Slik fikk vi et av verdens mest bærekraftige fiskerier

Denne uken ble det kjent at de globale fangstdataene over fisk sannsynligvis ikke stemmer overens med virkeligheten. Internasjonale forskere har estimert at hele 32 millioner urapportert fisk hentes opp fra havet hvert år, noe i verste fall kan føre til bestandskollapser.

Samtidig sier norske fagfolk at Norge er verdensledende når det kommer til å ha en bærekraftig fiskeriforvaltning. Det er de utenlandske forskerne bak ovennevnte studie enig i.

– Norge har gjort ting eksepsjonelt bra, og er en global leder på mange måter – spesielt når det gjelder arbeidet med å sikre bærekraftige fiskerier, forteller havforsker Daniel Pauly ved University of British Columbia i Vancouver, Canada i en e-post til NRK.

I Europa er det bare Island som kan måle seg med den innsatsen som Norge har gjort gjennom tidene, legger han til.

– Andre land har mye å lære av dere. Bærekraftige, industrielle fiskerier krever et regime preget av sterk ledelse i kombinasjon med overvåkning og tilsyn.

– Vi bruker ofte Norge som eksempel i de skriftlige arbeidene våre, legger kollega Dirk Zeller til.

Hvorfor har Norge lykkes?

Slik har det ikke alltid vært. Førsteamanuensis Bjørn-Petter Finstad ved UiT Norges arktiske universitet har fiskeri- og kysthistorie som sitt fagfelt, og forteller at Norge faktisk lenge var en sinke på ressursforvaltning.

– Den store nestoren i norsk havforskning, Johan Hjort, var opptatt av en bestemt teori som gikk ut på at svingningene i fiskebestandene ikke hadde noe med overbeskatning å gjøre, men heller naturlige variasjoner i årsklassene. Altså at det var naturlige forklaringer på hvorfor tilgjengeligheten av fisk endret seg fra et år til et annet.

Johan Hjort levde fra 1869 til 1948, og ledet fiskeristyret fra 1900 til 1906, da han ble fiskeridirektør og studerte prosesser og metoder som ble viktige for havforskning. Hans teori fikk sterk fotfeste i norsk havforskning, også i årene etter krigen, forteller Finstad.

– I den grad overbeskatning ble sett på som et problem, var det de utenlandske trålerne som var syndebukkene. Det var det norske standpunktet på forvaltningssiden.

Sildekollaps ble en vekker

Teorien til Hjort holdt stand til godt utpå 1960-tallet. Sildekollapsen på slutten av tiåret ble imidlertid en vekker. Innføring av nye, effektive fangstmetoder – som ringnot, sildepumpe og kraftblokk – førte til at det ble bygget opp en altfor stor kapasitet innenfor pelagiske fiskerier, som sild og lodde.

Sammenbruddene i flere viktige fiskebestander i 1960-årene viste det mange havforskere ikke trodde var mulig, nemlig at fangstinnsatsen faktisk bidro til å desimere fiskebestandene, skriver Finstad i sin artikkel «Norsk-russiske fiskerirelasjoner gjennom 300 år».

For Norges del var kollapsen i den atlanto-skandiske sildestammen i siste halvdel av 1960-tallet en kraftig vekker, forteller han.

– Det ble et vendepunkt, som førte til full stopp i sildefisket i 1972. Det ble innført forvaltningstiltak som stoppet fisket inntil silda hadde bygget seg opp igjen.

Torskefisket fortsatte som før

Men til tross for reguleringer i pelagiske fiskerier, fortsatte samme analyse å gjøre seg gjeldende innenfor torskefiskeriene. Her stod kystflåten veldig sterkt, og prosessene var knyttet sterkere til det pågående arbeidet med havrettskonvensjonen, som i 1976 resulterte i at «Den blandede norsk-sovjetiske fiskerikommisjon» møttes i Moskva for første gang.

– I 1977 etablerte landene 200 mils økonomiske soner, og det ble inngått et tett samarbeid med daværende Sovjetunionen om det vi i dag kjenner som den nordøstarktiske torskestammen, sier Finstad.

I den økonomiske sonen har kyststaten ikke suverenitet, men suverene rettigheter, over naturressursene både i og på havbunnen og i havområdene over, forklarer regjeringen.

– Norge fikk muligheten til å utnytte enorme ressurser innenfor sin sone. Da Norge og Russland fordelte kvotene seg imellom, etter at en viss andel var avsatt til tredjeland, ble man enige om en fordelingsnøkkel på 50/50 av torskebestanden.

