1.145 norske statsborgere, som under krigen jobbet for det tyske sikkerhetspolitiet, er navngitt i Veums tredje og siste bind i krigstrilogien Nådeløse nordmenn.
Mange av dem som omtales i boken karakteriseres som krigsforbrytere og utførte tortur, mishandling eller ulovlig frihetsberøvelse.
59 av navnene som offentliggjøres er tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdelinger i Nordland og Troms. De er informanter, tolker eller aktive gjennom medlemskap i Nasjonal Samling. Ifølge forfatteren var det lengere mellom dem som jobbet for nazistene i nord – og ofte kom de sørfra.
– Sånn sett opplevde de ofte å bli møtt med større mistenksomhet. Annen dialekt opplevdes fremmed.
- LES OGSÅ:
Mindre tortur og mishandling i nord
Eirik Veum offentliggjør navnene på nordmenn som hjalp nazistene under andre verdenskrig, og mener navnene må frem i lyset.
Foto: Daniel Eriksen/Fotograf Sturlason / NRK/Kagge forlagI boka skriver Veum blant annet om det tyske sikkerhetspolitiet i Tromsø og virksomheten deres i Bankgata 13 i Tromsø sentrum:
«Motstanden mot det tyske okkupasjonsregimet og Nasjonal Samling er betydelig, og de allierte og motstandsstandsbevegelsen hadde ingen problemer med å finne støttespillere. Her har både Storbritannia og Sovjetunionen sterk støtte i lokalsamfunnet, og dermed god tilgang til medhjelpere for sine agenter».
– Tromsø-kontoret hadde mindre tortur og mishandling enn andre, påpeker Veum.
Han utelukker ikke at befolkningen i nord hadde et annet bilde av sin store nabo i øst, noe som inspirerte til ytterligere motstand utover det å oppleve at landet var okkupert.
– Det var umulig for Gestapo å være over alt, og vanskelig å få folk på sin side. De lyktes aldri helt med å få fotfeste i Nord-Norge og å få kontroll over motstandsbevegelsen. Noe som var sentralt da dette var et viktig område for britisk og sovjetisk etterretning.
- LES OGSÅ:
– Ikke en privatsak å ha påført andre lidelser
I boka fortelles det blant annet om Harald Marinius Pedersen fra Lyngen. 23-åringern er en dyktig angiver.
«Han greier å operere i all hemmelighet over lang tid, og det er få som fatter mistanke til ham. Ved å utgi seg for å være på flukt, kommer han i prat med folk. Andre ganger utgir han seg for å være en avskjediget politimann som er sint på tyskerne», står det i boka.
– I nord er det små forhold og mange etterkommere av personene du offentliggjør navnene på. Er ikke det problematisk?
– Mitt prinsipp er at jeg ikke gjør forskjell på noen. Selv har jeg også slektskap til folk som jobbet for nazistene. Har du vært med på å påføre andre lidelser, er det ikke en privatsak så lenge opplysningene er dokumenter- og etterprøvbare. Jeg har egentlig fått svært få negative tilbakemeldinger. Enten er folk nøytrale eller så uttrykker de tilfredshet med å ha fått svar på ting de har lurt på.
- LES OGSÅ:
