– Finansieringsordningen stimulerer ikke til godt barnevern, heller tvert imot, skriver rådmannen i sitt blogginnlegg.
Han hevder barnevernet i enkelte kommuner vegrer seg mot å sette inn tiltak hvis det er mistanke om at familier skal flytte, skriver Fremover, som først omtalte saken.
– Fraskriver seg ansvar
Ifølge rådmannen er finansieringsordningen mellom kommuner slik at den kommunen som har iverksatt tiltak for barn og familie, også må bære framtidige kostnader. Dette selv om familien flytter fra kommunen som har begynt tiltaket, og det ender med at annen kommune senere overtar omsorgen for barnet.
– Fra min stol virker det som mange kommuner driver kynisk eksport av barn i stedet for å ta ansvar. Det er åpenbart at annen finansiering ville medvirket til et bedre barnevern, skriver han.
Til NRK.no utdyper Sørensen med et eksempel:
– En ung kvinne med tre barn var på flyttefot til kommunen, med seg fikk hun et romslig startlån fra hjemkommunen. Kommunen ante uro, og tok kontakt med barnevernet i kommunen som hadde gitt fullmakt til startlån. Jo da, det var absolutt grunn til bekymring for familien, men barnevernet hadde ikke hatt kapasitet til å undersøke ennå. Og så hadde de hørt at hun skulle flytte.
– En kynisk vurdering, det er billigere å avskrive et startlån enn å betale for oppveksten til tre barn, mener rådmannen.
- Les også:
- Les også:
Kritiserer systemet
Han har flere eksempler der barnevern og helsesøster ikke undersøker bekymringsmeldinger. Hvilke kommuner det er snakk om, ønsker han ikke å utdype.
– Systemet fungerer ikke fordi kommunene ønsker å unngå kostnader, kostnader som er høye. Økonomisk sett lønner det seg å ikke iverksette tiltak der man burde gjort det. Vi ser også at kommuner stimulerer til å flytte, sier Sørensen til NRK.no.
- Les også:
Mener staten må dekke utgifter
Rådmannen mener systemet gjør at kommuner ikke tar det ansvaret de har fått.
– Vi må ha et system som motiverer folk til å ta ansvar der vi trenger å sette inn tiltak for barn. I min tid i barnevernet var ordningen slik at foreldrenes bostedskommune måtte betale.
Han mener kommuner som tar ansvar og initiativ til at omsorgen overtas, gjør det på vegne av storsamfunnet, men blir selv sittende med regninga.
– Staten bør dekke utgifter der omsorgen er overtatt. Det kan gjerne være et nullsumspill gjennom tilsvarende reduksjon i overføringene til kommunesektoren. Unntaket må være der fylkesnemnd eller rett finner at kommunen åpenbart har forsømt seg ved mangel på tidlige tiltak, der bør vi også få regninga.
- Les også:
- Les også:
