– Ja, jeg har dårlig råd, men jeg har det jeg trenger. Jeg har mat på bordet og tak over hodet til meg selv og barnet mitt. Jeg pleier å si at jeg er rik på kjærlighet, sier Siri Pettersen fra Lofoten.
Hun har et barn i førskolealder og er lærling som barne- og ungdomsarbeider. Lærlinglønnen utgjør 30 prosent av det hun vil tjene som ferdig barne- og ungdomsarbeider.
– Det er ikke mye, men jeg er god på å porsjonere slik at pengene varer ut måneden. Jeg må si nei til mye. Men så tar vi det igjen på lørdag.
Ekkelt å si nei
Bare det å gå i butikken kan være en prøvelse når andre ikke skjønner at det er nødvendig å si nei.
– Det er ekkelt. Du ser på blikket til folk at de tenker: Kan du ikke bare gi etter, stakkars barn. Slik ting trykker deg ned.
Noen ganger må Siri prioritere bort barnebursdager.
– Det er vanskelig, spesielt karnevalsbursdager, hvor man må kjøpe kule kostymer.
NRK fortalte i går at antall norske barn som lever under fattigdomsgrensa har økt fra 84.000 til 92.000 på ett år. Over halvparten av disse barna lever i innvandrerfamilier. Barneminister Solveig Horne (Frp) tror at flere innvandrere og et tøffere arbeidsmarked gjør tallet kommer til å øke i årene framover.
- Les også:
Flere eneforsørgere
– Vi lever i ei tid der flere samliv går i oppløsning. Det gjør at vi får flere eneforsørgere. De havner ofte i en vanskelig økonomisk situasjon, som igjen kan gå ut over barna, sier dosent ved Nord Universitet, Asgeir Solstad.
Det største problemet med barnefattigdom i Norge er at barn blir utestengt. Solstad mener samfunnet må bli flinkere til å legge til rette slik at alle barn kan delta i ulike aktiviteter uten at pengene står i veien.
– Alle må stille opp og være gode forbilder, sier fagkoordinator Gro Kristiansen i Voksne for barn.
Foto: Gunder Christophersen, Barnsbeste– Dersom vi ikke lykkes får vi et skille i barne- og ungdomsgruppene. Det er et demokratisk problem.
Fikk skryt
På konferansen «Penga og livet» i Bodø, som setter søkelys på barnefattigdom, blir Siri Pettersen framstilt som et forbilde både for barnet sitt og andre foreldre.
Siri Pettersen nikker bekreftende.
– Det positive med å ha lite, er at man lærer å sette grenser. Du lærer å sette mer pris på det man får, sier hun.
Men dersom lavinntektsfamilier skal kunne gå med hevet hode, må samfunnet stille opp.
– Alle må stille opp og være gode forbilder. Det gjelder fagpersoner, politikere og voksne generelt. Vi må være der for hverandre, sier Gro Kristiansen.
