Med få unntak hadde motstandsarbeidet i Sør-Norge under krigen ingen betydning, og bør derfor tones ned, sier historiker og tidligere sjef for Alta Bataljonen, oberstløytnant Svein Erik Larsen Ramberg.
Han mener det nå er på høy tid at historien om motstandsarbeidet og krigen i Nord-Norge får sin rettmessige plass i krigshistorien.
Sammen med andre allierte styrker var Alta BN den første avdeling i verden som fikk overtaket over tyskerne på sitt frontavsnitt. Det siste slaget mot fienden rakk de ikke å utkjempe, fordi Norge kapitulerte.
Det fortalte gamle krigsveteraner i TV-programmet «Kampen om Norge» onsdag kveld.
– Motstanden i sør var en fiasko
Men denne militære bragden, som vakte internasjonal oppsikt, får liten plass i den norske krigshistorien. Det er påfallende og skammelig, sier historiker og tidligere sjef for Alta BN, Svein Erik Larsen Ramberg.
– Jeg vil si det. I forhold til den oppmerksomheten dette får, både i sentrale medier og fra det offisielle Norge, så synes jeg det er skammelig. Sett i sammenheng med det som foregikk i Sør-Norge er forskjellen påfallende.
Med noen få unntak var motstanden i Sør-Norge en fiasko, mener Larsen Ramberg.
– Hele avdelinger brøt sammen. De som deltok forsvant ut av avdelingene – og man sto igjen med rene skjeletter. Hele avdelinger ga opp og marsjerte over til Sverige. Hele avdelinger avfyrte faktisk ikke et skudd, etter at krigen brøt ut.
– Det var påfallende mer og bedre organisert motstand i Nord-Norge enn i sør. Man lyktes, og var i stand til å gå over i offensive operasjoner – og slå Tyskere. Det klarte man aldri i sør.
– Bare to viktige aksjoner
Det var liten, og i mange tilfeller ingen, motstand i Sør-Norge der det meste av de norske infanteristyrkene var stasjonert.
Men i Nord-Norge møtte tyskerne militær motstand, og i okkupasjonsårene ble det utført spionasjeoppdrag i nord som fikk betydning for utfallet av krigen.
Spionasjeoppdraget mot krigsskipene Scharnhorst og Tirpitz, som ble utført av en gruppe mennesker i Alta, var sammen med tungtvannsaksjonen i sør det viktigste av all motstandsarbeid i Norge under krigen, mener Larsen Ramberg.
– Jeg vil påstå det, ut fra graderinger jeg har gjort av operasjoner er dette de vesentligste aksjonene. Det øvrige som foregikk forårsaket svært liten skade og var uten betydning for krigens gang – både i Norge og i Vest-Europa.
Hørte knapt noe som helst
De som gjennomførte tungtvannsaksjonen ble av den norske stat hedret på alle måter av den norske stat for sin innsats.
De som var med på å sette de livsfarlige slagskipene Scharhorst og Tirpitz ut av spill fikk ingen anerkjennelse for det de gjorde.
Halvor Opgår sloss på Narvikfronten i 1940, og senere var han med i spionasjegruppa mot de tyske krigsskipene. I et radioprogram i NRK i 1993 sa han blant annet dette.
– Jeg vet at de sendte telegram til regjeringen og Kongen og berømmet oss for det vi hadde gjort. Ut over det har ikke vi hørt noe fra den norske regjering.
– Hvordan oppleves det?
– Nå har man begynt å venne seg til situasjonen, at vi nærmest er et folkeslag som lever litt for langt mot nord.
– Blir nærmest latterlig
Nå er det på høy tid at krigshandlingene og motstandsarbeidet i Nord-Norge under den andre verdenskrigen får sin rettmessige plass i historiebøkene, sier Larsen Ramberg.
– Man burde kanskje begynne å tone ned noe av det som foregikk i Sør-Norge. En del av det blir nærmest latterlig – når sentrale personer gjentar og gjentar og gjentar hendelser og forhold som er av omtrent ingen betydning.
