Da vennskapet omkom

I en kommunal bolig på Holmstad i Sortland kommune står hundebur og apparater om hverandre. Klokka er 10:30 og Veronica Larsen (19) ligger fortsatt i senga. For litt over et år siden var hun ei aktiv og sosial «guttejente» som helst holdt på med paintball, fotball eller slalåm sammen med kompiser.

– Jeg hadde lyst til veldig mye. Jeg ville dra i militæret og ta lappen for alt som kunne kjøres. Det så lyst ut, helt til ulykken.

En kjøretur i mars i fjor endret alt. I dag er Veronica lam fra brystet og ned og nå venter hun på at en hjemmesykepleier skal komme på besøk for å ta morgenstellet og få henne ut av senga.

Men dette er ikke bare historien om ei ung jente som fikk livet sitt ødelagt i en trafikkulykke. Dette er også historien om to nære venner som ikke lenger snakker sammen. For bak rattet på bilen som i stor fart endte i en grøft, satt Veronicas bestevenn Morten Pettersen (22).

I fjor bodde begge på Melbu i Vesterålen for å gå skole. De gikk i samme klasse på transport og logistikk på Hadsel videregående skole. På fritiden levde de hybellivet med filmkvelder og dataspilling. De hadde blitt gode venner.

Da ulykken skjedde gikk de siste skoleår, og gledet seg til å bli yrkessjåfører. 5. mars 2013 endret livet seg for dem begge.

Smellet

Veronica Larsen, Morten Pettersen og en felles kompis sitter i bilen på vei fra Stokmarknes til Melbu. Klassekameratene har vært ute og kjørt bil og møtt venner. De prater og ler mens musikken runger over anlegget. Klokken har passert elleve på kvelden og det er skole i morgen, så de vil raskt hjem til Melbu.

Det er seks dager siden Morten fikk førerkort, og han kjører bilen til kameraten som sitter i baksetet sammen med Veronica. Veronica sitter på venstre side. Det er mørkt og oppholdsvær, men den kalde marskvelden har lagt igjen en ishinne på veien. Morten vet at bilen har dårlige dekk, men den bare asfalten ser ikke glatt ut.

I en venstresving i 80-sonen mister Morten kontrollen når bilens bakpart får skrens mot høyre. Han prøver desperat å rette opp bilen igjen, men får kontraskrens mot venstre. Han innser at dette blir alvorlig og en kald følelse brer seg nedover nakken idet bilen snurrer rundt.

Bilen skrenser ut i grøfta og treffer en stikkvei. I sammenstøtet blir bilen kastet rundt slik at venstre bakdør og bakre del av taket treffer en bergknaus. 20 meter fra stikkveien blir bilen til slutt stående på alle fire hjul med fronten ned i grøfta. På veien er det et 150 meter langt skrensespor.

Morten våkner med airbagen i ansiktet. Musikken har stoppet. Han roper etter de to i baksetet – bare en av dem svarer. Kameraten som satt sammen med Veronica i baksetet har slått hodet og er omtåket. Morten krabber ut av bilen samtidig som han ringer nødnummeret. Han finner Veronica, men finner ingen puls.

Han forsøker å dra Veronica ut av bilen, men foten hennes sitter fast i vraket. Når han omsider får den løs, ser han at den er brukket rett av. Flere kommer til stedet og de får løftet Veronica ut av baksetet og startet førstehjelp.

Ambulansen kommer og Morten ser at en bevisstløs Veronica fraktes bort i et hav av blålys.

• Les også: Tilstanden til kvinnen er fortsatt alvorlig, men stabil

Knust kropp

Et år senere, i leiligheten i Sortland, viser Veronica frem en dagbok skrevet av ansatte på intensiven i Tromsø. Det er bare andre gang hun har orket å se i boka. Hun husker ingenting av hva bildene og teksten sier. Bilder av en sykeseng med et menneske i. Omgitt av pusteslanger og bandasjer. Barbert på hodet.

– Det var Morten som var sjåføren og hadde ansvaret for tryggheten til passasjerene, sier hun mens hun stirrer på bildene.

