberg, blant annet kjent fra NRK-serien «Folkeopplysningen», er det slettes ikke rart at vi mennesker ser «troll» på høylys dag.

– Vi mennesker er flinke til å se mønstre i tilfeldige ting, og mønstre er noe som er fornuftig å være oppmerksom på. Om vi alltid antar at alt skjer tilfeldig, er vi dårlig beskyttet når noe uventet plutselig dukker opp, sier Hesselberg.

Dette fenomenet er av psykologer kalt apofoni. Pareidoli er en underart av dette, der man ser ansikter.

Og det er helt naturlig at det er ansikter, og ikke epler eller pærer vi ser, når vi ser figurer i steiner, fjell eller trær.

Ansikter er viktige

– Ansikter er ekstremt viktige for oss. Det er slik vi identifiserer andre mennesker, og det er her vi ser følelsene deres, hvilken stemning de er i, sier Hesselberg.

Forskning viser dessuten at vi er mye raskere til å gjenkjenne sinte enn glade ansikter.

– Det er svært viktig å kjenne igjen hvem et menneske er, og enda viktigere om dette er en venn eller en fiende, sier Hesselberg.

Derfor er det ikke rart at også «ansikter» vi ser i naturen oftere er sintere enn blide. Det er nemlig viktigere å kunne identifisere noe som

Kan forklare tusser og troll

– Kanskje kan denne refleksen være en del av forklaringen på at folk i gamle dager mente de så tusser og troll i skogen. Føler man seg truet av noe, trekker man seg unna, man stopper ikke opp for å dobbeltsjekke hva man så, sier Hesselberg.

Han forteller at området for ansiktsgjenkjennelse ligger i tinningen, et av de mest sentrale områdene av hjernen.

– Det er vanskelig å si om dette er utviklet som en del av evolusjonen, eller om det er så fremtredende fordi vi ser mye ansikter til daglig, sier Hesselberg.



Flere nyheter fra Troms og Finnmark