Mistet broren i selvmord – nå krever hun en nullvisjon

Hvert år tar rundt 530 mennesker i Norge livet sitt. Tallet har vært like høyt over mange år. Det vil ikke Narvik-kvinnen lenger sitte og se på.

– Jeg ønsker meg en nullvisjon for selvmord i Norge. Mange av dem som tar livet sitt er unge mennesker, som broren min. Tallet på hvor mange som tar livet sitt har vært konstant over mange år. Og det tyder på at tiltakene som er i dag ikke fungere, sier Margrete Kanstad.

Vil fjerne tabuer

Vi sitter heime i sofaen hos Margrete og ser på bilder fra da søskenflokken på fire vokste opp. Selv er hun den yngste, og var bare 13 år da den fire år eldre broren tok livet sitt.

– Her er jeg og mine tre storesøsken, vi har kakaopause på en skitur, Noen har spøkt med at foreldrene våre må ha hatt litt dårlig fantasi. For vi er ganske like alle fire og har alle navn som begynner på M, smiler Margrete.

Nå 12 år etter at tragedien rammet snakker hun åpent om brorens selvmord for å fjerne tabuer og hjelpe andre. I hånda holder Margete et innramma skolebilde av broren, tatt kort tid før han døde.

– På bildet her ser du at han hadde tannregulering. Han skulle fjerne den fire dager etterpå. Så det var noe han gikk rundt og gleda seg veldig masse til.

Margrete mista en bror hun satte svært høyt.

– Ja, han var veldig omtenksom og veldig beskyttende. Jeg var lillesøsteren, og han passa på meg på en veldig god måte.

Som lyn fra klar himmel

For familien kom det som lyn fra klar himmel at Magnus skulle ta livet sitt

– Det opplevdes veldig dramatisk, og det er klart jeg på en måte ble bråvoksen. Min familie fikk god hjelp av kriseteam allerede dagen det skjedde. Det var ikke så enkelt for meg som 13-åring å snakke med psykolog om følelser, men helsevesenet stilte opp for oss.

Men på langt nær alle etterlatte opplever det samme.

– Jeg har hørt mange historier fra etterlatte som ikke fikk kontakt med kriseteam og ikke fikk tilbud om oppfølging. Da jeg var på en LEVE-samling ny nylig snakket jeg med etterlatte som fortalte at de hadde prøvd å få psykolog i ettertid. Men blitt avvist fordi de ikke var syke nok.

Valgte å bli sykepleier

I dag jobber 24 åringen i Narvik som sykepleier på sykehuset i byen. Yrkesvalget var ikke tilfeldig.

– Jeg valgte å bli sykepleier mye fordi jeg opplevde å miste broren min. Kanskje hadde jeg ikke blitt sykepleier hvis det ikke hadde vært for den hendelsen i livet mitt.

Etter hvert håper Margrete at hun kan videreutdanne seg og jobbe mer med barn og unge.

– Jeg vil gjerne hjelpe dem som blir etterlatt etter for eksempel selvmord. Og jobbe for at temaet skal bli satt på den politiske dagsorden.

Nullvisjon i Sverige

I landsforeninga for etterlatte ved selvmord - LEVE - har Narvik-kvinnen møtt andre som har samme engasjement som henne. Også styrelederen vil ha økt fokus på et stort samfunnsproblem.

– Jeg støtter henne i ønsket om en nullvisjon. Svenske myndigheter innførte nullvisjonen for få år siden. Det førte til at alle samfunnssektorer måtte se på hva som kan gjøres for å redusere selvmord. Blant annet er det laget en utredning om hvordan man kan hindre at folk tar livet sitt på jernbanelinja, sier styreleder Henning Herrestad i LEVE.

Men ikke alle fagfolk i nabolandet har vært like positive til begrepet nullvisjon.

– Man kan jo ikke tvinge folk som er nær ved å ta livet sitt til ikke å gjøre det. Som noen sa, da måtte vi jo lenke dem til veggen, og det ville jo være et brudd på menneskerettighetene. Derfor går det ikke an å ta nullvisjonen helt bokstavelig, mener Herrestad.

Finnes en handlingsplan

I Norge har helsemyndighetene laget en handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading som kom i fjor.

– Dermed er forebygging et helseanliggende i Norge. Det er for snevert. 40 prosent av dem som tar livet sitt har ikke vært i kontakt med helsevesenet på forhånd. Man må se på dette som vi se på ulykker, og forebygge at det skjer forskjellige steder i samfunnet.

• Les også: – En gigantisk kjærlighetserklæring
• Les også: – Livet går faktisk videre etter et selvmord

Har greid det i trafikken

Herrestad viser til at man har greid å få ned antall dødsulykker i trafikken.

– På begynnelsen av 70-tallet var det 700 trafikkulykker med dødsfall i trafikken. Så begynte man å se på hva som kunne gjøres, og i dag er det rundt 150 dødsfall hvert år i trafikken. Jeg tror at vi også når det gjelder selvmord må tenke at dette er så ille at det ikke må forekomme, og da trenger vi en nullvisjon.

Mangler politikerne vilje til å gjøre noe?

– Helseministeren har jo vist vilje med handlingsplanen. Men det fulgte med bare 5 millioner kroner, og det blir jo ikke mye forebygging ut av det. Disse tragiske hendelsene med selvmord kommer jo en etter en, men er en stor tragedie for dem det rammer.

Noe av årsaken til at selvmordstallene ikke går ned kan være at tragediene skjer enkeltvis.

• Les også: Selvmord virket som eneste utvei
• Les også: Fikk enorm respons etter selvmordshistorie

– Hvis 500 mennesker hadde dødd på en gang ville det vært en kjempekatastrofe, og det ville blitt satt inn et kjempeapparat for å hindre at det skjer igjen. Da er det tankevekkende at vi mister så mange hvert år, uten at samfunnet gjør noe på en gjennomgripende måte, sier Henning Herrestad.

Nullvisjon i to fylker

I to fylker her i landet, Nordland og Nord-Trøndelag, har politikerne vedtatt en nullvisjon for selvmord. Nordland gjorde vedtaket for kort tid siden, og har ennå ikke laget en konkret handlingsplan.

– Det går selvfølgelig ikke an å vedta seg bort fra den type tragedier. Det sier seg selv. Men for oss er det viktig å uttrykke at vi har ei målsetting og en vilje til å gjøre alt vi kan for å hindre at slike ting skjer, sier fylkesrådsleder Tomas Norvoll i Nordland.

Margrete Kanstad i Narvik er glad for at politikerne i hjemfylket har vedtatt en nullvisjon. Men hun mener sentrale politikere må ta utfordringa.

– I høst sto det i alle fall ikke noe i stortingsprogrammene om forebygging av selvmord, og det var ingen som snakka om en nullvisjon. Jeg mener det må løftes politisk og nasjonalt.

Sårt med alle milepælene

Og hun vet så altfor godt hva dette handler om. For en gang var de fire søsken. Hun og Magnus var de to yngste.

– Vi var jo som alle andre søsken, vi krangla. Og vi to kanskje mest. Men det er de gode minnene jeg husker. Det som er sårt er jo at vi ikke kommer til å bygge flere minner sammen. Det er kanskje det tøffeste. Også alle milepælene i livet, som han ikke får være med på.

Men Margrete har kommet seg videre og lært seg å leve med sorga.

– Man kommer seg videre, og det som var blir bare en del av historien, sier 24-åringen i Narvik.