Hun har ikke snakket med ham siden de satt i bilen den kvelden.

– Hadde det vært jeg som kjørte bilen, ville jeg vært der for ham og familien. I hvert fall prøvd.

Situasjonen til Morten Pettersen og Veronica Larsen er ikke unik. I 2012 ble 699 personer hardt skadd i trafikken i Norge. Leder i Personskadeforbundet, Hilde Valberg, har hatt kontakt med flere av disse.

– De føler seg veldig alene, men det er faktisk mange i samme situasjon. Vi møter ofte tilfeller der venner opplever ulykker og den ene får skylden. Utfallet blir enten at de får til en dialog, eller så stopper all kontakt, sier Valberg, som er psykiatrisk hjelpepleier.

– Sinne ser vi ofte. Men enkelte klarer å forstå den andres situasjon og tenke at det kunne vært meg som kjørte. Begge har skader som de må bære med seg.

Morten og kameraten kommer fra ulykken med lettere skader, men Veronica blir fløyet til sykehuset i Tromsø i all hast med store hodeskader.

I sammenstøtet har Veronica brukket ryggen – tre ryggvirvler er knust. Bekkenet er også brukket og venstre fot er delvis revet av. Men det er hodeskadene som er mest alvorlig. Kraniet har sprukket og hjernestammen er nesten revet av. Det tar en uke før spesialistene våger å operere.

I en måned svever hun mellom liv og død mens foreldrene og søsken våker over sykesenga. De tviholder på de små tegnene til liv hun gir fra seg.

Blomstene

Samtidig sitter Morten hjemme på hybelen på Melbu, uten fysiske skader. Han holder seg innendørs og ønsker ikke å møte medelevene sine. Han får likevel vite at Veronica ligger i koma. Ingen vet om hun overlever.

Han vil ta kontakt med familien, men tør ikke. I stedet prøver han å få oppdateringer på tilstanden så ofte som mulig. Han får mye tid til å tenke. Hadde han bare visst at det var glatt og tatt det roligere.

17. mai bestemmer familien til Morten seg for å sende blomster til sykehuset. Morten sender med en lapp med telefonnummeret sitt på. Han håper at hun vil ta initiativet til å ringe. Men Veronica er bare våken få timer om dagen.

På sykehuset i Tromsø våkner Veronica langsomt til live igjen etter over en måned i koma. Legene sier det er utrolig at hun overlevde. Foreldrene sier det er et mirakel.

Hodeskadene gjør at hun ikke husker noe fra ulykken og tiden før. Flere måneder er vasket vekk fra minnet. Hun har vanskelig for å tro på det som har skjedd. Men selv om hun ikke husker, så vet kroppen hennes hva den har vært gjennom. Den husker.

Hun får vite fra legene at hun er lam fra brystet og ned, og har fått en varig ryggmargsskade. At hun var en aktiv jente før ulykken, har kanskje reddet livet hennes.

Blomstene som kommer 17. mai blir stående på fellesrommet på sykehuset slik at Veronica ikke skal få for sterke inntrykk etter ulykken. Hun blir senere fortalt at Mortens familie prøvde å ta kontakt, men hun rister på hodet når hun tenker tilbake på forsøket.

– Jeg tar ikke det som et forsøk på å ta kontakt. Det virker veldig enkelt å sende en blomst og tro at man viser medfølelse. Jeg skulle ønske at han var der.

Skuffelsen

Morten har ikke vært til stede under månedsvis med rehabilitering og trening. Han har ikke besøkt henne i den nye leiligheten der hun er avhengig av hjelp fra personlige assistenter, sykepleiere og familie.

– Jeg er egentlig mest skuffet. Jeg trodde han ville stille opp. Jeg lå lenge i koma, og kunne ikke ta kontakt. Det riktige hadde vært om han stilte opp for bestevennen sin, som jeg tror han mente vi var.

Men støtte fikk hun likevel. Familien var rundt henne hele tiden, med søsken, foreldre, tanter og onkler. Familien har satt opp forsvarsverkene og Morten Pettersen er blitt et ikke-tema. Det er en helt vanlig forsvarsmekanisme i slike situasjoner, ifølge Hilde Valberg i Personskadeforbundet.

