Mellom fingrene holder han en fugl som han har fanget. Den holder seg rolig, men snur litt på hodet og kikker nysgjerrig rundt seg. Pedersen tar opp ei tang og legger en liten metallring på plass. Ringen tres forsiktig over foten til fuglen og ringmerkeren kniper tanga sammen.
– Den kalles for skitatrost. Når du går i skogen i hekketida, flyr den rett imot deg, vrir seg og skiter rett på deg, gliser han.
Torbjørn Pedersen blåser i fjærene på gråtrosten for å se hvilket kjønn den har.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRK
Det blir en del venting når man venter på at fuglene skal fanges i nettet. Da er det viktig med kaffekos og lesestoff.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKHan åpner vinduet og slipper fuglen ut, før han tar frem blokka og noterer ned detaljene om gråtrosten.
Pedersen er en av svært få frivillige ringmerkere i Nord-Norge. Grovjobben gjør han i et gammelt skur på Rønvikjordene i Bodø.
– Før var det folk her på kveldstid, men de har flyttet sørover. Det var unge folk vi lærte opp. Det er ikke mange igjen som ringmerker nå, forteller han.
Dugnadsarbeid
All ringmerking i landet registreres hos Ringmerkingssentralen i Stavanger. For å få forståelse av bestandsutvikling, er det lokale ringmerkingsarbeidet helt uvurderlig for forskerne.
– Antallet ringmerkere i Nord-Norge er ikke helt på det nivået vi ønsker oss. Det arbeidet de gjør i Bodø er et veldig viktig bidrag til den kunnskapen vi får om fuglene i Nord-Norge, forklarer Alf Tore Mjøs som er konservator på Stavanger museum.
Ringmerkingssentralen bidrar med ringene til ringmerkerne, men alt utstyr må de skaffe på egen hånd.
– Skulle du betalt noen for å gjøre dette arbeidet er det snakk om flere titalls millioner i året. Det er et stort dugnadsarbeid.
(artikkelen fortsetter under)
Torbjørn Pedersen løsner en fugl som skal ringmerkes fra fangstnettet.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKMangler kunnskap om Nord-Norge
På landsbasis er det mellom 500 og 600 personer som har lisens til å drive med ringmerking, men i Nord-Norge har tendensen for ringmerkere vært nedadgående. Mjøs forklarer at vi vet mindre om de nordnorske fuglebestandene enn om de sørnorske.
Ringmerkingsbua på Rønvikjordene har stått der i over 20 år. Det gjorde det lettere å få etablert et miljø i byen.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRK– Vi har spennende eksempler på løvsangere, som er vår vanligste fugleart. Disse har blitt merket i Bodø og senere kontrollert til å trekke til Kaliningrad og nedover til Slovenia. Da er de mye lenger øst enn det sørnorske løvsangere er, som trekker mot Vest-Europa og Afrika.
I ringmerkingsbua på Rønvikjordene har Torbjørn Pedersen dratt frem en stor perm. Den inneholder alle kontrollene de har gjort på ringmerkingene.
– Det har blitt ganske mange på denne lille plassen. Jeg tror nok de har et ganske godt bilde på hva som skjer her oppe i Nordland, smiler Pedersen.
