– Nachspiel fra helvete

Å drive et teater er og skal være sjansespill. Et levende teater med ambisjon om å utvikle seg må ta sjanser, må våge å gå på trynet. Hålogaland Teater har i løpet av de siste 12 månedene gått fra gedigne fiaskoer til gedigne suksesser.

Akkurat nå møter folk opp ved inngangen i håp om at det skal bli ledige billetter til å se Kari Bremnes. Dessverre må mange gå skuffet hjem. Med «Hvem er redd for Virginia Woolf?» har teatret skapt en ny stor forestilling som også fortjener å bli en suksess. Her er mye å se på, mye å oppleve og mye å tenke over. Og en ny skuespiller som slår ut i full blomst.

Et stort løft

Som tilskuer fylles jeg alltid med energi og deltakelse når jeg ser gode skuespillerprestasjoner. Denne gangen er det særlig Trude Øines i birollen som Honey som gir forestillingen et så stort løft at hun nærmest stjeler forestillingen der hun overbevisende sjangler seg gjennom forestillingen som den naive og etter hvert så fulle Honey. Trude Øines ble først fast ansatt i fjor og er det nyeste tilskuddet i Hålogaland Teaters faste skuespillerstab. Fint å se nye folk erobre scenen.

Nachspiel med ydmykelse

Hvem er redd for Virginia Woolf er en moderne klassiker – et ekteskapsdrama fra 1962 av amerikanske Edvard Albee. Kort fortalt er handlingen lagt til et nachspiel etter en universitetsfest. George (Trond Petter Stamsø Munch) er historieprofessor, hans hjemmeværende kone Martha (Guri Johnson) er rektors datter. Hun har invitert den nyansatte biologiprofessoren Nick (Marius Lien), og hans hjemmeværende kone (Trude Øines) hjem til dem.

Nachspielet er knapt i gang før George og Martha gjør sitt beste for å snakke stygt og ydmyke hverandre. De kommer i løpet av kvelden til å dra Nick og Honey med inn i kampen slik at alle ender sterkt skadeskutte.

Martha er den aggressive

Det var noe pønkete, i betydning opprørsk over stykket da det kom fordi det er et stykke som dypest sett spør om prisen den amerikanske velutdannede og materielt sett vellykkede middelklassen har måttet betale for sin suksess.

Stykket kan spilles og tolkes på mange måter, men for meg handler det om hvordan mennesker blir kvalt av konformitet, hvordan strenge krav til å gå i takt med de som bestemmer kveler individualitet, helt til folk ikke har annet igjen enn anger og bitterhet.

Martha er den karakteren som driver stykket. Hun er den aggressive. Akkurat som det er et evig spørsmål i teatret hvorfor Jeppe drikker, så er det med Martha kommet til et nytt evig teaterspørsmål: Hvorfor er Marta så aggressiv? Hvorfor gjør hun sitt ytterste for å ydmyke mannen George både med å skjelle han ut, drikke og klå på andre menn?

Noen endelig konklusjon kommer vel aldri, det er vel derfor stykket fasinerer. Ved å se Martha utfolde seg kan man sitte i teatersalen og både se et et uhyre på scenen, men samtidig en sårbar person som ikke fikk det livet hun ønsket seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Forakt for hverandre

Nøkkelscenen for å forstå Martha, er slik jeg ser det, hennes anklage mot George da hun med forakt maler ut hvordan han bøyde seg for hennes far. George hadde skrevet en roman som han lot Marthas far, rektoren lese. Men far ble rasende, om han gir den ut vil han få sparken. George innordner seg og brenner manuskriptet.

Vi har allerede forstått at Martha har hatt en opprørsk ungdomstid. George var hennes siste håp om å bryte med det konservative konforme samfunnet, hennes billett ut, men så viser han seg som en dott, uten muskler eller «baller» som Martha sier rett fram. For henne var det et svik. Og George vet det. Det eneste de to kan dele er fornedrelsen. Alt håp er borte. De har bare forakt og med det stigende selvforakt igjen.

Ikke nok tragedie

Som George gjør Trond Petter Stamsø Munch en stor rolle. Han er tilbakelent, og balanserer rimelig godt med kynisk humor og alvor og gir George troverdighet som en frustrert avdanka professor som har fremtiden bak seg. Det er kanskje mest på regissørens kappe, men jeg mener at Trond Petter Stamsø Munch kunne hatt en enda mørkere stemning omkring seg. Av og til blir det litt for mye snev av komedie og ikke nok tragedie. Grunnstemningen skulle vært noe mørkere.

Marthas rolle er mer sammensatt. Vi rystes av det hun får seg til å si. Hun er hemningsløs. Guri Johnson er god på å slenge ut djevelskap, men hun strever litt med å overbevise oss om Marthas sammensatte karakter. Særlig savner jeg å se sårbarheten hennes. Marius Lien som Nick er god som nykommeren til universitetet, men også her blir noe av alvoret borte i litt for mye komedie.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Latter og gråt

Den som klarer å balansere komedie med det dypt tragiske i stykket er Trude Øines som Honey. Jo mer hun ler jo mer hører vi at hun egentlig gråter. En stor prestasjon. Det er hennes birolle som løfter stykket inn i den dype fortvilte tragedien som det ikke finnes noen lykkelig utgang på. Karakterene må bare innfinne seg med sin skjebne og gjøre det beste ut av det.

Regi og scenografi er ved suksessrike Anders T. Andersen. Scenografien er smakfull og deilig «enkel» 60-tall. Hvem er redd for Virginia Woolf er et tragisk stykke om liv som gikk i stå. Men teaterteksten er så livfull med så mange gode replikker at fristelsen til å ta ut det komiske kan bli for stor.

Stykket krever at det komiske ikke får spilles fritt ut men bli underlagt det tragiske. Her kunne det blitt strammet inn. Men bevares. Det holder i massevis. Her gjelder det å benytte anledningen til å få med seg denne moderen klassikeren som er en av pålene i moderne teater.