– For de aller fleste vil det bare bli vanskeligere å få til en dialog jo lengre tid det går, sier Valberg.

Gjennom samtaler og rådgivning etter trafikkulykker, har hun sett hvor vanskelig det er for begge parter.

– Felles venner faller til den ene siden og terskelen for å ta kontakt blir høyere. Det er ofte verdt å prøve, selv om de kanskje finner ut at vennskapet ikke skal fortsette. Så lenge det ikke er prøvd, klarer ingen å slippe dette.

For Morten har hverdagen gått sin gang hjemme i Velfjord utenfor Brønnøysund. Han har gruet seg til å fortelle om hva som skjedde.

– Jeg satt igjen uten en skramme og har skyld i det som skjedde, selv om det ikke var med vilje. Det er veldig tungt.

Han gnir seg i hendene. Det er tydelig ubehagelig å snakke om dette. Han ble dømt til fengsel da saken var oppe for retten et halvt år etter ulykken.

Skammen

Veronica blir løftet opp trappene og inn i rettssalen i Vesterålen tingrett. På tiltalebenken sitter den tidligere bestevennen. Dette er første og eneste gang de har sett hverandre etter ulykken.

Veronica sitter i rullestolen og stirrer på Morten og håper på øyekontakt. Hun tenker at ting kanskje kan ordne seg nå når de møtes.

Men blikkene deres møtes ikke. Morten ser ned i bordet og unngår blikket hennes. Veronica tolker dette som at hennes tidligere bestevenn ignorerer henne og et sinne vokser i henne.

Den ene har fått kroppen ødelagt, den andre sitter tiltalt. De er motstandere i en rettssak. Vennskapet blir lagt til side for å forsvare sin side av saken. Morten minnes en følelse av skam under rettssaken.

– Det var vanskelig å se på henne, og jeg fikk meg ikke til å si noe. Jeg frøs helt til, forteller han.

Advokater, dommere og familie sitter og ser på mens han forklarer seg om ulykken der bestevennen ble alvorlig skadet.

– Man føler seg ganske liten der man sitter. Det blir som da jeg var liten og hadde gjort noe galt. Den følelsen av å se de voksne i øynene etterpå. Det var nok skam. I mange sine øyne var jeg en forbryter.

Morten Pettersen erklærer seg ikke skyldig, og forklarer seg i detalj om ulykken. Veronica blir en passiv tilskuer, hun husker ingenting fra ulykken.

Bistandsadvokaten til Veronica legger ned krav om oppreisning fra den tiltalte, men blir ikke hørt. Retten mener Morten var klar over at bilen hadde dekk med lite pigger, likevel holdt han en hastighet på minst 93 kilometer i timen. De konkluderer med at han har opptrådt uaktsomt.

Dermed dømmes 22-åringen til ubetinget fengsel i 30 dager og mister førerkortet for en periode på 15 måneder. Han må også avlegge ny førerprøve om han skal ha førerkortet tilbake. Imidlertid slipper han å betale oppreisning til Veronica, siden uaktsomheten ikke anses som grov.

Når rettssaken er over kommer stefaren til Morten bort til Veronicas familie og tar dem i hendene. Morten går forbi uten å se på henne. Han benytter ikke sjansen til å ta kontakt.

• Les også: Kvinne ble lam fra brystet og ned - sjåføren må i fengsel

Kampen

Morgenstellet hjemme i Sortland er ferdig. Det er et halvt år siden rettssaken og Veronica blir løftet ut av senga med elektrisk heis og plassert i rullestolen. Føttene løftes på plass før hun får på seg drakten til favorittlaget Manchester United. Når hun triller inn i stua følges hun tett av hunden Rooney.

– Han skulle fått like lang fengselsstraff som jeg lå på sykehus, sier Veronica fra rullestolen.

Det er et år siden ulykken og Veronica har ligget ni måneder på sykehus. Fra å være ei aktiv og livlig jente, er hun nå passiv og avhengig av hjelp døgnet rundt. Nå skal hun på det tredje besøket hos fysioterapeut denne uken.