Dermed var det institusjonelle grunnlaget på plass for et forvaltningssystem i forbindelse med utnyttelsen av fiskeressursene. Men det skulle fremdeles gå noen år før man kunne si at torskeressursene ble forvaltet på en bærekraftig måte.

Kystfisket unntatt avtalen

For Norges del var avtalen ekstra god, for det var unntak for fiske med konvensjonelle redskaper – det var kun trålerne som ble regulert i første omgang. Dette var et prinsipp som Sovjet godtok.

Det ble altså unntak for norsk kystfiske med tanke på kvotene, som første gang var satt til 850.000 tonn fisk.

– Norge fikk inn en passus i avtalen som sa at når Norges andel av totalkvoten var tatt opp, så kunne fiske med passive redskaper fortsette – det vil si kystflåten.

Man hadde altså på den tiden en forestilling om at fiske med passive redskaper, som juksasnøre, garn og line, ikke hadde noen betydning for bestanden.

– Det synet holdt seg til langt utpå 1980-tallet. Kystflåten sørget for at Norge overfisket kvoten år etter år, mens trålerne hadde regulerte fartøykvoter, sier Finstad, som samtidig understreker at han ikke hevder kystflåten hadde skylda for den kommende torskekrisa på 1980-tallet.

– Med mindre fisk i havet, så må alle fartøygrupper dele ansvaret i et moderne ressursforvaltningsperspektiv.

Effektive fangstmaskiner

Synet på at kystflåtens fiske ikke kunne true bestandene, viste seg å være feil. Båtene hadde nemlig nå blitt ganske effektive fangstmaskiner, med autoline, snurrevade og fiskeletingsteknologi.

Det store vendepunktet i norsk fiskeriforvaltningshistorie kommer 18. april 1989, når Fiskeridepartementet med øyeblikkelig virkning stanser Lofotfisket, og gjør det forbudt å fange torsk nord for 62. breddegrad.

– Grunnen var at kvotene var historisk lave, og at ressursforvaltningsprinsippene brått fikk gjennomslag. Året etter kom fartøykvoter, som også gjaldt kystflåten. Så det er først etter 1989 at man kan begynne å snakke om et effektivt ressursforvaltningssystem, altså ikke for så veldig mange år siden.

– Mange ble kastet ut av fisket ved innføring av fartkøykvoter, og det var ofte de minste båtene – de minst effektive, som fikk svi. Dette ble oppfattet som urettferdig av mange. Men prinsippet var helt nødvendig for at Norge skulle bli en ressursforvaltningsnasjon.

Tett kontakt

Vi skal ikke lenger tilbake enn på slutten av 90-tallet før det var et dokumentert overfiske på 100.000 tonn torsk. Nå er tallet trappet ned til nesten ingenting.

I dag er vi blant de fremste nasjoner når det kommer til å forvalte ressursene, og vi scorer høyest på FNs organisasjon for ernæring og landbruks prinsipper for ansvarlige fiskerinasjoner, ifølge Finstad.

– Hvorfor har vi lyktes så godt?

– En viktig forklaring er at vi har trukket næringsaktørene med i forvaltningen. Det har vært et system der fiskerne selv har fått lov til å bistå med å utforme prinsippene for forvaltningen, og det har også vært en ganske tett kontakt og dialog med myndigheter, og mellom havforskere og fiskere.

Har lyttet til kystbefolkningen

I Norge er det dessuten en lang tradisjon for at staten lytter til kystbefolkningen, noe som kan spores helt tilbake til Trollfjordslaget i 1890, der robåtfiskerne gikk til aksjon mot dampbåtene som forsøkte å stenge dem ute fra fisket i deler av Trollfjorden.

– Etter dette ble det innført et forbud mot notfiske i Lofoten, for eksempel. Siden kan jeg nevne hvalloven fra 1903 (som gjorde slutt på hvalfangsten langs norskekysten fra og med 1905, journ.anm.) trålerlovene og råfiskloven (nåværende fiskesalgslagsloven). Det er en lang linje, der staten lytter til krav fra kystbefolkningen.

Dette førte også til etableringen av et tillitsforhold som mangler i mange andre land, hvor det er større konflikt mellom næringsutøvere og stat, og hvor det dessuten er større problemer med korrupsjon.

– Ulike institusjoner har bidratt til det gode tillitsforholdet i lang tid, som så har blitt videreført når reguleringene kom i nyere tid, sier Finstad.