En maxitaxi kommer og henter Veronica. En rullestolrampe blir senket ned og hun kjører om bord med den elektriske rullestolen.

– Den kan gå i sju kilometer i timen. Jeg bruker å ta en sleng når det er glatt ute, forteller hun.

Hodeskadene etter ulykken førte til at motorikken i vestre arm var borte. I dag har hun fått tilbake bevegelsen i armen etter møysommelig trening. Det er et tegn på at hun skal klare det.

Men ryggmargsskaden fører til at hun mest sannsynlig aldri kommer til å spille fotball igjen. Rullestolen kommer til å bli et hjelpemiddel resten av livet.

– Det er selvfølgelig tungt å få beskjed om at du ikke kommer til å gå igjen, men jeg overlevde og er fornøyd med det. Jeg prøver så godt jeg kan, og prøver å tenke at skjedd er skjedd.

I et treningsrom med store treningsmatter og medisinballer heiser Veronica seg opp fra en benk ved hjelp av tau festet i taket. Hun må lære å bevege seg bare ved hjelp av overkroppen. Armene og balansen må styrkes – mye må læres på nytt.

Dagsformen er varierende. Noen dager er tunge, andre dager gir treningen mening og energi. Noen ganger ønsker hun at hun ikke hadde overlevd ulykken.

– Jeg ser at andre lider også, ikke bare meg. Men jeg vil ikke gi opp. Når jeg har kommet så langt som jeg har, skal jeg komme lenger.

Hun vil ifølge legene aldri kunne gå igjen. Likevel prøver hun hver dag å bevege føttene, men de lystrer ikke. Med trening vil kun kunne håndtere rullestol og leve et noenlunde selvstendig liv. Dette avhenger av hvor store følger hodeskaden vil gi.

– Alle vennene mine sier at jeg kommer til å gå en dag, men det er et mirakel at jeg overlevde. Flere mirakler blir for mye å tro på.

Det nære vennskapet Veronica hadde til Morten har hun gitt opp. Hun tenker at løpet er kjørt.

– Han kunne støttet meg fra starten. Skipet har gått og sjansen er borte.

Skyldfølelsen

I en leilighet som om sommeren leies ut til turister, bor Morten Pettersen alene, når har ikke har besøk av kjæresten. Han sitter i en slitt skinnsofa i stua. Han har lagt snusboks og tobakk på hylla og erstattet det med el-sigarett. Den surklende lyden av nikotin som blir trukket gjennom væske høres, før en luktfri damp pustes ut. Nesten som røyking, men Morten kan fortelle at det er mye sunnere.

100 meter unna er arbeidsplassen hans der han snekrer, maler og restaurerer feriehusene på Velfjord Ferie.

Dommen på 30 dagers fengsel og 15 måneder uten sertifikat satte en stopper for planene om å bli yrkessjåfør. Han sover dårlig og bråvåkner ofte med mareritt. Det dukker opp bilder han ikke vil tenke på.

– Følelsen av skyld forsvinner ikke selv om hun overlevde. Det er ikke noe man glemmer, men må lære seg å leve med. Jeg er den eneste som kunne avverget ulykken og kunne tatt det mer med ro.

Tanken på at Veronica aldri vil gå igjen har Morten vanskelig for å forsone seg med.

– Jeg er hel og føler meg veldig heldig, men det er trist å tenke på at Veronica ble så skadet. Det kan virke veldig urettferdig.

Likevel har han ikke tatt direkte kontakt for å støtte henne.

– I begynnelsen prøvde jeg litt. Da hun våknet fra koma fikk jeg beskjed fra folk nær henne at det kanskje var lurt å vente. Det tok jeg til meg, men det ble bare vanskeligere. Til slutt ble det som en psykisk sperre.

– Hvis jeg hadde vært i hennes situasjon, er det klart at jeg hadde ønsket det.

Fremtiden

Veronica puster tungt. Dagens trening er over og utfordringene tar på. Bare det å kaste en ball er utmattende. Det samme er tankene på hvorfor ikke bestevennen tok kontakt etter ulykken.

– Jeg skjønner at han kan ha det tungt, men når han ikke tar kontakt, er det hans egen feil. Han kunne hatt det mye bedre ved å ta kontakt, men det vil han aldri få vite.

Nå håper Veronica på et opphold på Sunnaas sykehus, som er Norges største spesialsykehus innen rehabilitering og fysikalsk medisin. Selv om kroppen er annerledes, er hun den samme, men fremtiden er vanskelig å snakke om.

– Jeg greier ikke å se for meg fremtiden. Jeg har ligget i ro lenge og nå er det opptrening. Skadene i hodet vet ingen konsekvensen av ennå. Jeg må bare prøve meg frem.

«Mirakelungen» kaller legene og foreldrene henne, men kallenavnet vil hun ikke bruke om seg selv.

– Jeg har lyst til å gifte meg og få unger, men nå vet jeg ikke om det vil skje.

Etter ni måneder på sykehus og et liv i rullestol foran seg, blir hun forbannet når hun hører bekjente skryte av å kjøre fort og uvettig.

– Det gjør meg trist at mange synes det er gøy med høy fart og nestenulykker. Mange vet hva jeg har vært gjennom, og det bør de tenke på at kan skje med dem.

For to uker siden ble Morten Pettersen ferdig med selve soningen, som ble gjennomført på hjemplassen med elektronisk fotlenke. Domfelte som får inntil fire måneders fengsel kan søke om å få sone hjemme. Fotlenken passet på at han var inne til faste tider på døgnet, men han fikk dra på jobb. Nesten som en vanlig hverdag.

Siden dommen ikke ble grov uaktsomhet og han slapp å betale oppreisning, unngikk han å bli gjeldsslave resten av livet.

– Jeg kan forstå at hun mener jeg slapp billig unna. Det er hun som er hardest rammet og det må være tungt. Men jeg gjorde det ikke med vilje, og det skulle egentlig ikke skje.

Morten viser rundt på arbeidsplassen hans i idylliske Velfjord. Våren har kommet og solen står på. Perfekt vær for å male. Morten drar fram et brekkjern og åpner malingsspannet.

– Det blir mye vedlikehold av bygg. Det er en jobb og gir inntekt, det er det viktigste.

I stigen får Morten mye tid til å tenke på det som skjedde for et år siden. Han ønsker å fortelle om dette fordi mange har vært gjennom det samme, men oftest hører vi om ofrene.

– Det er ikke så lett å være skyldig heller. Jeg er veldig lei meg for det som skjedde, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Det er vondt å vite at jeg kjørte bilen og jeg skjønner at hun bærer nag til meg for at jeg ikke tok kontakt.

Dette er noe lederen i Personskadeforbundet ser ofte. Folk som ved uaktsomhet har påført andre skade, sliter med skyldfølelse og det kan ta flere år før problemet blir tatt tak i.

– Sjåføren vil alltid føle mye skyld, og det kan være tungt å møte motparten. Dermed kan det virke enklest å gjemme seg vekk. Men det er ikke beste løsning på sikt. Den vil innhente deg uansett, sier Hilde Valberg.

Hun mener det beste er og møtes på nøytral grunn uten andre berørte parter, gjerne med en nøytral person til stede.

– Hvis man klarer å opprette kontakt, kan vennskapet bli veldig sterkt. Det handler om å tørre og møte følelser som sinne og sorg, men også tilgivelse. Felles venner har også et ansvar om å stille opp for begge parter og gi rom for dialog. Det er spesielt viktig på små steder, der hele bygda er involvert og har en mening.

Nå har Morten planer om komme seg tilbake på skolebenken for å få generell studiekompetanse. Senere håper han å kunne jobbe på båt. Snart skal han også ta førerkortet på nytt, denne gangen med en tung erfaring i minnet.

– Biler skal man være forsiktige med. Det er livsfarlig.

Begge fikk livene og drømmene forandret 5. mars i fjor. De tidligere bestevennene lever nå adskilt over 600 kilometer fra hverandre.

Om de noen gang vil snakke sammen igjen, er begge usikre på.

• Les også: De ukjente trafikkofrene
• Les også: Ble lam etter å ha falt tre etasjer